Tittel: Så lenge ingen ser oss
Tekst: Anders Totland
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2017
Antall sider: 116

Tett på offerets dilemmaer

Med Så lenge ingen ser oss bidrar Totland fint til mangfoldet på et felt der Bjørn Ingvaldsen og Tor Fretheim så langt har vært nokså aleine om å skrive gutter inn i realistiske roller som offer for seksuelle overgrep.

To romaner for barn og unge har gjort særlig sterkt inntrykk på meg med sine tematiseringer av incest. Det er Abby, min elskede (1987) av den amerikanske forfatterduoen Hadley Irvin og Men jeg glemmer deg aldri av svenske Peter Pohl (1997). Felles for titlene, er at synsvinkelen ligger hos vennen til offeret. Fortellingene får dermed en avstand til overgrepene som tar høyde for at det kan fins erfaringer så bunnløse at det ikke er mulig å sette ord på dem. Vennens framstilling blir det filteret som gjør traumet overkommelig å lese om. Anders Totland velger heller å gjøre offeret til jeg-forteller. Tettere på er det vanskelig å komme. Han satser på at det knappe og presise språket skal bære oss igjennom, slik det gjorde i Engel i snøen, fjorårets poetiske skildring av et barns død. Det er modig gjort.

Lettlest, men ikke enkelt

Språket flyter lett og godt og har gjort seg fortjent til støtten fra Leser søker bok. Likevel er ikke dette en tittel jeg ville gitt til en hvilken som helst utrent leser. Til det står det for mye mellom linjene.

Ho var sjeldan sint i helgene. I alle fall ikkje på laurdagen.
Så lenge mamma hadde besøk, kunne eg stort sett snika meg unna. Det gjekk bra. Heilt til besøket reiste igjen. Då kom søndagshumøret.
Eg hata søndagar.
Og måndag var nesten lik. Tysdag òg.
Først når onsdagen kom, begynte mamma å sjå fram mot neste helg. Midt mellom helgene var mamma i ein slags balanse.
Onsdag var bra.

Knappheten krever konsentrasjon. Hvor alkoholisert mamma er, blir opp til oss å bedømme. En slik knapp stil kan gjøre det vanskelig å dikte med hvis det krever livserfaringer du ikke har (se «Tomrommenes problem» i fjorårets viktigste bok). Her synes jeg imidlertid balansen mellom det sagte og usagte fungerer godt. Mamma er en bakgrunnsfigur, så vagt skildret at de med en psykisk syk mamma fint kan dikte inn sin egen. Andre kan forestille seg en sliten mamma slik vi kjenner henne fra øvrige bøker og filmer. Overgriperen er det mer utfordrende å få grep om.

OBS: Plotblotter!

Ole kommer flyttende til bygda fordi han har fått seg jobb. Han innleder et forhold til Jons mor, hun blir gravid, og han blir den stabiliserende faktoren i heimen: «Dei skitne tallerkane blei vaska kvar dag. Det var slutt på at tomflaskene tårna seg opp attmed vasken.» Han får i gang fotballag, blir trener og opparbeider seg snart alles tillit. Etter fire-fem år er han fortsatt den som alltid har middagen klar. Jon setter pris på ham, ikke minst fordi han slipper ansvaret for mamma: «Ole hadde ei eiga evne til å få det stive ansiktet hennar til å smelta, uansett kor dårlege vitsane var. Og eg elska han for det.»

Glad takker han ja til deres første campingtur sammen. Det bærer til skogs. Jon har aldri sett Ole drikke, men nå skjenker Ole ham full. Han skaper et fellesskap for «oss karane». Neste helg gjentar han opplegget, men går typisk nok et hakk lengre. Overgrepet framstår som planlagt. Dette er første gangen, og blir ikke den siste. Men hvorfor først nå?

En sannsynlighetsberegning

Totland skylder ingen en statistisk representativ overgriper. Å vente til Jon er 15, kan dessuten være en smart måte å få temaet til å angå tenåringsleserne. Underforstått: Dette er fortsatt noe som også kan hende deg. Kan hende endrer Ole atferd – slik teksten antyder – på grunn av trøbbel på jobben. Kan hende venter han fordi han tenner mer på unge menn enn på barn. At han ikke er helt enkel å bli klok på, betyr at vi endelig har å gjøre med en mann som skiller seg fra stereotypien overgriper. Plottet avhenger imidlertid av at vi går med på at Jon har grunn til å bekymre seg for lillebroren. Jeg lar meg til slutt overbevise av en snedig replikk. Når Jon nekter å bli med på ny campingtur, lokker Ole i stedet lillebroren Lukas med omtrent samme ord han har brukt til Jon: «Berre me karane.» Hos Totland kan små ord få stor kraft.

Slik føles det

I skildringene av overgrep kommer den knappe stilen til sin rett. Konkret, men uten å dvele. Følelsene til Jon uttrykkes som kroppsopplevelser: «Eg kjende korleis kroppen krympa seg. Kneip saman alt eg hadde av musklar.» Slik manifesterer Jons utsatte kropp seg. Overgrepene blir kroppsminner, selve essensen for oss som lever med ettervirkningene.

Det handler om ikke å makte å verge seg. Om ikke å bli trodd. Og om å ville beskytte en lillebror. Særlig ønsket om å beskytte yngre søsken er et typisk dilemma blant incestutsatte som jeg har møtt. Når du ikke blir trodd, får ikke yngre søsken den beskyttelsen de kan trenge. Hva gjør du da? Totland gjør en spenningsfortelling ut av det.

Troverdighet er et spørsmål om tro

Likevel er Så lenge ingen ser oss først og fremst en realistisk innføring i hvordan det oppleves å bli utsatt for seksuelle overgrep. På sitt beste avføder den tanker av typen: «Hva ville jeg gjort i samme situasjon?» Men litteratur er mer enn å erfare verden gjennom en annen. Vi leser også for å kjenne at vi ikke er aleine med våre hemmeligste tanker og følelser. Den som har egne erfaringer å sammenligne med, stiller gjerne strengere krav til troverdigheten.

For meg glipper det der Jon anstrenger seg litt for hardt med å forklare hvorfor han – etter to mislykkede forsøk – ikke sier det til noen: «Det var uansett ingen som ville tru meg.». Avvisningene er sterk kost og holder til at vi kan trekke den slutningen sjøl. Å gni det inn er et stilbrudd som understreker hvor avgjørende det er for handlinga at Jon ikke kan stole på noen. Verre blir det da jeg oppdager at Jons lillebror i løpet av et år går fra å være «nesten fire» til plutselig å gå på skolen og kunne skrive. Men jeg innrømmer det: Dersom Jon i sluttscenen hadde besørga en triumferende hevn, ville jeg nok ikke vært så opptatt av om den sto til troende. Til det har medfølelsen med ham bygd seg for sterk.

Hvorfor handler folk som de gjør?

Men Jon er ingen helt, og dette er ingen roman verken for utålmodige spenningslesere eller oss som drømmer om hevn gjennom stedfortreder. Han finner til slutt en utvei, men den imponerer verken som spenningslitteratur eller psykologisk realisme. I en konfrontasjon forsnakker Ole seg så beleilig mens stemmen blir tatt opp. Litt for beleilig. Og hvorfor har ikke Jon kunnet gjøre et lydopptak med mobilen på et hvilket som helst tidligere tidspunkt?

Det går på troverdigheten løs. Samtidig er nettopp det beste med denne boka alle spørsmålene den generer: Hvorfor forgriper Ole seg? Hvorfor vil ikke mamma høre? Hvorfor låser ikke Jon bare døra til rommet sitt? Her er nok å snakke om – lenge.



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .