Tittel: En av oss lyver
Tekst: Karen M. McManus
Oversetter: Agnete Øye
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2017
Antall sider: 384

Tankevekkende tenåringsthriller

En av oss lyver begynner som et stereotypisk high-school-drama, og utvikler seg til et interessant portrett av vår tid.

Det er torsdag ettermiddag, og skolens nerd, skjønnhetsdronningen, bad boy-en og atleten må sitte igjen, sammen med han rare som ingen egentlig forstår noe av. Hvis det høres kjent ut er det fordi det er det. Men der 80-tallets kultfilmklassiker Breakfast Club endte med at alle sammen ble kjent både med hverandre og med seg selv på nytt, beveger En av oss lyver seg inn i langt mørkere territorier, knyttet til vår tids digitale mediekultur. Simon, outsideren, driver appen «Hørt det», som sprer rykter om alle på skolen. Når gjensittingen er over, ligger han død igjen. Noen har hatt peanøttolje i koppen hans, og tatt alle allergipennene på skolen. På appen ligger det et upublisert innlegg, med avsløringer om de fire andre som var sammen med han når han døde. Alle har altså motiv, men hvem er morderen?

Sjangeroverskridende

Fortellingen om de høyprofilerte, og stort sett vellykkede tenåringene, som skjuler hemmeligheter som ingen må få vite om, og som presses av trusselen om avsløringer, følger en kjent oppskrift fra såpeaktige tenåringssatsninger som Gossip Girl og Pretty Little Liars. Men denne boka har mer på hjertet. Den har slik sett mer til felles med førstnevnte film, og gir i likhet med den også et intelligent og hjertevarmt portrett av samtiden, sett fra ungdommers synsvinkel. Boka kan fungere som en trojansk hest som lurer et visst segment lesere inn i en refleksjon over aktuelle samfunnsproblemer, og om hvem de egentlig er, innerst inne. Alle hovedpersonene går gjennom en utvikling vekk fra de stereotypiske rollene de har i starten, og ender opp som venner som både forstår seg selv og hverandre til slutt.

Historien er fortalt i første person, i nåtidsform, gjennom en ny synsvinkel for hvert underkapittel. Det er en underlig og ulogisk form, siden man ikke kan skrive ned en fortelling samtidig som man opplever den. Men det gir en fin umiddelbarhet, og så lenge man aksepterer det, er det lett å henge med. Man kommer ikke langt under huden på karakterene, og dette er ikke et språklig overflødighetshorn av ungdomssjargong, som for eksempel i John Greens bøker. Den er tro mot krimsjangeren og er en handlingsdrevet pageturner helt uten overflødig prat, analysering, eller billedskapende skildringer. Desto større blir rommet for leserens tanker.

Sangen om meg selv

Oversettelsen bærer dessverre litt preg av hastverksarbeid. For eksempel er uttrykket «signe hans sjel» en hjelpeløs oversettelse av uttrykket «bless his soul», sagt i forbifarten om en nylig avdød person. Radbrekkingen av Walt Whitmans berømte dikt «Sangen om meg selv» er merkelig, og jeg lurer på hvorfor oversetteren ikke bare har brukt Per Arnebergs klassiske oversettelse som den er, men tilsynelatende brukt en del, og endret noe selv. Jeg kan heller ikke se at Arneberg er kreditert noe sted for sitt bidrag. Kanskje er oversettelsen bearbeidet fordi den gammelmodige formen virker fremmed. Men det er et poeng i boka at diktet lyder fremmed. Dette sjeldne innslaget av poesi, lest i Simons begravelse, kunne vært et virkningsfullt brudd med stilen i boka. I denne merkelige hybridformen var det vanskelig å få øye på den vakre, musikalske poesien til Whitman. Det er synd, for diktet i begravelsen er en nøkkel til det dypere nivået i boka, og i denne versjonen fremstår det som nettopp et utilgjengelig «rart, hakkete dikt», som Nate omtaler det som.

For øvrig ligger den poetiske sensibiliteten i denne boka ikke så mye i språket som i persontegningene. Særlig godt er portrettet av Nate – den småkriminelle gutten som har måttet gjøre seg hard for å takle en umulig livssituasjon, hvor han må forsørge både seg selv og den alkoholiserte faren. Andre tenåringsdramaer hadde trolig tatt lettere på det at Nate på et tidspunkt havner i fengsel. I denne boka virker opplevelsen troverdig, det Nate opplever får konsekvenser, og setter spor i han som er vanskelig å viske vekk. Her gir boken et viktig innspill til hvordan samfunnet bør møte en ung gutt som sliter med å få livet sitt til å gå opp.

En annen person som er interessant å følge er «skoleballdronningen» Addy, som forvandler seg fra å være en dukke som kjæresten kan kle opp og styre som han vil, og et objekt som lever for andres blikk, til en korthåret, ukonvensjonell, tøff og handlekraftig jente. Det er også spennende å følge den gradvise avdekkingen av hvem den døde gutten, Simon, egentlig er.

Boka tar opp viktige temaer som suksessjaget i skolen og tabuer knyttet til homofili. Et hovedtema er selviscenesettelse. Alle ungdommene er i begynnelsen fanget av det bildet andre har av dem, og det som passer med andres forventninger. Når de så får livene sine flombelyst i det som etter hvert blir en nasjonal mediesak, blir det vanskeligere å holde på den fasaden de prøver å vise andre, og å være dem de prøver å overbevise seg selv om at de er. Selv om det ikke virker så sannsynlig at de til slutt blir nasjonale kjendiser, er denne vendingen nødvendig for å sette temaet på spissen. Når livene deres blir presentert av andre som i realityshow, stemmer medievirkeligheten lite med hvordan de selv opplever virkeligheten.

En brutal ungdomskultur

Det finnes en brutalitet i moderne ungdomskultur som kan kulminere i fysisk og psykisk mishandling, og boka antyder at skolemassakrer og den sosiale uthengningen som ungdommene i boka opplever er beslektede fenomener, som til syvende og sist handler om at noen vil gjøre opp for manglende anerkjennelse fra andre. Det handler om å få en form for status som man føler man fortjener, hevde seg og få makt over liv og død. Denne brutaliteten i kulturen ligger under handlingen hele tiden. Kampen om sosial status kan være nådeløs, og det å ha meningsfylte relasjoner til andre kan bli underordnet det å konkurrere om den formen for makt og anerkjennelse man kan oppleve gjennom å iscenesette seg selv på sosiale medier. Ungdommene i boka oppdager etter hvert hvor skjør identiteten de har hatt har vært, hvor hule relasjonene de har til andre har vært, og hvor mye de har løyet for seg selv og andre. Når alle møtes mot slutten og alle trådene samler seg, er ungdommene i gang med å gjøre sine første forsiktige skritt ut i verden som noen som er mer i overenstemmelse med deres indre «jeg».

Jeg skjønte hvor mysteriet bar ganske tidlig, men så har jeg også en forkjærlighet for Agatha Christie-aktige plot-twister. For de som ikke har vært borti så mye krim før tror jeg å løse gåten før hovedpersonene selv gjør det blir en større nøtt. Dette er en bok som godt kan leses for underholdningsverdien alene, og som sikkert vil appellere bredt til et stort antall lesere. Men den kan også være et utgangspunkt for diskusjoner om moderne medievirkelighet, om psykisk helse, og om hva det vil si å være ung i dag.



Kommentarer

Oppdatert: .