Vanskelig sommerferie

Anes mamma døde for flere år siden. Nå er pappa gift med Stine, Anes lille halvbror Mikkel er syk, og alle regner visst med at Ane klarer seg selv. Men å være alene i ferien er ikke alltid lett.

Handlingen i Beate Winthers Fiolekspressen strekker seg over to sommeruker, fra 2. til 16. juli. Det er ferie, og Ane vet ikke hva hun skal gjøre. Ingen tenker på mamma, som døde for en del år siden; pappa har visst glemt henne, og ingen later til å bry seg om Ane heller. Kameratene er på fotballtur til Danmark, og selv kommer hun ikke på ferie fordi den lille halvbroren Mikkel er syk.

Dette er situasjonen som utløser handlingen. Ane stjeler penger fra stemoren Stine for å kjøpe blomster til morens ustelte grav, men så må pengene lures tilbake før Stine merker det. Utveien blir å ta jobb hos blomsterhandleren på torget, men dermed oppstår det nye situasjoner som krever forklaringer, og Ane vikler seg lenger og lenger inn i et nettverk av løgner. Handlingen topper seg med et detektiveventyr da noen systematisk stjeler blomster fra Anes arbeidsgiver, og bestevennen Kapers er kommet hjem igjen, slik at de to barna kan oppklare mysteriet, i småbyen hvor de fleste kjenner hverandre. Men selve knuten løses ikke før samspillet mellom voksne og barn er gjenopprettet, og forholdet til fortiden og til de døde (blomsterhandlerens kone er også død) er avklaret. Da er vi fremme ved 16. juli, den dagen da Anes mor døde for en del år siden.

Vi får aldri vite hvor mange år siden. Ane var fire år den gangen, men vi vet ikke hvor gammel hun er nå. Kanskje rundt ti. Fiolekspressen er til tider en sørgelig bok, og forfatteren prøver ikke å kamuflere sorgen. Den oppveies med de positive hendelsene, men livet er gjerne vanskelig for både voksne og barn. Boken er en stort sett likefrem fortelling i tredje person, med spenningsmomenter som stadig fornyes: Klarer Ane å skaffe tilbake pengene hun har «lånt», og å lure dem på plass igjen? Vil hun og Kapers finne løsningen på tyverimysteriet? Hvordan går det med den ensomme blomsterhandleren? Hva er det i pakken Anes pappa er nede i kjelleren og henter da de endelig begynner å snakke om mamma?

Barns sorgarbeid er et populært tema i litteraturen, og det er knapt noen ende på antallet feller man risikerer å havne i. Når Beate Winther stort sett klarer seg utenom klisjéjungelen, skyldes det at enkelheten i fortellingen gir inntrykk av ekthet. Det er ikke nødvendig å utbrodere; følelser kan ofte virke like sterkt ved antydning. Av og til nærmer skildringen seg faretruende det banalt tåredryppende, men forfatteren stanser alltid akkurat i tide. Fiolekspressen bygger på en serie enkle elementer, som setter historien i gang og sørger for at den skyter fart hver gang den ser ut til å gå tom. Og egentlig er alle forutsetningene gitt i utgangssituasjonen, for den som følger med i detaljene.

Skildringen av hovedpersonen er god og levende; de andre opptredende blir mer bakgrunnsskygger som fyller sin rollefunksjon: den snille, gamle mannen (blomsterhandleren); den velmenende, men uforstående faren; lillebroren (syk); bestevennen (handlekraftig, men ikke fullt så mye som Ane selv); mamma (et fantastisk menneske, men død). Det blir litt klisjépreget og forutsigbart, men bipersonene er heldigvis ikke så viktige. Da er Anes tanker viktigere – de utheves i egne avsnitt, som en slags indre monolog, noe som stort sett fungerer bra. Det samme gjør referansene til andre forfattere, som Tor Edvin Dahl og Ingvar Ambjørnsen.