Vart om valg

«Jobbe med seg sjøl»

17 år gamle Monika kastes, bokstavelig talt, ut i en vokseprosess når mora bestemmer seg for å leie ut huset og overlater henne til å bo hos faren. Der trives hun dårlig: Faren gir henne mye penger, men ikke mye tid. Monika setter seg på hurtigruta og ankommer etter hvert familiens feriested. I båtnaustet på Kaisamarka finner hun telt og sovepose og bestemmer seg for å campe der alene. Vi følger Monika gjennom sommeren på Kaisamarka der hun får god kontakt med to voksne slektninger: Moras kusine, Sigrun, og Odd. Størstedelen av boka foregår likevel inne i Monika – det er de indre prosessene som er i fokus, noe omslaget understreker med sin enkle illustrasjon, strippet for fart og spenning. Forfatteren har lagt inn en metakommentar til dette i Monikas refleksjoner:

 Jeg veit ikke hvorfor, men jeg kommer til å tenke på ungdomsbøker jeg har lest. Mange av dem handler om folk som rømmer. […] De kommer ut for farlige ting, møter skumle folk med våpen, må kjempe for det ene eller andre. Spenning. Action. Så tenker jeg: Men å finne ut noe, å jobbe med seg sjøl, det er det ikke mye action i. Det kan være en stille, usynlig jobb. (s. 64)

Handlekraft

Tematisk kan Noen roper navnet mitt sees som en videreføring av Jensens forrige utgivelse for ungdom, novellesamlingen Om drittsekkar på tre måtar (2008), der jenter våger å kjenne etter og handle ut fra det. Monika oppdager en stor glede ved praktisk arbeid ute i naturen – hun hugger ved og hjelper Sigrun med å slipe bladet til ljåen. Kanskje ikke allmennfag er det rette for henne allikevel? I en telefonsamtale med faren ønsker hun å si noe om det som foregår inni henne, men får det ikke til. Det usagte dirrer mellom linjene:

 – […] Morsomt at du fant på å besøke slekta, sier han.
– Jeg besøker ikke slekta.
– Brasil var utrolig! Du burde blitt med.
Jeg sier ingenting.
– Når kommer du hjem? Det er vel skolestart om ikke altfor lenge?
– Veit ikke, sier jeg.
– Vi får ta oss en tur og shoppe bøker og slikt. Andre året på allmennfag – sikkert mye du må ha, sier han.
– Muligens, sier jeg.
– Du høres litt lunken ut?
– Jeg er god og varm, sier jeg.
– Ikke vær vrien, sier han.
– Jeg er helt avslappa, sier jeg. – Var det noe mer? Jeg skal i skogen.
– Har du begynt å trimme? Så bra! […] (s. 32 og 33)

Monika får fram et sinne overfor foreldrene denne sommeren, et viktig sinne for å klare å frigjøre egne tanker og følelser. Hun rydder grunnen – sager av greiner og lager seg ei glenne i skogen – for at noe annet skal kunne vokse fram: En selvstendig drivkraft som ikke lar seg knekke så lett.

 Pusterom

Romanen er på knappe 72 sider. Men, knappheten kler det konsise, vare språket, samt den stramme komposisjonen der handlingen sentreres rundt ett vesentlig punkt: At mora har dratt sin vei. Årsaken til avreisen kommer som små drypp underveis. Dermed holdes nysgjerrigheten oppe og innlevelsen i Monikas situasjon forsterkes. Sigrun og Odd blir protagonistens gode hjelpere – de gir henne et pusterom: Monika får lov til å være i prosess uten å bli avkrevd raske og klare svar. Noe kanskje flere unge kunne hatt godt av i dagens prestasjonssamfunn? Sigrun har en åpen og klok livsholdning som kommer til uttrykk på en naturlig måte uten å virke påtrengende: Folk kan gjøre feil, ta dumme valg, men stort sett blir det orden i sakene etter hvert. Moren til Monika er fraværende akkurat nå, ja vel, men det er ikke sikkert hun vil være det i all framtid.

 Finstemt struktur

Handlingen tar utgangspunkt i dannelsesromanens hjemme-borte-hjemme-struktur. Tittelen, Noen roper navnet mitt, går igjen både eksplisitt og implisitt i boka, og bygger opp under denne strukturen på en finstemt måte. Først blir Monika ropt bort fra det hjemmevante av Sigrun. Deretter berøres navnemotivet med den omplasserte hunden Dora i kapittelet: «Foreløpig uten navn». Monika er i prosess – hun vet ikke hvem hun er eller hva hun vil. Like før hun skal reise fra Kaisamarka roper mora på henne i en drøm: Hjemstedet kaller. Til slutt, i fullt sinne etter å ha kranglet med faren om framtidsplanene sine, bestemmer Monica seg for å dra avgårde midt på natta. Faren oppdager det og kommer ut for å se etter henne: «Noen roper navnet mitt, lavt. […] Han bare står der i ro.» (s. 65) Hva Monika velger å gjøre overlater jeg til leseren å finne ut.

Eva Jensen er en allsidig forfatter med stort spenn i sjangre for både barn og voksne. Med Noen roper navnet mitt viser Jensen at hun har mye å tilby unge lesere. Om disse leserne plukker med seg denne stillferdige boka blant høstens mange ungdomstitler, gjenstår å se.