Tøddel Blisterplytt

Lokalsamfunn utfordres av kjedsomheten

Alt i tittelen på Belsviks siste bok kjenner vi igjen noe av det som særmerker forfatterens språkforming. Det er lek, det er lyd, det er ukjente kombinasjoner. Ikke før man har lest hele boken får man en fullstendig forståelse av ordene i tittelen – eller av navnet som det etter omtrent halvveis lesning, viser seg å være. Tøddel Blisterplytt er navnet på et grønt kosedyr med gult nebb. Det er to av innbyggerne i den lille kystkommunen Bløygen som har gitt ham dette navnet. Egentlig heter kosedyret Laudermann og tilhører avisbudet. På uskyldig og nesten umerkelig vis plasserer Tøddel Blisterplytt seg i sentrum av fortellingen. Det er også han som først og fremst preger bokens forside og slik sett sender ut et signal alt fra starten – uten at leseren helt er klar over det.

Med denne boken etablerer Belsvik for alvor et nytt samfunn og en ny type kollektivroman i forfatterskapet. Her er mange tråder og paralleller til samfunnet i Dustefjerten-bøkene, men i Bløygen er alle figurene klart definert som mennesker. Selv om Bløygen som sted, også var en del av Verdas mest forelska par, er det først med denne andre boken at stedets identitet står i sentrum. Bløygen har elleve navngitte innbyggere. Kun bussjåføren og avisbudet savner egennavn. Bokens øvrige persongalleri består av ordføreren Rosina Myrt, hotelleieren Sidvus Krem, journalisten Herdis Perdis, drømmeren og kunstneren Mytti Mytti, fiskeren Fiskeguri, Bjørn Disel på bensinstasjonen, Bøttefanten i Trøbbelkiosken, Pinnesvein i butikken, Bidger og Esmilumi i julebutikken og Olvida Stong. Navngivingen er del av Belsviks underliggjørings- eller verfremdungsteknikk. Alle personene fyller ulike roller og er med på å forme stedets identitet. Det vil si er må på å gi Bløygen dets harmoniske og ukompliserte karakter. Hos Bøttefanten, som på visse måter kan minne om Bollefisen, organiseres hele livet gjennom et bord:

Trøbbelkiosken var eit lite rom med ei dør og eit vindauge. Midt i rommet stod eit bord. Viss Bøttefanten snudde bordet opp ned blei det seng. Då var det ikkje Trøbbelkiosk lenger. Då var det soverom. Når Bøttefanten var ferdig med dagens arbeid, hadde han ikkje lang veg heim. Han snudde berre bordet, så var han heime.

Det enkle og sorgløse livet i Bløygen trues plutselig en dag av ”Keisemda” og det alvorlige faktum at ”så ein dag sukka ordføraren!”. Ordføreren Rosina Myrt kaller inn kommunestyret (Mytti Mytti og Sidvus Krem) og stiller følgende spørsmål:

– Vil de at Bløygen skal mygla? […] – Vil de at vi skal rotna som eit eple bak ein busk? Vil de at denne vakre staden skal bli eit rusk under himmelen?

For å redde Bløygen tror Rosina Myrt de skal forsøke å trekke turister til stedet. Måten innbyggerne til slutt klarer det på er overraskende både for dem og for leseren og kanskje også for Tøddel Blisterplytt.

Styrken i Belsviks tekst ligger først og fremst i alle møtene og samtalene mellom Bløygens innbyggere. Alle søker nærhet, noen å bry seg om og bli brydd seg om av, men nesten alle har vondt for å si slikt rett ut. De snakker forbi og rundt og over hverandre. På dette stedet hvor alt skal være så koselig, er det likevel nesten ingen som tør å strekke ut en setning eller et ord som kan røre en annen. Inger Lise Belsviks har illustrert boken med omsorg. Uten å være detaljerte eller fargerike framhever bildene mye av stemningen i teksten gjennom blikket eller bevegelsene til innbyggerne. Behovet for kontakt er blant annet tydelig når Bøttefanten stiller seg i køen foran sin egen kiosk fordi han også fikk

lyst til å stå i kø. Stå saman med nokon. Høre kva dei dreiv på med.

Kun ved å møtes og ved å komme hverandre i møte kan problemer, konflikter, kriser og uro artikuleres, sorteres og håndteres. At disse møtene godt kan romme både temperament, humor og varme forteller Belsviks bok oss. En idyll er ikke et slør, men et sted der det er liv og (opp)rør-e. Og akkurat slik er det også i denne boken av Belsvik.