Tittel: Baksiden
Tekst: Endre Lund Eriksen
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2017
Antall sider: 352

Trøbbel på månens bakside

Som krimplot hører denne fatale måneferden til de mest oppfinnsomme. Troverdigheten er det verre med.

Å åpne denne ungdomsromanen kjennes ut som å tre inn i en lesesirkel for bokelskere. Etter lengre tids sjokoladespising har Katrines far funnet en gullbillett i en Stratos-sjokolade (jf. Charlie og sjokoladefabrikken av Roald Dahl). Han har vunnet en månesafari, en unik sjanse for et vanlig menneske til å bli med på en romferd (jf. Darlah. 172 timer på månen av Johan Harstad). Bak pr-stuntet står fabrikkeier Oliver Orwell (jf. George Orwell og 1984). Da handlinga begynner, er turen over og pappa for lengst erklært død; men så mottar Katrine (16) en e-post fra ham. Han kaller henne My og signerer som Snusmumrikken (jf. Tove Janssons bøker om Mummitrollet). Hva har skjedd med ham? Hvilken lyssky virksomhet er det selskapet Space Tourism bedriver på månens bakside? Og hvordan kan pappa reddes? Spenningen skrus til ved at mye avhenger av Katrine og hennes hjelpere. Får feil folk vite hva hun etter hvert oppdager, er håpet sannsynligvis ute.

Spenning for sarte sjeler

Likevel framstår det for meg som om forfatteren har anstrengt seg mer for å tilrettelegge for pyser enn for å maksimere dramatikken. Baksiden har altså mer for seg lest som krim enn som thriller. Mye av handlinga gjengis i krypterte e-poster mellom Katrine og pappa og mellom Katrine og hackeren Julian, en venn hun bare kjenner på nettet. I tillegg oppsummerer Katrine mailutvekslinger og chatter i noe som minner om en dagbok. Hensikten med disse digitale dokumentene er sikkert å gjøre framstillinga mer autentisk. Samtidig gir de distanse til det fortalte. Brev formuleres ikke akkurat idet dramatikken utspiller seg. Uansett hvor dramatiske ting for eksempel pappa har å fortelle, vet vi at han fortsatt lever og har mulighet til å skrive. For en kritisk leser kan det faktisk være et problem at skildringene i disse tilbakeblikkene er såpass levende. Pappa skriver så godt at det noen steder virker usannsynlig. Litt for ofte skinner det gjennom at e-postene er mynta mer på bokas lesere enn på mottakeren: «Jeg hadde sovnet igjen da lyset sprakk hull på mørket. Etter hvert som øynene vendte seg til det sterke lyset, så jeg at jeg var i et sirkelformet rom…» – som pappa skildrer i detalj til tross for at han bare har begrensa tid der bak tastaturet.

Virkelighetsnært

Samtidig bygger Lund Eriksen universet sitt på overbevisende detaljer og viser nok en gang hvor god han er på research. Katrines framtidige Oslo ligger så nært i tid at det er nærliggende å tenke seg det som en realitet. I hennes liv har Google Moon sin naturlige plass, sammen med krypteringsappen Signal og troen på månens energipotensial i Helium 3. Jeg har ingen problemer med å akseptere et terroranslag mot Slottet og at en mistenkt gjerningsmann plukkes ut blant innvandrerne i hennes nabolag: «Det er sånn det er nå. Vi er aldri trygge, uansett hvor mange razziaer politiet har, uansett hvor mye de overvåker mobiler og internett: Det er alltid noen som klarer å holde seg skjult, som får tak i våpen, og som plutselig kommer fram fra kjellere og loft og begynner å drepe.»

I utgangspunktet virker det ikke som denne terrorismen har noe med pappas forsvinning å gjøre. Jakten på mystiske sammenhenger og skumle sammensvergelser er likefullt engasjerende lesning. Multinasjonale selskaper med suspekte eierforhold og nasjonale bindinger fyller skurkerollen godt. De tekniske detaljene som beskriver hvordan Katrine sliter med å kommunisere sikkert, er en fin bevisstgjøring om hvor svak datasikkerheten til hver enkelt av oss faktisk er. Strevet hennes med å finne ut hvem hun kan stole på, ga meg riktig nok ingen pulsøkning, men skapte i alle fall engasjerende mistro til de fleste voksne i boka.

Ekstra gledelig er det å oppdage hvordan Lund Eriksen både utnytter og utfordrer fordommer mot kristne. For er det ikke sånn at særlig krimsjangeren har gjort en vane av å framstille kristne i negativt lys? Når to mormoner ringer på døra hos Katrine, er det i hvert fall fort gjort å bli mistenksom. Kan det virkelig være hjelp å få hos dem?

Et usannsynlig crescendo

Lund Eriksen skriver ikke bare i dialog med litterære klassikere, med Baksiden viderefører han også sitt eget forfatterskap. Jeg kjenner igjen fascinasjonen for månen fra bildeboka Førstemann som pissa på månen (illustrert av Torill Kove, 2009). Jeg kjenner også igjen advarselen mot å mistenkeliggjøre muslimer på altfor generelt grunnlag fra den humoristiske barneromanen En terrorist i senga (2008). Men selv om samfunnskritikken virker ektefølt, framstår den her litterært anstrengt. Til slutt tipper den over i det overtydelige.

Kanskje er slutten faktisk så søkt at bare de litterære referansene kan redde den. De minner om at diktning er og blir oppvisning i fantasi. Det er en forfatters privilegium å sende hva og hvem som helst til månens bakside, og det er et smart påfunn å la styrtrike romferdsturister finansiere måneferder som bidrar til lyssky virksomhet like bak ryggen på dem. Likevel vil nok ikke den endelige avsløringen av hva som foregår der oppe bestå noen sannsynlighetstest – selv ikke målt på premissene for Lund Eriksens eget framtidsscenario. Da blir spørsmålet om forfatteren ljuger godt nok til å fenge målgruppa. Personlig lot jeg meg ikke overbevise verken av de avsluttende actionscenene eller løsningen på mysteriet.



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .