To lettleste ungdomsromaner i Damms Leo-serie

Ungdomsromanen som komedie

Kan hende er det nærmest en uskrevet lov at ungdomslitteratur skal handle om mistilpassede unge som sviktes av utilgjengelige foreldre og ikke finner seg til rette blant sine jevnaldrende. Men det skrives også ungdomsormaner hvor de unges sosiale og emosjonelle tilpasning ikke er problemet og generasjonenes fruktbare sameksistens en selvfølge. Kan ungdomsromanene av første og andre kategori gjenspeile det tradisjonelt grunnleggende skillet mellom tragedie og komedie?

Leo-serien er en ny serie fra Damm med lettleste ungdomsromaner med ganske beskjedent sidetall satt med relativ stor punktstørrelse. Den er umiskjennelig nok en avlegger av Damms leseløve-konsept. Seriepreget ivaretas av omslagenes standardiserte formgivning. Filosofien bak den nye serien er øyensynlig at også de som er 12 til 14 år gamle kan trenge lesetrening ved hjelp av engasjerende bøker som er av et overkommelig format og har en enklere plotstruktur. Seriekonseptet gir trolig også omsetningsmessige fordeler. Har du likt en, leser du kanskje en til. Romanene i Leo-serien bør vurderes både etter kriterier for lettlesthet og litterær kvalitet. Problemet for forlaget kan se ut til å kunne bli at det ikke er lettere å skrive korte, engasjerende og lettleste romaner. Snarere tvert om.

Bumerang av Øistein Hølleland er den tynneste av bøkene. Den kan presentere vanskeligheter for leserne i form av et ukjent miljø med ukjente begreper siden den går for seg i Australias «outbacks». Helten JC lever milevis fra sine jevnaldrende, han kommuniserer med læreren over e-post og kortbølgesender og må snart ta stilling til om han vil begynne på ungdomsskolen i storbyen Melburne eller fortsette med samme type ensomme skolegang. En annen vanskelighet kan være den relativt svake plot-strukturen. Episodene som skildres og tekstbrokkene som presenteres har ikke nødvendigvis noen indre sammenheng, men inngår i tilværelsens ulike mønster av tekster, tilfeldigheter og tilskikkelser.

Helt annerledes forholder det seg med Kunsten å være kjæreste. Den skildrer en på alle måter bemerkelsesverdig lørdag med fortettet dramatikk og avgjørende begivenheter. De underliggende tema er også de aller største: Den store kjærligheten og muligheten for at den rette kan finnes, underliggende generasjonskonflikter og dessuten mulighet for fredelig sameksistens religionene mellom. Handlingen går for seg i en norsk småby med statue av Wergeland på torget. I sentrum av plotet er den skjellsettende begivenhet at helten Art får seg kjæreste.

Det høres kanskje ikke slik ut, men bøkene av Hølleland og Leer-Salvesen har en del fellesnevnere. Begge har guttehelter. Begge guttene, tovlåringen JC hos Hølleland og fjortenåringen Art hos Salvesen, har navn som er betydningsfulle i romanenes univers. Og begge har et utmerket, stabilt og harmonisk forhold til sine omgivelser og foreldre, som på sin side lever sammen i forbilledlig harmoni og kjærlighet. Ingen av disse bøkene pretenderer å være «problemlitteratur».

Til tross for at den er den mest eksotiske, er Bumerang likevel den minst interessante av disse to romanene. Forfatterens primære ærend ser ut til å være ønsket om å fortelle om den norske utvandringen til Australia under gullrushet på midten av 1800-tallet. Men det gjenfortellende grepet han velger, gir leseren liten mulighet til identifikasjon med den tiden. Plotet med JCs skolegang og avgjørelsen som han snart skal ta, er mer et påskudd for å fortelle noe om Australia – og da det som er mest oppsiktsvekkende: Den lave befolkningstettheten og de enorme avstandene i «the outbacks» som JCs ensomme skolegang foran skjermen og kortbølgesenderen illustrerer. Leserens bestrebelse på å finne sammenhengen mellom JCs skolegang, historien om JCs norske, gullgravende stamfar, aborigines-legendene som moren forteller, og hennes lenge etterlengtede svangerskap, kunne potensielt skape et interessant fortolkningsrom, men de ulike fortellingene og personkarakteriseringen av JC blir for svake til at teksten virkelig griper.

I Paul Leer-Salvesens roman heter helten Art og hans ca. 19-årige bror Simon. Med andre ord: deres foreldre fant hverandre under den legendariske Simon og Garfunkel-konserten i Central Park på begynnelsen av 1980-tallet. Det erKunsten å være kjæreste som ligner mest på en komedie og som derfor gjør det interessant å se ungdomsromanen som sjanger i lys av komedien: Kunsten å være kjæreste ivaretar handlingens og stedets enhet, og også sømmelighetskravet som gjennomgående har vært stilt til komedien siden 1600-tallet. Det hele går for seg i løpet av en lørdag ettermiddag og kveld hjemme hos Art. Kjærligheten blir heller ikke farlig erotisk. Til tross for dype kyss og nyoppdaget følsomhet i huden, holder teksten seg på trygg avstand av genitaliene. Bortsett fra når det gjelder spørsmålet om Art må omskjæres nå som han har fått seg jødisk kjæreste. Plotet ender som en klassisk komedie skal gjøre, med flest mulig ny- og gammelforelskede par i slutt-tablået. Komediens upretensiøse situasjonskomikk og overraskelser er også viktige. Handlingen skrur seg stadig opp til nye nivå av overraskende komikk som hele tiden er forankret i personenes grunnleggende karakteristikker. Ja, for også personkarakteriseringen ligner komediens hvor karakterene har noen få, sterke egenskaper: Art er en kortvokst tenker og filosof. Hans mor er keramiker og katolikk. Hans far er en fraværende luthersk gymnaslærer med forfatterdrømmer. Simon og hans kjæreste er kompromissløse kristne naturvernere. Arts kjæreste er jøde og dyreverner. Komedien spiller seg ut i motsetningene mellom kjønnene, religionene, overbevisningene og generasjonene og handler mest av alt om den lille forskjellen som gir det tidligere svake kjønn stor makt. Mens guttene fremstilles som tilpasningsdyktige overfor enhver personlighetsforandring som kjærligheten måtte kreve, er de unge jentene – interessant nok – fremstilt som fanatisk kompromissløse. Det gir imidlertid håp for fremtiden at den eldre kvinnen, moren, står for kompromissviljen og er like moderlig rund og forsonende som de fantastiske pizzaene hun til slutt serverer. Forfatterens forsiktige forkynnelse av religiøs toleranse er ikke så påtrengende at det gjør noe. Rent bortsett fra at det for oss ureligiøse er ganske eksotisk med et univers hvor alle og enhver har en skråsikker tro. Det er sant å si bare en ting som skuffer: På denne meget spesielle lørdagen dukker til slutt også Arts fiolinspillende søster Robin opp med ny kjæreste. Men i stedet for å være pakistansk muslim, som han burde være ifølge romanens logikk, er mannen en svart fiolinspillende politimann av unevnt konfesjon. Det finnes kanskje enkelte ting som man ikke kan spøke med.

Klassiske komedier er svært ofte bygd opp rundt en generasjonskonflikt. Slik er det også hos Leer-Salvesen, selv om han lar far i huset tilbringe hele lørdagen skrivende i kjelleren, mens moren bivåner hele dramatikken som en dramatisk bifigur. Noen generasjonskonflikt ble det tydeligvis ikke plass til for JC i Bumerang. Han er en snill gutt som gjør som han blir fortalt, og derfor ikke særlig interessant. Er det denne innsikten som ligger til grunn for komediens grunnmønster, at uten generasjonskonflikten, den grunnleggende, alltid tilstedeværende misforståelsen og friksjonen mellom ung og middelaldrende, blir komediene søtladne, virkelighetsfjerne, uinteressante? Om det ikke er nok salt og pepper i generasjonskonflikten, blir resultatet oppbyggelige familiekomedier av Walt Disneys «Buona Vista»-merke. Kanskje bør ungdomsromanen utforske sin historiske sjangermessige kobling til komedien og gjenreise generasjonskonflikten i hele sitt komiske potensial? Kanskje er dette en vei bort fra den litt daue og velmenende moralske didaktikken som ofte kan skjemme ungdomskomediene?