Tankeflukten

Nattspeilet er en klassisk fantasyfortelling der hovedpersonen Mathias forflytter seg til en magisk verden, gjennom en portal, for å bekjempe onde makter i et fremmed univers. Han er den utvalgte, og ved sin heltemodige innsats og i egenskap av å være et barn fra vår verden, den eneste som kan redde dette fremmede universet, og da også seg selv. Bakerst i boka er det et spill, og når historien er lest, kan du være din egen helt i det samme universet som karakterene i historien. Spillet Mysteriet i Stormskog utgjør omtrent en fjerdedel av boken.

Kreftsyk fantasyhelt

Mathias er døende av kreft. Han har ligget på barneavdelingen på Ullevål sykehus i nesten fire måneder, men tilstanden hans har bare blitt verre. Kraftige cellegiftkurer virker ikke, og Mathias er utslitt av sykdom og behandling. Han er nær ved å gi etter for kreftens mørke stemme som gjentatte ganger formaner om å ikke stritte imot, men slippe taket. En natt våkner han av at en mystisk jente, Tara, står ved sengen hans. Hun forteller at hun kan gjøre ham frisk, men at hun også trenger hans hjelp. Hun forsvinner like fort som hun dukket opp, men legger igjen et ark som viser vei inn til hennes magiske verden, Bifrost. Gjennom et speil lokkes han inn i et vakkert landskap som ved første øyekast virker trygt, men som viser seg å skjule både ondskap og farer. Fyrst Cernac lokker til seg barn fra vår verden, ved hjelp av den skrekkelige Empusa, for å suge livskraften ut av dem. Samtidig sprer et mørke seg utover Bifrost, på vei til å utslette alt. For å redde sitt eget liv og Bifrosts eksistens, må Mathias nedkjempe fyrst Cernac. Et navn som med noe omrokkering av bokstaver blir ordet ’cancer’.

Som den typiske fantasyhelten har Mathias problemer i vår verden, men i Nattspeilet er dette fordi han er syk, ikke fordi han er en outsider, eller er sviktet av sine nærmeste. Han beskrives som en sosial gutt med mange interesser, med to gode venner og en omsorgsfull mor som støtter ham så godt hun kan. Det er kreften som gjør ham svekket og isolert, og som lar ham bli frarøvet sitt normale liv. Det utrykkes eksplisitt i teksten at Mathias ønsker en flukt fra sin egen tilstand.

«Kanskje han kan flykte inn i tankene – til et sted i hodet hvor kreften og smerten ikke når ham. Der kan han gjemme seg og vente til alt går over av seg selv.»

Skummel begynnelse

En styrke ved boken er at den trekker leseren inn i den mystiske handlingen allerede i første kapittel. Det er en ganske skummel start, der de onde kreftene viser seg i form av en mørk, lespende stemme som vil overtale Mathias til å la sykdommen vinne. Stemmen materialiserer seg også som en skikkelse med hette og skrapende negler på døra inn til rommet hans. Det gode blir introdusert i form av jenta Tara, som trenger hans hjelp, og som hevder hun vet hvordan han kan bli frisk. Kampen mellom det gode og det onde er dermed etablert.

Etter en lovende start, flater dessverre historien etter hvert ut etter at Mathias trår gjennom speilet og inn i Bifrost. Det blir en lang introdusering av skapninger og fenomener, noe som gjør at historien mister fremdrift, og den magiske og uhyggelige stemningen som ble etablert i starten, forsvinner. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at deler av boken er tenkt som en innledning til spillet, noe som gjør at vektleggingen av handlingen blir borte. At vi tidlig introduseres for skikkelsen GrumbelGrim, som ikke har betydning for historien, men er en sentral skikkelse i spillet, styrker denne mistanken. Det er et pluss at bok og spill knyttes tett sammen, men historien bør kunne stå alene, og ikke bare fungere som en innledning til et spill som muligens ikke alle leserne kommer til å spille.

Mathias, som fremsto som en person med interesser og personlighet i vår verden, der også sykdommen var med på å tegne et bilde av ham, blir en pregløs fantasyhelt i Bifrost. Han blir en karakter det er vanskelig identifisere seg med. Han klarer heller ikke levendegjøre det magiske universet gjennom sine opplevelser og erfaringer. Når sykdommen også etter hvert blir mindre fremtredende, er det nesten så jeg glemmer hva som er målet for reisen, og hva det er han kjemper for.

Overtydelig tekst

En annen svakhet ved boken er at forfatteren tidvis er overtydelig i sine beskrivelser og forklaringer. Han kunne med fordel hatt mer tiltro til leseren, og gitt rom for egne tolkninger og konklusjoner. En åpnere tekst ville gjort historien mer overraskende og spennende, som da Mathias møter baronen Okel, hersker av byen Halvveis. Tekstens insisteringer på at det er noe galt med baronen, ødelegger leserens mulighet til på egenhånd å oppdage ting underveis.

Historien tar seg betraktelig opp midtveis i boken, når Mathias og Tara kommer til byen Halvveis, og etter hvert begir seg mot Glitterheim for å nedkjempe fyrst Cernac. Uhyggen som var sentral i starten av fortellingen er tilbake, og karakterer og hendelser driver handlingen fremover. Det er nå historien begynner å leve, og jeg får en følelse av å være i et magisk univers.

Skummelt, men spennende spill

Mysteriet i Stormskog, rollespillet bakerst i boken, er en bonus for lesere som ikke føler seg ferdig med universet i Bifrost. Du skaper din egen helt, og målet for spillet er å finne trekatten Mir-Mir, følgesvennen og hjelperen til Mathias og Tara. På din vei møter du flere av de skumle vesenene du nettopp har lest om, og en av testspillerne mine synes spillet var såpass skummelt at det var vanskelig å spille videre. Ved hjelp av gode og levende beskrivelser fremtrer verdenen i spillet ofte mer magisk og eventyraktig enn sekvenser i boken. Både jeg og testspillerne mine syntes Mysteriet i Stormskog var en morsom og spennende avslutning på historien.