Tracy Beaker det er meg

Hun har en egen TV-serie på BBC, sin egen fan-klubb, sin egen nettside. Jacqueline Wilsons lille, rappkjeftede britiske barnehjemsheltinne er blitt industri. Nå er boka oversatt til norsk. Og til hvilket norsk! Det er morsomt å lese denne boka høyt. Det smeller litt i lufta når den leses. Det flyter, det freser i svingene, det er dramatikk i monologs form. Språket er passe frekt, kanskje litt i overkant for en 10-åring, synes jeg kanskje. Men det er gøy, for all del. Stor ros til oversetteren Cille Dahl. 

Mange kjenner Tracy Beaker, barnehjemsjenta som skriver dagbok og er en blanding av Anne fra Bjørkely, Annie, og Pippi Langstrømpe. Hun er dagens barnehjemsbarn- idol, forførende frisk og usentimental, men denne første boka kom ut allerede i 1991. 

Som det går frem her, jeg er nå også bitt av Tracy Beaker feberen. Jeg forstår godt at folk vil ha mer av den oppløpne barnehjemsjenta som ikke er særlig snill – kanskje bortsett fra dypt nede i hjertet, men bare når det passer slik. Nei, hun er ganske frekk, ganske slem, ganske god til og sno seg, men det er en nødvendighet i Tracy Beakers verden. 

Og leser man litt langsommere så får man en ganske god innsikt i engelsk sosialsystem. Hvordan miljøarbeider og sosionomer oppfører seg, hvordan barn på barnehjem i dag har det, (det tror jeg i hvert fall) om «stillerommet» der det er like naturlig å avreagere for opphissete barn, som det er for andre å gå på do. 

Ja, en god del barnepsykologi kan man også lese ut av Tracy Beakers dagbok. Om barn som unnskylder og forsvarer foreldre som sviker dem, til siste blodsdråpe. Om de dumme, rørende, stygge små tingene som barna elsker fordi de har fått det av en elsket om enn svikefull forelder. Om håpet om å komme til et fosterhjem de liker, om skuffelsen over å ikke bli valgt, om redselen for å bli for gammel og «institusjonalisert » som Tracy Beaker så treffende uttrykker det. Det betyr at man har vært så lenge i en barnevernsinstitusjon at man ikke klarer seg på egne ben noen gang. 

«Tracy Beaker» er industri, en vare som selger, men jeg liker den allikevel. Boka, dagboka, den er skrevet i dagboks form, ført i pennen av Tracy, ser ut som en slik skoledagbok myntet på jenter. Her er morsomme vignetter, små pennetegning-illustrasjoner spredt utover, alle i en tegneserielignende stil. Her er små hint om hvordan det ser ut, men nok av rom for å dikte selv. Det fungerer. For som min 10-årige konsulent uttalte: Det er fint å vite litt om hvordan Tracy ser ut, men det er finest når jeg tenker selv hvordan det ser ut hjemme hos henne, på barnehjemmet. 

Selve historien i denne første boken dreier seg stort sett rundt spørsmålet om Tracy blir fosterbarnet til forfatterinnen Cam, eller ikke? 

Dette var Jacqueline Wilsons første bok om Tracy. Hun har skrevet en til. Trenger jeg å si mer? Når kommer neste bok på norsk om Tracy Beaker?