Tittel: Monsterkokkene lager hai-te
Tekst: Wenche With
Illustratør: Jens Kristensen
Forlag: Mangschou
Årstall: 2014
Antall sider: 36

Vakker-grotesk bildebok som tar det skumle på alvor

Wenche With (f. 1975) som har skrevet Monsterkokkene lager hai-te, er en av høstens barne- og ungdomsbokdebutanter. Hun arbeider til daglig som manusforfatter. Boka er illustrert av Jens Kristensen (f.1975), kunstner og illustratør, som tidligere blant annet har illustrert Jalvar Yang og den uforanderlige dagen.

 

Den mørkeredde gutten

Boka handler om Puddingen, en liten gutt som bor sammen med moren sin. En kveld skal hun ut, og nabojenta Pia skal passe han. Men Puddingen er redd; det bor nemlig en stor, skummel hai under senga hans. Moren prøver å trøste ved å feie bort fantasiene; den skumle haien fins ikke, mener hun. Men Puddingen lar seg ikke berolige. Så fort han er alene på rommet, prøver haien å spise han opp. Heldigvis kommer Pia til unnsetning ─ kledd som en Ninja-kriger. Hun lærer Puddingen hvordan han kan bli en monsterkokk; alt han må gjøre er å fange haien i et vannglass. Så skal de lage deilig hai-te av den. Kampen mot den slue haien blir selvsagt ikke bare lett.

Du tror vel ikke at

jeg går på

det gamle trikset

med vannglasset?

sier haien.

 

Om å ta frykten på alvor

Bare navnet Puddingen sier jo litt om denne gutten, han er ikke av de modigste. Men når den tøffe Pia dukker opp, da blir han modig nok til å kjempe mot haien. Og hvorfor det? Sannsynligvis fordi hun tar frykten hans på alvor. Hun bortforklarer ikke haien slik moren gjør. For moren både trøster og klemmer, men vi ser tydelig Puddingens bekymrede blikk. Han føler seg bare enda mer ensom med sin frykt når han ikke blir trodd.

 

bilde2 (2)

Den slitne moren

Den energiske barnevakten Pia står i sterk kontrast til moren. I teksten blir moren kun viet en replikk: «Haier lever bare utpå havet». Men illustrasjonene forteller mer. I Kristensens tolkning har hun triste øyne, hengepupper og et stivt, matt smil. Visst gir hun sønnen kjærlighet, men hun har samtidig noe tiltaksløst over seg. Kanskje er hun deprimert, ─ eller rett og slett bare sliten? Sannsynligvis er hun alenemor, en barnetegning av kun de to vitner om dette, her er ingen spor etter far.

 

Nesten litt for skummel som god natt-bok

På Mangschou sine nettsider blir boka presentert som en morsom god natt-fortelling for barn i alderen 3─6 år. Jeg syns allikevel den kanskje er i overkant skummel som god natt-fortelling for de helt yngste. Boka er fantasifull, og med gjenkjennelig problematikk. Samtidig er den grotesk, med en litt blodig, hevntørstig sans for humor. Hoggtennene og de selvlysende oransje øynene til haien virker rent ondskapsfulle. Dersom hensikten er å ta bort det skumle, så kan det tenkes at boka i stedet skaper nye og enda mer fantasifulle skremmebilder.

 

Monsterkokker, modige små

kjemper mot troll og drager.

Hekser, haier, skumle dyr

i grytene de jager.

Drep dem, grill dem, kok dem røde.

Monster smaker deiligst døde!

bilde3 (2)

 

Det skumle er ikke helt borte allikevel

Og når man nå endelig klarer å fange monsteret, ─ er det da lurt å drepe det? (I dette tilfellet å koke te på det). Historien hadde kanskje ikke blitt like spennende dersom man ble venner med haien, jeg forstår jo det. Spørsmålet er bare om det skumle virkelig forsvinner allikevel?

 

Smaken av soveromshai er het og herlig.

De drikker til det ikke er en dråpe hai igjen.

Og det er bra, for man blir jammen trøtt av

å være monsterkokk.

 

Teksten avsluttes slik. Puddingen har endelig sovnet i senga si. Men: på taket sitter et nytt monster, et forvarsel om at historien vil gjenta seg. Puddingen vet det bare ikke ennå. Pia, derimot, titter mistenksomt ut av vinduet, fortsatt med krigsutstyret på.

Et slikt grep, der det skumle stadig vender tilbake, kjenner vi også fra typiske Hollywood-skrekkfilmer (uten sammenligning for øvrig), og det gir oss en litt forventningsfull uro.

bilde1 (2)

 

Mørk og stemningsfull tegnekunst som får fram kontrastene

Illustrasjonene til Kristensen har et blågrønt drag av måneskinnet, noe som får de oransje fargeinnslagene til å stå i utrolig kontrast, – det oransje blir nærmest selvlysende til tider. Både håret til Puddingen og de forferdelig skumle øynene til haien drar nytte av denne effekten.

Tegningene er mesterlig utført, med mange morsomme detaljer som jeg gjetter at barn vil ha stor glede av å studere.

Stilen er både koselig og grotesk på en og samme gang, noe som er en fin og spennende tolkning av en liten gutts skrekkfantasier. Innimellom tar de skumle fantasiene overhånd, selv om han egentlig har det ganske trygt og godt.

Kristensen har også diktet inn en liten, søt revebamse som alltid er med. Reven fungerer som et bindeledd mellom fantasi og virkelighet; den virker innimellom levende, og andre ganger er den «bare» en bamse, ─ kanskje bidrar den også til å ufarliggjøre den skumle haien.

 

Aldri kjedelig

Boka er gjennomarbeidet og dyktig utført, både billedlig og tekstlig. Den er aldri kjedelig, og handler om noe mange barn er opptatt av: mørkeredsel. Selv om tegninger og tekst til tider er i overkant skumle, tror jeg de fleste barn vil se humoren, og la seg rive med i kampen mot det onde.

Det fineste med boka syns jeg er at den tør å ta det skumle på «dødsens» alvor, ─ den feier ikke barnas fantasier under teppet.

 



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .