Tittel: Film et dyr
Tekst: Bjørn F. Rørvik
Illustratør: Ragnar Aalbu
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2014
Antall sider: 116

Tøysete og intelligent

Overraskende og fjollete gjør-det-selv-prosjekt fra de to herrer Rørvik og Aalbu, men vil det fenge ungene?

Det første spørsmålet den overraskete bokanmelder må svare på når han mottar og åpner den relativt omfangsrike esken Film et dyr er: hva er dette?

A Film et dyr-3D boks

For riktignok finnes det en bok i haugen, men det er også mye mer: Kartonger med utstansete figurer, flere av samme slag, til og med. Kulisser. En slags stenger av tre, åpenbart til å operere figurene med? Men som så ofte er forvirringen et søskenbarn av oppfinnsomheten og nysgjerrigheten, og etter litt detektivarbeid og en smule lesning i den boken som tross alt er med, går det opp et lys: Film et dyr er et gjør-det-selv-dukketeater, beregnet på å filmes med mobiltelefon!

Ideen er mer enn god, den er utmerket. Som kjent er mange av dagens virale diller på internett versjoner av gamle tricks fra revy og showbiz: skjult kamera, for eksempel, eller de utallige variasjonene over temaet folk som faller og slår seg. Det ser ut til at duoen Rørvik og Aalbu har satt seg fore å blåse liv i den nok for mange temmelig utdaterte dokketeatertradisjonen, ved tilpasse den til den audiovisuelle verden som dagens barn er vant til.

Opptak

Boken er et instruksjonshefte, en steg-for-steg beskrivelse av hvordan du skal stille opp kulisser og kamera, og spille ut noen av de 66 små filmmanusene som er inkludert. Mange av Rørviks korte manus er skrevet inn i kjente tv-formler, som nyhetsinnslaget eller Idol-konkurransen. Det virkelig innovative er likevel ideen om at disse små historiene ikke skal fremføres for et sprell levende publikum, men filmes med mobiltelefon. Resultatet er små filmsnutter, som man eventuelt kan sende til en venn eller dele på sosiale media.

Personlig har jeg stor sans for denne typen møte mellom eldgammel kulturtradisjon og moderne hi-tech. Det store spørsmålet er naturligvis om man får dagens, når det gjelder visuelle stimuli, relativt blaserte barn, til å begynne å leke med pappfigurer, selv om man plasserer en iPhone foran dem?

Det er bare én måte å finne ut det på, og det er ved å prøve. Denne anmelder er slett ikke overbevist, men det må være lov å håpe.

Illustrasjonsfoto fra forlaget

Illustrasjonsfoto fra forlaget

Tekst og tegning

Duoen Rørvik/Aalbu har etter hvert lang fartstid som skapere av bildebøker. Forfatter Rørvik er spesielt godt kjent for historiene om Reven og grisungen, og ikke minst De tre bukkene Bruse på Badeland, en av de virkelige bestselgerne blant norske bildebøker de siste årene. Sammen har de før laget kriminalmysteriene om mesterdetektiven Purriot.

Figurene til Aalbu er enkle og klare, dominert av stiliserte, rene flater. De fleste figurene har entydelig, tegneserieaktig identitet; De er typer, noe som ganske sikkert gjør det lettere å lage historier om dem. Som for eksempel Rumpestangeren, en slags okse som elsker å stange de andre dyrene i rumpa, med eget kamprop til og med (Stanguuuuu!). Av andre i persongalleriet kan vi nevne: Pinnsvinet, den litt skumle, vampyr-aktige oksen Grev Mø, Ugle Bugle, Linselusene og Lady Gakk-gakk. For alle med dragning mot sci-fi, følger med en ganske rikholdig gjeng av forskriftmessig grønne marsboere, komplett med UFO-kulisser.

A Film et dyr oppslag

Passe enkelt

Bjørn F. Rørviks små forslag til dukketeaterhistorier er jevnt over enkle og akkurat passe fjollete, ikke vanskeligere enn at en godt kan prøve å realisere dem. Jeg tror han har lagt lista passelig høyt, slik at prestasjonsangsten for å prøve å spille det inn, eller for den saks skyld å lage nye historier selv, ikke blir for stor. Og jeg tror gjerne at mange av disse absurde, små scenene kan fungere godt som dukketeater. På det praktiske plan kan det være litt plundrete å balansere opp disse kulissene, uten å rive dem ned. Hullet på treklossen, som styrepinnen skal passe inn i, er ofte litt stort, slik at man nok bør ofre en klatt lim for å få figuren til å stå støtt. Men den slags hindringer bør man vel greie å overvinne, dersom man skal drive sitt eget dukketeater.

Papp med liv

Helhetsvurderingen min av dette prosjektet er klart positiv. Det virker som om skaperne bak Film et dyr har hatt det morsomt underveis, et overskudd som har smittet over på resultatet.

Og det ser faktisk ut til at det kan funke også. Aalbu og Rørvik har lagt ut en liten promo-video på YouTube, og som alltid med klassisk dokketeater er det pussig å se hvor lite det er som skal til av lyd og bevegelse, før man blir overbevist om at det er liv i det som for noen øyeblikk siden var død papp.

Den gode, gamle hatten av for Cappelen Damm, som har tatt sjansen på et såpass oppfinnsomt, risikabelt og sikkert også kostbart nybrottsarbeid som Film et dyr. Om Facebook og YouTube nå vil bli oversvømmet av videoer med snakkende pappfigurer? Vel, jeg tror det ikke før jeg får se det. Men jeg vil gjerne se det.

 

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.

A Film et dyr to figurer



Skrevet av:

, ,

Kommentarer

Oppdatert: .