Tittel: Tegneserienes historie
Tekst: Øyvind Holen
Illustratør: Tore Strand Olsen
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2015
Antall sider: 128

Tegneseriehistorie som hurtigmat

Tegneserienes utvikling og historie fra tre kontinent og over flere hundre år. Men makter boken å engasjere etter at den siste snakkeboblen har sprukket?

Vi må snakke om disse unge tegneserieleserne. Ironisk nok leser de nemlig ikke tegneserier lenger, i alle fall ikke i bladform. Det er fortsatt gutter som leser mest tegneserier i Norge, men mens 66 prosent av dem leste tegneserieblader daglig i 1991, gjorde bare 19 prosent det i 2012. Bransjen er også bekymret: Tegneseriefestivaler som Raptus i Bergen jobber hardt hvert år for å sette sammen et program som kan appellere til barn, for å sørge for å få dem hektet som serielesere i ung alder. Som over gjennomsnittlig tegneserieinteressert vil jeg nødig være alarmist, men når til og med Statistisk Sentralbyrå forsøker å trøste med at «tegneserieblader kan være samleobjekter og ligge i hytter og utedoer som tidtrøyte for barn og voksne i kommende generasjoner», er det grunn til bekymring.

Her kommer Øyvind Holen og Tore Strand Olsen inn med sin Tegneserienes historie, en bok som lover «å fortelle om tegnerne, forfatterne og samfunnet figurene oppstod i, og gå gjennom hele historien til en kunstart som er i stadig utvikling». Det hele utført i tegneserieform, til og med. Dette må da være bra. Vis meg den tenåring som kan motstå dette!

Spennende serieskaperduo

Først litt om bakmennene, for det er viktig å påpeke at dette er folk som kan sine saker. Øyvind Holen er D2-journalist, og han fyller jevnlig sidene til Dagens Næringsliv-supplementet med leseverdige – og svært nerdete – reportasjer, notiser og omtaler om tegneserier. Han debuterte som tegneserieanmelder som 17-åring i Bergens Tidende, og har skrevet boken Donald-landet om Norges fascinasjon for Donald og Disney. I tillegg har han sammen med tegner Mikael Noguchi så langt laget to bind av tegneserien Drabant, en ungdomsserie fra grafittimiljøet i Oslo på 1990-tallet som bør figurere på mange lister over den beste ungdomslitteraturen fra senere år.

Tore Strand Olsen er på sin side en serieskaper som har arbeidet profesjonelt med tegneserier siden 1990. Eldre lesere husker ham kanskje fra biografien Jeg, Arne Næss (2001), mens de yngre kjenner ham fra den tilsynelatende evigvarende (og skremmende nok tjue år gamle) ensiderserien Ørn Bjørn og Jørn.

Sammen har de laget denne tegneserien om tegneserier, en utgivelse som plasserer seg et sted mellom Morten Harpers teksttunge (og derfor i dag lite innbydende) trebinds standardverk, og amerikanske Scott McClouds tegneserie-om-tegneserier Understanding Comics. Rammefortellingen er at en bestefar ikler seg sitt alter ego som tegneserienes beskytter, og tar med seg det i utgangspunktet uinteresserte barnebarnet på en reise gjennom tegneserienes historie over tre kontinent.

Norge, Europa, USA og Japan

Det er åpenbart at det ligger veldig mye kunnskap bak boken, og serieskaperne må hele tiden veie trangen sin til å nerde ut med detaljer opp mot tålmodigheten til publikum – personifisert av bokens serienysgjerrige novise. Da hjelper det å ha en dyktig illustratør som Olsen. Han har en lettlest og tydelig stil, og gjennom boken tegner han ofte inn de to gjennomgangsfigurene i seriene de snakker om. Boken er spesielt verdifull som et kompakt, lettlest verk som ikke bare drar trådene tilbake til hulemalerier og hieroglyfer, men som også tar på alvor de ulike serietradisjonene i USA, Europa, Japan og ikke minst Norge. Dette er en bok som kan sjøsette tusen særoppgaver på norske ungdomsskoler med sin sammenstilling av ulike kulturer og blanding av det velkjente (superhelter, Knoll & Tott) og det ukjente (japansk realisme, fanzinekultur).

111

Boken lykkes i å gi en innføring i tegneserienes historie, akkurat slik den lover. Men vil den føre til at flere unge leser tegneserier, en målsetning som det jo er naturlig å anta at den har? Ikke nødvendigvis.

Vis, ikke fortell

Som mange andre vokste jeg opp med Tegneserien 100 år (1996) i bokhyllen, en blanding av historisk gjennomgang og antologi redigert av svenskene Sture Hegerfors og Lasse Åberg (ja, han fra Selskapsreisen-filmene). Denne boken ga unge tegneserieinteresserte sitt første møte med Will Eisners sjangeroverskridende The Spirit; André Franquins like veltegnede som morsomme kontorbud Viggo; den hypnotisk repeterende Krazy Kat av George Herriman, og motkultur-ikonet Robert Crumbs (mer familievennlige) eksperimenter. Problemet med Tegneserienes historie er at den ikke lar leseren oppleve seriene den skriver om. Navnene på seriene og serieskaperne er selvsagt med, men med få unntak farer de forbi uten annen kontekst enn et overforenklet historisk bilde. For eksempel blir diametralt forskjellige serier som Walt Kellys Pogo, Charles M. Schulz’ Knøttene, Mort Walkers Billy og Johnny Harts B.C. presentert sammen på en halvside som eksempel på at spenningsserier blir fortrengt av underfundig humor og enkel strek.

 

333

På samme måte blir endringene i tegneseriemediet aldri beskrevet tilfredsstillende: Tidene på 1930-tallet var tøffe, så da fikk vi superheltserier; etterkrigstiden var komplisert, dermed fikk vi dyreserier, romantikk, western og sci-fi. Så kom superheltene igjen. Men sci-fi var egentlig populært hele tiden. Så kom superheltene igjen. Jeg forstår absolutt frustrasjonen i å forsøke å beskrive en så mangslungen og sirkelpreget utvikling samtidig som man henvender seg til unge lesere i tegneserieform, men resultatet er like fullt kaotisk og tilfeldig.

Kombinasjonen av denne overfladiskheten og namedroppingen gjør at deler av Tegneserienes historie vil fremstå som frustrerende for dem som allerede er interessert, og lite engasjerende for den utenforstående. På den andre siden er den mer utfyllende på områder som superhelter, og flere lesere vil kanskje blir nysgjerrige på andre serier etter å ha gjenfunnet sin favoritt på disse sidene. Boken har potensiale til å bli et referanseverk for målgruppen, men den vil nok aldri bli noe man tenker på med nostalgiske følelser om tjue år når man sitter og leser samleobjektene sine på utedoen til hytten.

222



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .