Ukontroversiell Hedda-prisutdeling

Heddaprisen til den ordløse forestillingen Veggen.

Scenekunstmiljøet har feiret seg og sine med utdeling av den godt etablerte Heddaprisen. I 2010 skapte Heddaprisjuryen furore (hvis det går an å kalle litt hissig debatt om scenekunst for barn og unge akkurat dette) da de unnlot å nominere kandidater i kategorien barn og unge med begrunnelsen at det ikke fantes tilstrekkelig gode kandidater. Scenekunstbrukets daglige leder, Ådne Sekkelsten, var raskt ute på Scenekunst.no og kritiserte juryen for ikke å se til produksjoner som spilles i Den kulturelle skolesekken.

I år har juryen ikke hatt samme problemet, og nominerte forestillingene Fluenes herre (Barne- og ungdomsteatret på Rogaland Teater), Roadkills (Akershus Teater), Sound of Freedom (Amund Sjølie Sveen), Urmakarens hjarte (Sansund/Lie produksjonar i samarbeid med Rogaland Teater m.fl) og Veggen (Hordaland Teater). Kun Sjølie Sveen er ikke produsert av en institusjon, og prisvinneren Veggen er den eneste av forestillingene som er for barn på småskoletrinnet (fra sju år), de øvrige er for ungdom og barn fra 9 år og oppover (Urmakarens hjarte). Fluenes herre har unge amatørskuespillere på scenen, men regien er ved den svært anerkjente danske regissøren Rolf Alme, mens Roadkills er et samarbeid mellom koreograf Un-Magritt Nordseth, regissør Jon Tombre og dramatiker Cecilie Løveid. Sound of Freedom er en såkalt performance lecture om norsk våpeneksport og lyd som våpen, mens Urmakarens hjarte er en klassisk eventyrteaterfortelling for litt eldre barn. Vinneren Veggen er en ordløs musikalsk forestilling, som fikk svært gode kritikker da den hadde premiere under Festspillene i Bergen i 2011.

Prisen løfter fram de gode eksemplene på alternative satsinger i institusjonssammenheng, men den er på ingen måte representativ for den produksjonen som foregår i det frie feltet. De forestillingene som er nominert, representerer likevel et utvalg forestillinger som på ulike måter peker framover mot nye og andre måter å lage scenekunst for barn på, og kan således betraktes som oppløftende lesing. Men forestillingene har ingen tett og frodig underskog med konkurrerende prosjekter, snarerer er de enslige furuer som må vernes om og ivaretas, sånn at de kan fungere som fyrtårn for de som kommer etter.