Varer hele veien hjem

Med innleid skotsk regissør leverer Barneteatret Vårt sin beste forestilling så langt.

Siden urfremførelsen i Skottland i 2010 har Andy Manleys Hvit høstet et tosifret antall priser og utmerkelser. Hvordan går det når han tar med seg skotsk scenograf og setter seg i regissørstolen på et ambisiøst, men lite, teater på nordvestlandet?

Scenen åpenbarer seg som et kompakt scenelandskap kledd i helhvitt. En enslig figur sitter på det lave, runde podiet og strikker. Scenen er knapt hevet fra gulvet, her er skuespillerne på barnas nivå. Klærne hans er hvite, garnet hvitt. Landskapet er vakkert, og ikke så sterilt som det monokrome fargebildet skulle tilsi: Bruken av en mengde ulike materialer og teksturer som bomull, filler, tre, fjær – heklet, strikket og vevd – bryter opp og skaper et organisk scenerom.

 Parallell virkelighet

Ut fra et telt ved siden av den enslige skikkelsen stikker et par ben. Handlingen er i gang før publikum kommer inn, noe som forsterker effekten av å tre inn i en annen virkelighet, en som hele tiden har eksistert på siden av vår. Eller er den nærmere vår enn vi liker å tro?

Den hvitkledde skikkelsen, barnlig i sin fremtoning men likevel ikke et barn, vekker den sovende i teltet. De to er Rynke og Bomull. Muntre setter de i gang med et rutinepreget morgenstell. Alle bevegelser og gjenstander er systematisert og koordinert – det er tydelig at de har gjort dette mange ganger før. Over hele scenen er små fuglebur montert på pidestaller. Det er disse Rynke og Bomull passer på, og som hele deres tilværelse er bygget rundt. Arbeidet, som de kaller det, består i å holde fugleburene rene, og ikke minst fri for små fargefragmenter som dukker opp til karakterenes forferdelse. Fargene ekspederes kontant i søpla.

Skjønt – Bomull er ikke helt overbevist. Det skinner gjennom at han er nysgjerrig på dette med farger. Rynke, derimot, er kontant i sin avvisning: Farger hører ikke til i denne verdenen.

 Egg føder fremmedfrykt

Høydepunktet i tilværelsen er når nye egg dukker opp. De blir bokstavelig talt sendt fra oven. Men en dag dukker det opp et knallrødt egg, og konfliktene er i gang. Forandrer det saken at det fargede objektet er et egg, et liv? Eller kan det også ekspederes i søpla? Enda mer tilspisset blir situasjonen når det viser seg at det røde egget smitter farge til de andre objektene i Rynke og Bomulls univers. Hvitt lys rommer jo alle verdens farger, noe de to snart må ta til seg.

Forestillingen varer i 40 minutter. Mye av denne tiden går med til å etablere karakterenes vaner og væremåte. Jonas Delerud og John Sigurd Kristensen fyller rollene med god komisk timing, kanskje aller best i Deleruds tilfelle. Kristensen på sin side fremstiller en mer konfliktfylt figur, noe han gjør uten store fakter, men med effektiv mimikk. Det er i det hele tatt noe dempet og varmt over både skuespillernes tolkninger og scenografien som får publikum til å slappe av. Det er befriende fritt for det voldsomme tempoet og bø-effektene som tidvis tas i bruk for å trygle om barns oppmerksomhet.

 Færre rutiner, mer farger

Det kunne også ha bikket for langt den andre veien. Ritualene som i starten bare er pussige og morsomme, blir mot halvgått løp nokså stillestående. Barnas tålmodighet rekker så vidt å bli satt på prøve før konflikten tar av. Skal man peke på en svakhet ved det allerede så prisbelønte narrativet, er det at det kunne ha gått raskere frem i bytte mot å dvele lenger ved karakterenes utforsking av fargene, deres muligheter og gleder.

Hvit kunne ha vært gjennomført som en ren pantomime. Det er ikke langt fra – dialogen er sparsom og ofte begrenset til enkeltord eller kommandoer. Det fungerer svært godt for aldersgruppen som stykket lanseres for, to til fire år. Lyddesignet er utsøkt, med nøktern bruk av effekter, og Danny Krass’ musikk egger fantasien. Lyset spiller en helt sentral rolle, også det er satt med en fingerspissfølelse som etter hvert får den enkle scenen til å svulme. Scenograf Shona Reppe har skapt et rart, troverdig og fantastisk univers.

 Begrensende målgruppe

Det er vanskelig å forstå hvorfor Barneteatret Vårt (eller dramatikeren, det vites ikke) har satt en slags rådgivende øvre aldersgrense på fire år. Langt større barn vil ha stor glede av Hvit. En toåring vil finne rikelig å glede seg over, først og fremst i det visuelle og i den dempede komikken. En fireåring kan nok begynne å utforske de eksistensielle sidene ved stykket, men også der er det nok langt til undring over underteksten om fremmedfrykt og sedvaner. Barn i skolealder vil imidlertid gripe dette raskt, og helt fram til voksen alder vil man kunne glede seg over den nære og direkte tonen i stykket, det naivt vakre i fargeleken og det surrealistisk komplekse universet som Hvit bor i.

For den som vil ha et stykke som varer hele bilturen hjem, og kanskje enda noen dager, kan Hvit ettertrykkelig anbefales. Dette er teater som ikke undervurderer sitt publikum, og som bygger opp til refleksjoner som går utenfor det lille, hvite scenerommet. Barneteatret Vårt har plukket en oppsetning fra øverste internasjonale hylle og gjort den til sin klart beste så langt. Med dette legger de lista høyt for en fremtidig rolle som kvalitetsleverandør av scenekunst til barn.

En lite brukt måleenhet for engasjerende teater er popcorn-skalaen. Den fungerer slik: I foajeen til Arbeideren i Ålesund får to og et halvt-åringen utdelt en kopp med sin favorittrett. Han får ta den med inn i salen. Førti minutter senere er stykket slutt, og koppen urørt.