To utstrakte hender

Nurit Zarchi har skrevet bøker for barn, ungdom og voksne siden 1966, og hun har vunnet alle de israelske priser hun kan vinne for sitt barnelitterære forfatterskap. Fatima Sharafeddin er opprinnelig fra Libanon, og siden debuten i 2004 har hun rukket å skrive over femti barnebøker, vinne priser og bli nominert til Astrid Lindgrens Memorial Award (ALMA). Dette er to damer verdt å merke seg, men norske forlag ser stort sett ikke utover vestlige grenser, gjør de vel?

Grenser
Å oversette Zarchis Ses på Sydpolen og Sharafeddins Tante Zayoun og oliventreet til norsk vil handle om langt vanskeligere grenser enn de geografiske: økonomiske rammer, språkbarrierer, kulturkonflikter og fordommer.

Mens det er gode støtteordninger for norske bildebøker i Norge, eksisterer det ikke noe tilsvarende for oversatte bildebøker. Når dette i tillegg er et format det er dyrt å produsere, og forlaget må bære hele kostnaden ved en oversettelse selv, stopper det ofte med tanken. Språkområder som ligger langt unna vårt eget krever dessuten ekstra arbeidstimer og menneskelige ressurser sammenlignet med engelsk, tysk og fransk, og da blir det lett til at man rett og slett ikke leter.

Nå eksisterer det heldigvis unntak. Gyldendal startet sin serie «Verdens beste bildebøker» i 2009, selv om redaktørene Nina Méd og Grethe Rygh visste at de ikke ville få en krone i støtte fra den norske stat, og at de gode oversetterne ville bli vanskelige å finne. Disse grensene er det med andre ord mulig å overkomme.

Når det gjelder hebraiske og arabiske bøker, gitt ut i henholdsvis Israel og Palestina, slik Ses på Sydpolen og Tante Zayoun og oliventreet er, kan det kanskje være noen ekstra hindringer i veien. Konflikten mellom Israel og Palestina er en føljetong i norske media, og det er mange nordmenn som lar seg engasjere. Det er en konflikt der debatten har få nyanser og deltakerne er lettantennelige. Å gi ut en bok fra Israel, uten samtidig å gi ut en fra Palestina, eller omvendt, vil kanskje i seg selv utløse reaksjoner.

Vi har kanskje også fordommer mot bøker fra dette området, og ser for oss at vi vil møte propaganda. Propagandaen eksisterer sikkert den også, men verken Ses på Sydpolen og Tante Zayoun og oliventreet ligner. Fatima Sharafeddin skriver om røtter. Nurit Zarchi skriver om å bry seg om andre enn seg selv.

Israelske pingviner
Ses på Sydpolen, som er oversatt til både tysk og fransk, forteller om den travle herr Zoom, som motvillig blir ansvarlig for en fremmed pakke. Det viser seg at pakken inneholder et pingvinegg, og herr Zoom, som i starten bare tenker på egne behov, ender opp med å ruge ut lille Pingi av egget, og fly ham til Sydpolen, til mammaen hans. Det er en surrealistisk historie, men satt i realistiske landskap – det myldrende Tel Aviv og de store åpne isflatene på Sydpolen – og med realistiske relasjoner. Vi tror på forholdet mellom mannen og pingvinen. Det har overføringsverdi.

Zarchi sier selv at boken handler om moderne familieforhold, og den tar opp mange aspekter ved den moderne familien. Voksne i tidsnød, barn som reiser som pakkepost mellom foreldrene, familier som holder kontakt via mobiltelefoner, og en mamma og en pappa som er så forskjellige at de bor på hver sin halvdel av jordkloden.

Dette er en typisk fortelling fra Zarchis hånd. Hun skriver ofte surrealistisk, mot fabelen og eventyret som sjanger, men med moderne elementer og med klar adresse til samtidige fenomener. I en annen og nyere utgivelse, מלכי לא יודעת (Marilyn Monroe Murdoch), får vi fortellingen om Malki som tror hun skal bli filmstjerne i Hollywood, men så er det i stedet hunden hennes som blir hentet i rosa limousin og havner på TV-skjermen. Det er et gjenkjennelig fenomen at dagens unger tror at lykken ligger i å bli berømt, og det fine med Marilyn Monroe Murdoch er at den til slutt viser hvordan det å bli sett av mange fremmede, er langt mindre tilfredsstillende, enn det å bli sett av de som betyr noe for deg.

Begge disse bildebøkene er illustrert av Batia Kolton, en særegen, israelsk tegneseriekunstner. Hun er en del av kollektivet Actus Tragicus som, til tross for svært ulike tegnestiler, samarbeider for å nå et internasjonalt publikum. Designmagasinet ID har betegnet dem som en av vår samtids mest betydelige designgrupper.

Koltons personer minner om tegneseriefigurene i Tintin, og illustrasjonene hennes har generelt et snev av tredvetall over seg. Det er mye brunt i fargene og rene, avrundede flater. Dette understreker hun med klesdrakter, biler og interiør. I likhet med teksten blander hun moderne elementer med retroelementer, og skaper dermed en tidløs og likevel realistisk verden. Bildene fungerer derfor mest understrekende, de tilfører ikke mange nye elementer. Samtidig kan understrekningene være overraskende nok. For eksempel har herr Zoom fått et par underlige store bukser som får ham til å minne om de pingvinene han blir kjent med. At fellesskap kan understrekes gjennom ei bukse, er et snodig grep, som står i stil med den tekstlige surrealismen.

En palestinsk tante
Illustrasjonene i den palestinske utgivelsen er langt fra like interessante, sett med vestlige øyne, og det er for så vidt typisk. Den kunsttanken som har slått igjennom i mange vestlige bildebokutgivelser, gjelder ikke for flertallet av arabiske bildebøker. Sinan Hallaks minimalistiske illustrasjoner har noe barnaktig over seg, som ikke er foredlet slik vår egen Gry Moursund kan gjøre det. Hallak mangler Moursunds dynamikk og levende karakterisering, illustrasjonene heller i stedet mot det stive og flate. Samtidig oppfyller de en viktig funksjon som lesestøtte, og enkelte oppslag er rene og stilige.

Gjennom hele Tante Zayoun og oliventreet parallellføres tante Zayoun – i tekst og bilde – med et gammelt oliventre. Teksten er et hyllningsdikt til den hundre år gamle damen og det tre hundre år gamle treet som begge holder til på den samme haugen, midt i landsbyen. Begge er de stødige og urokkelige med røttene dypt festet i jorden, begge kjenner de hemmelighetene til landsbyens menn og gutter, de er viktige for fellesskapet og de byr på seg selv. Det er en poetisk tekst om det å høre til.

Mange av Fatima Sharfeddins bøker er slike enkle beskrivelser framfor handlinger, og hun hevder at bøkene hennes ofte kommer til henne som drømmebilder om natten. Dette drømmeaktige har Hallak klart å speile i de duse og nakne illustrasjonene. Tante Zayoun og oliventreet er ikke bare et speilbilde av hverandre, de blir også bildet på en nasjon som står støtt og som kan holde på andres og egne hemmeligheter, men samtidig gir de av seg selv og ønsker fellesskapet velkommen.

Bygge bro
Fatima Sharafeddin er en av de arabiske forfatterne som publiseres av Tamerinstituttet i Gaza og på Vestbredden. Instituttet er en uavhengig organisasjon som arbeider for å fremme leselyst og leseferdigheter blant barn og unge. Da instituttet ble grunnlagt i 1989 fantes det så å si ingen barnebøker i de palestinske områdene, men siden 1993 har instituttet sørget for at også palestinske barn har fått sine egne skriftlige fortellinger – i 2009, da instituttet vant ALMA-prisen, hadde de gitt ut over 130 arabiske titler. «With words we overcome walls» er organisasjonens motto, og deres arbeid er et bevis på hvordan litteraturen kan bygge bro, og overvinne grenser i og mellom folk.

Jeg opplever både Ses på Sydpolen og Tante Zayoun og oliventreet som en utstrakt hånd. Kanskje et norsk forlag kan gripe disse hendene?