Ulvestova

Kampen mellom det gode og det onde

Hovedpersonen i Atle Hansens roman «Ulvestova» lever mellom to verdener, som begge trekker i ham. Det er både ubehagelig og farlig.

Alf bor i Fredvik sammen med faren sin. Det er et lite sted hvor de fleste kjenner hverandre, men stort nok til å være uoversiktlig.

Alf mistet moren sin for tre år siden. Hun bare forsvant, og er aldri blitt funnet igjen. Etter hvert oppdager Alf at moren hadde en tilbøyelighet til huldreaktig opptreden, og at hun var spesielt glad i det stedet som heter Ulvestova i skogen over Fredvik, hvor faren sier det virket som om hun kom rett ut av fjellet den første gangen han møtte henne. Alf, som er glad i å ferdes i skog og mark, får mystiske beskjeder om å komme til Ulvestova. I nærheten er det en stor myr som kanskje skal fredes, eller kanskje det skal bygges en vei over myra. Ute på denne myra har folk flere ganger sett underjordiske, tusser og huldre, ifølge legendene.

Alf trekkes mer og mer inn i denne legendeverdenen, som gjennomsyrer stadig mer av livet og omgivelsene hans. Det kan være vanskelig både for ham og for leseren å avgjøre hva som er virkelig, hva som er angstfantasier og hva som rett og slett er drøm. Etter hvert trekkes handlingen også mer inn i menneskesinnet, hvor det pågår en kamp mellom gode og onde krefter. Alf må velge mellom disse kreftene, og det er viktig at han må velge fritt; det han gjør, må han gjøre av fri vilje: «Er det dette du vil, Alf? Er du sikker på at du vil følgja ei som syg makta ut or deg, som ikkje lèt deg tenkja sjølv? Det er du som må bestemma, Alf. Det er du som må riva deg laus frå grepet hennar. Eg kan ikkje gjera det. Men eg kan følgja deg ut, og eg kan visa deg at ho ikkje er til å stola på.»

Slik blir boken et bilde på menneskets situasjon i verden.

«Ulvestova» er en svært spennende roman. Den oppgis å være egnet for lesere over ti år; for den yngste delen av dette publikummet kan den kanskje være i nifseste laget, ikke minst fordi forfatteren ikke gir noen løsning. Kampen mellom det gode og det onde har ingen slutt, selv om mange eksempler på en slik kamp kan føres til en konklusjon. Det dreier seg kort og godt om ingredienser i menneskesinnet, som vil være til stede så lenge det finnes mennesker.

Personskildringen er også god, det er lett å tro på disse menneskene. At handlingen sklir over i det fantastiske, er ikke mer enn det som hører med til genren; og den konflikten Alf sliter med, føles svært nærværende.

Akin Düzakins omslagsillustrasjon er suggererende og gjengir godt både stemningen mellom lys og mørke og angsten i boken. Men den gutten vi ser, har helt lyst hår, mens Alf omtales i boken som en gutt med ravnsvart hår?