Tett på

Det blir aldri sagt eksplisitt at handlingen i Mørket kommer innenfra foregår i Norge, men omgivelsene i Tyra Teodora Tronstads bok virker velkjente. I begynnelsen. Så skjer det vi aldri opplever her hjemme. En konflikt er i ferd med å sette hele samfunnet ut av spill. Men det haster ikke for Tronstad å vise leseren hva konflikten dreier seg om. De to hovedpersonene Max og Linnea bruker også tid på å forstå hva som skjer, og hva resten av familiene deres holder på med.

Moren til Linnea arbeider som sykepleier. En dag kommer hun ikke hjem. Alene i en kald leilighet oppdager Linnea at moren har skjult en stor bunke pengesedler i sofaen deres. Max har to brødre som har forandret seg mye den siste tiden. De er ute om natten, men vil ikke fortelle hva de gjør.

Brutalt og poetisk

Tronstad er en dyktig stilist som gjør god bruk av språket for å få frem ulike virkninger. Det kan være humoristisk, som i kapitteloverskriften «Årets kollega fra i fjor», eller brutalt som da Linnea blir tvunget til å mishandle en tilbakestående gutt for å unngå å bli voldtatt selv:

«Det var klart hun hadde lyst til å sparke noen. Men ikke nå. Ikke en fremmed, forsvarsløs gutt. (…) Hun var én meter og sekstito centimeter lang og besto av nakent kjøtt, nakne bryst og nakne bein som den ene av de to plutselig begynte å spre fra hverandre. Det ble vanskelig å puste. Hodet ble fullt av panikk. «Jeg sparker», hylte hun. «Jeg sparker! Jeg sparker!»»

Forfatteren skåner verken karakterene eller leseren i denne scenen. Det poetiske språket til Tronstad kan også skape vakre lyspunkt i alvoret og mørket som ellers preger boken. Særlig godt kommer det frem i beskrivelsen av stedet hvor Bror Kaspar Kapp, fortellingens gode hjelper og en litterær slektning av Narnias Mr. Tumnus, bor:

«Det finnes rom der alle klokker sluttet å tikke en gang for lenge siden. Rom der støv bare legger seg over gammelt støv, der malingen bare flasser av til et visst punkt fordi mer ikke er mulig. Der alt har forfalt så mye at det vipper mot sammenbruddet. Tak i svai, myknende vegger, gulv så muggent at det dirrer.»

Formuleringen «en gang for lenge siden» gir både rommet og han som bor der et eventyraktig preg, og det som i utgangspunktet er stygt og forfallende, blir til noe fint og evig.

Moralske dilemma

Fordi både Max’ og Linneas familiemedlemmer er sterkt involvert i konflikten, trenger spørsmålet om hvem som står på den gode siden seg på etterhvert, men svaret er på ingen måter enkelt. Finnes den gode siden i det hele tatt? I utgangspunktet virker det som om brødrene til Max har kjempet en nødvendig kamp for en mer rettferdig fordeling i samfunnet, men hva skjer når de som roper høyt om rettferdighet begynner å ta i bruk farlige metoder som kidnapping og bombing som tar livet av uskyldige mennesker? Og deretter: Når de som skal gjenopprette ro og orden, henretter mennesker for å sette et eksempel? Tronstad utfordrer leseren ved å gjøre problematikken kompleks, her blir ingenting overforklart.

Verken Max eller Linnea kan følge familiene sine etter å ha sett hva de gjør. De må prøve å stake ut sin egen kurs basert på sine overbevisninger om hva som rett. Jeg vil ikke gå så langt som å kalle deres relasjon for et vennskap, Linnea svikter Max flere ganger, både for å redde seg selv, og for å redde gutten hun ble tvunget til å sparke. Men fordi de begge har blitt nødt til å snu ryggen til familiene sine, oppstår en helt spesiell forståelse og et slags fellesskap mellom dem: ««Stoler du på meg?» «På deg?» svarte hun. «Selvfølgelig stoler jeg ikke på deg.» Og svaret gjorde Max nesten lettet. Det var så klart, det var enkelt. «Og du kan ikke stole på meg heller», fortsatte hun.»» Det er befriende at sterke bånd i en ungdomsroman ikke kun behøver å bety romantikk eller livslange vennskap.

Dagsaktuell

Krig, opprør og apokalyptiske tilstander finnes i mange ungdomsbøker for tiden, en trend også flere norske forfattere skriver seg inn i. Beta-serien av Torborg Igland og Amund Hestsveen handler om Norden 60 år frem i tid, da demokrati er byttet ut med et totalitært regime. Sigbjørn Mostues I morgen er alt mørkt. Brages historie og Marlens historie er et annet eksempel på dystopiske bøker i norske rammer. Det føles nært nok når den zombieaktige invasjonen plutselig når lille Norge, men samtidig er disse problemstillingene fjerne fra en norsk hverdag. Tronstads bok har en mer realistisk konflikt, og virker dermed mye tettere på.

Noen ganger er det helt riktig å gjøre opprør mot de som har makten, men som vi ser mange eksempler på i den virkelige verden, blir ikke alltid forholdene bedre etterpå. Max og Linnea kapitulerer, etter å ha prøvd å finne sin plass i opprøret. Da ingenting ser ut til å fungere, og særlig Linnea gang på gang har endt opp med å gjøre ting hun ikke kan stå inne for, stikker de av. Når konfliktene blir for uoverskuelige, og ingen av sidene klarer å tilby en levelig løsning, er flukt den eneste muligheten.