Ubehagelig om voldtekt og ukultur

Det er en varm sommerdag i en irsk småby, og den vakre og populære Emma O’Donovan har tilsynelatende lite å klage på. Hun er derimot usympatisk, nedlatende og manipulerende, og tyr til alle midler for å bli likt og begjæret av alle, inkludert guttene som bestevenninnene er forelska i. Begynnelsen er noe tung å komme inn i, med mange karakterer og uinteressante hverdagslige samtaler, men historien tar seg raskt opp. Spenningen blir nesten uutholdelig når man nærmer seg det man allerede vet blir en skjebnesvanger kveld.

Alt er en lek for Emma, og selv når venninnen prøver å fortelle om et overgrep hun har opplevd, avfeier Emma det. Det «har skjedd mange», forklarer Emma. «Det skjer hele tiden. Folk våkner opp dagen derpå og angrer seg eller husker ikke helt hva som skjedde, men det er lettere å ikke lage noe oppstyr …». Hun advarer at når du først har sagt ordet voldtekt, så kan du ikke ta det tilbake.

Men oppstyr er nøyaktig det Emma får etter en fest med de lokale idrettsheltene, og denne gangen er alt dokumentert. Bilder er snappet, lagret, videresendt, og offentliggjort på Facebook-siden «Løse Emma». Beskrivelsen av disse bildene er så voldsomt grotesk og kvalm. Det er liten tvil om at Emma er bevisstløs på flere av bildene, men ordet «voldtekt» er noe hun allikevel ikke vil bruke med det første.

For Emmas umiddelbare frykt etter å ha våknet med blåmerker og uten undertøy, er å bli sett på som «den jenta», jenta som roper voldtekt. Her ligger mye av problemet, både med Emmas opplevelse og med alle andre som har vært i lignende situasjoner. Alt er lagt opp slik at det er lettere å bare la det gå. Hun er redd for å bli utstøtt, for å ikke bli invitert til de kule festene lenger. Det er frustrerende  å lese om hennes villighet til å ignorere hendelsene, samt om reaksjonene til alle rundt. Faren unngår blikket hennes, og moren vil nok helst at hele saken blir glemt. Selv moren, som har vært vitne til de nedverdigende bildene på nettet av gutter som står og tisser på tenåringsdatteren hennes, er i stand til å si: «De er jo egentlig ordentlige gutter. Situasjonen kom bare ut av kontroll.»

Lever videre på nett

Ett år senere er kvelden langt fra glemt, og det tærer på familielivet og Emmas psykiske helse. Ikke bare er det fortsatt et hett samtaleemne i den lille småbyen, hun har også blitt en internasjonal nyhet. Alle har meninger på nettet, på radioen, i lokalsamfunnet. Hun må høre fremmede diskutere på radioen hvorvidt skylda ligger hos henne. Vi blir fortalt at: «Folk ringer inn og sier at jeg fortjente det. De sier at jeg ba om det.» Ikke bare illustrerer dette den ubegripelige oppfattelsen folk har av jenter som ender opp i slike situasjoner, men også dette usunne behovet for å kommentere og mene sterkt om hendelser man ikke var i nærheten av.

Emmas usympatiske personlighet forsterker det mange mener er en gråsone i slike festvoldtekter. Emma blir allerede sett på som en såkalt løs jente som vil ligge med alle, og det gjør det enklere for alle rundt å avfeie overgrepet med at hun som vanlig ønsker oppmerksomhet. Den eneste som virkelig tror henne er Emmas bror. Selv venninnene sliter med å ta det alvorlig, spesielt når det fra utsiden kan se ut som Emma brukte den kvelden for å bevise at hun kunne få hvem hun ville. Selv mot slutten tviler Emma på sin egen skyld i det hele og reflekterer over hvordan hun tidligere elsket oppmerksomhet: «Før likte jeg det. Jeg oppmuntret dem. (Kanskje jeg ba om det.)» Gjennom hele boka har Emma slike innskutte kommentarer i parentes, og beskrivelsene av de ekle bildene som for alltid vil bli hos Emma blir repetert med jevne mellomrom med ord som «rosa folder» og «skrevende ben ». Oversettelsen er jevnt over god, men spesielt effektiv og sømløs i disse delene. Språket er til tider poetisk i sin repetisjon («Jeg er en ting. Jeg er en ting. Jeg er en ting.») og gjør historien både mer lesbar og lettere å fordøye, samtidig som man kommer ubehagelig nær Emmas sinnstilstand. Nettopp derfor er denne boka viktig som fiksjon, fordi den gir leseren mulighet til å komme tett innpå Emma som offer, noe man sjeldent gjør i de mange artiklene om lignende situasjoner. Det er viktig å bli påminnet at ingen fortjener dette, selv ikke de slemmeste jentene med de korteste kjolene.

Nær virkeligheten

Boka ble utgitt på engelsk allerede i 2015, før fenomenet #metoo. Oversettelsen kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt, og boka er et godt utgangspunkt for samtale blant både ungdom og voksne.

Selv om akkurat denne historien foregår i en irsk småby hvor fasade er alt og med katolisismen som bakteppe, så er dette allikevel noe som kunne skjedd overalt, med de samme kommentarene og de samme utdaterte holdningene. Jentene må passe på å ikke kle seg for utfordrende og ikke drikke for mye, for situasjonen kan fort komme ut av kontroll for de stakkars guttene med hele livet foran seg.

Boka er inspirert av hendelser som fant sted i amerikanske byer der fotballstjerner ble anklaget for overgrep, og bilder ble spredt på sosiale medier. Selv om det fantes tydelig videobevis av en voldtekt, var det flere som følte seg berettiget til å kritisere jentene heller enn guttene, for å ha drukket for mye, og selv vært skyldig i å sette seg i en slik situasjon.

Det er vanskelig å ikke trekke paralleller til Hemsedal-saken, som også fikk voldsom medieoppmerksomhet her hjemme. Det var lynsjestemning i kommentarfeltene i nettavisene, både blant de som mente det var riktig å gå ut med navnene på de tiltalte, og de mange som følte seg informert nok i saken til å mene at Andrea Voll nettopp ba om det.

Hun ba om det er en bok som uten tvil bør leses av alle som tåler det.