Tanter og fjas

Tanter. Heile livet har eg hatt tanter rundt meg. Eg har hatt snille tanter, strenge tanter, forfengelige tanter, underlige tanter, tynne tanter, mektige tanter, filletanter, omsorgsfulle tanter, gjeve tanter, mor sine tanter, far sine tanter, andre sine tanter. Tanter til pynt, tanter til kveldsmat, tanter til tur, og tanter til fjas.

Å vera tante må vera fint. Dei er nære, men dei er ikkje så nære som mødre. I alle fall ikkje til dei som dei er tante til. Derfor kan det vera lett å vera tante. Du kan koma og gå som du vil. Vera så nær eller fjern som vil, til den du er tante til. Heldigvis vil noen vera nære. Og det varer, frå du er ganske liten, til livet ikkje er meir.

Men noen av tantene lever vidare. Det kan me takka bøkene for. Å, kor glad eg er for at eg lærte tidleg å lesa. Å, kor glad eg er for at eg har bøkene med meg. Alltid noko nytt, alltid noko gammalt, alltid noko å fundera på. Alltid noko å gleda seg over, å ta med seg vidare. Historiene lever, og dei endrar seg medan tida går, men dei held seg også merkeleg uforandra.

Det er derfor eg er så glad i Tante Grønn, Tante Brun og Tante Fiolett. Dei levde i ei anna tid med dei store skjørta sine, dei tette kysene og dei strenge levereglane sine. Eg var glad i dei då eg var liten. Eg er glad i dei no. Dei representer ei heilt anna tid. Du verda kor underleg det hadde vore om dei spankulerte utanfor hagegjerdet sitt no, kor snerpete dei ville vore i dag. For tida deira er over. Men så er dei her likevel.

Eg ser nemleg tantene no også. Eg ser Tante Brun som aldri kan vera gild nok, Tante Grønn som aldri kan vera bisk nok, og Tante Fiolett, som aldri kan pynta seg nok. Men dei vil vel. Dei gjer det dei kan for å gjera det gode, dei har alltid litt frukt, ei pepparkake eller eit glas saft. Dei er nøysomme, men rettferdige – og skjemmer bort ungane rundt seg på kvar sin kant. Samtidig passar dei på å klaga på kvarandre for å gjera nettopp det – på tanters vis.

Og onkel Blå. Den underlige skruen, som er så sint og skrullete og stram og elskeleg på same tid. Eg ser dei. Alle fire.

Det kjekkaste med Elsa Beskow no er dei vakre bildene. Alt er så reint og fint og delikat. Kvart einaste bilete er det gildaste maleri. Til og med fanten, som tek med seg den stakkars vesle hunden Prikk, har noe romantisk over seg. Og trea, husa, pærene og høna. Alt er vakkert.

Bokstavane er også reine. Bokstavane som lagar ord, som lagar setningar er blotta for ironi. Dei er pure og reinskårne.

Dei vil vel, tantene. Dei pirrar fantasien også. Kva skjuler seg vel under dei store kjolane? Kor oppstasa dei er, sjøl om dei går tur i skogen, rakar lauv, bakar boller. Kva rører seg vel i hoda deira? Kva undrar dei seg over? Kva drøymer dei om? Har dei vore forelska? Kvifor bur tre søstre saman?  Me veit ikkje, ikkje om Onkel Blå heller. Det gjer ingenting. Me kan tenkja vårt, og slikt blir det nye historier av.

Slik lever bøkene vidare. Slik lever tantene. Slik lever minnene.

Håvard Kleppa er rådgjevar i kommunikasjonsbyrået Burson-Marsteller, og har arbeidd meir enn ti år som journalist i radio og TV. Han har levert omlag 100 radiokåseri og gitt ut to bøker. Han sender stafettpinnnen videre og utfordrer Siri Finnema Moen, vaktsjef på Senkveld, til å skrive sitt barnebokminne.