Utskudd, sjaman og rebell
Boktittel: Ravneringene 1: Odinsbarn
Forfatter: Siri Pettersen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2013
Antall sider: 616
Denne debutromanen viser at fantasylitteraturens idétilfang har blitt større. Vi ser ikke lenger bare det todelte, kristne verdensbildet med én ridderaktig helt, én mentor og én kamp mot ondskapens ene representant. Hos Pettersen er det sjamanistisk holisme og kontakt med verdensaltet, og det er viktigere for helten å finne sin egen vei enn å la seg verve til en krig. Men vi befinner oss fremdeles i den europeiske middelalderens føydalsamfunn.
Utskudd
Hovedpersonen Hirka vokser opp i landsbyen Elveroa sammen med den urtekyndige fosterfaren. Hun lever i ytterkanten av samfunnet, dels gjennom farens virksomhet og mest fordi hun er annerledes. I motsetning til alle andre i fortellingens univers er hun «menskr» eller «Odinsbarn», og det er mest synlig fordi hun er uten hale.
Fortellingen begynner med å etablere noen motsetningspar som preger Hirka og hennes verden. Det er sentrum mot periferi – Elveroa er en utkant i riket, med underlegenhet i forhold til maktsenteret Mannfalla; det er maktens klasse mot underdogen – Hirka er god venn med Rime som er barnebarn av Ilume, som er av en gammel, rik familie og tilhører det styrende rådet. Det er naturbarnet Hirka mot den jålete venninna Sylja fra en sjelløs, overfladisk overklasse – og begge jentene er selvsagt opptatt av Rime. Og det er også Rimes valg mellom frihet og uavhengighet på den ene siden og bestemorens forventninger om at han skal være lojal mot henne og slektstradisjonen på den andre siden.
Fortellingen veksler mellom synsvinkelen til Hirka, Rime og en tredje person: den destruktive Urd som er fersk i rådet, og med klare maktambisjoner. Også her ser vi motsetningsparene, de to motpolene av menn som har interesse av Hirka; en trygg og en farlig. Og i Urds verden finnes motsetningen mellom hans egen utlåmodige stridslyst og de øvrige rådsmedlemmenes visne vaner.
Sjaman
Når fortellingen begynner skal Hirka og hennes jevnaldrede gjennomgå «Ritet», en slags overgangsritual i konfirmasjonsalder. Der skal det bekreftes at ungdommene har «Evna», en sjamanistisk kontakt med verdensaltet.
Pettersen beskriver ikke sitt univers Ymslanda fullt ut, det er ikke noe innledningskapittel eller «leksikalsk etterord» som forklarer historie, mytologi og geografi. Dette krever mer av leseren i starten, men er samtidig med på å gjøre fortellingen mer naturlig flytende – som om man forutsetter at leseren kjenner hovedpersonenes verden like godt som de gjør selv.
Fortellingen ligner mer på «Game of Thrones» enn på eldre fantasyverdener som Narnia eller Midgard. I stedet for et enkeltprosjekt som skal løses, handler det mer om å mestre et samfunn med dets makter, spill og krav. Inspirasjon fra tv-dramaformatet synes også i kryssklippingen mellom Hirka, Rime og Urd.
Vi har de siste årene sett noen eksempler på ambivalente mentorer, som stiller større krav til heltens egen vurderingsevne. Et slikt eksempel finner vi i Asbjørn Rydlands Drakeguten (2010). Vi finner lite av dette i Odinsbarn; det er riktignok flere personer som opptrer i små, bitvise mentorroller for Hirka i løpet av fortellingen, men det er ingen av mentorene som underveis må avsløres som falske profeter. Hirkas verden består av mennesker med faste, entydige karakterer: snille, farlige, noen gale, noen naive og noen maktmennesker som er fanget i spillet.
Rebell
Boka skiller seg fra mye annen fantasy ved at det legges mindre vekt på et prosjekt som skal oppfylles. Det finnes ikke en skatt som skal finnes, en ring som skal verges eller en ridder Kato/Tengil/Miraz som skal nedkjempes i duell. Riktignok ender historien med at Hirka og Rime velter et imperium, men de gjør det ikke i kraft av én enkelt magisk gjenstand eller gjennom å reise et storstilet hærfølge. Fortellingen og opprøret kulminerer når de to oppdager og erkjenner sine egne krefter og sitt potensial; da raser den gamle verden bokstavelig talt sammen rundt dem.
Hirka og Rime når sine mål – de overvinner makta og innleder et nytt politisk system i Mannfalla – bare ved å være seg selv. De er modnere og sterkere når fortellingen slutter, og det meste av den styrken har de funnet i seg selv, som en erkjennelse eller oppvåkning. Det ligger et menneskesyn og et livssyn i fortellingen, lett gjenkjennelig, men likevel et som vi sjelden moter så eksplisitt i fantasy..
Jeg har en innebygget skepsis overfor bøker som blir hypet opp i sosiale medier før de utkommer, og skepsisen blir gjerne forsterket hvis forfatteren selv er så tydelig til stede som Pettersen har vært. Men denne gangen må jeg gi meg over. Dette er en imponerende, ambisiøs og velskrevet debutbok. Riktignok med tydelig innslag av melodrama, men først og fremst godt fortalt og spennende å lese.
