Verden kuleste gjeng  – Sceneskrekk

Gjengen

Verdens kuleste gjeng – Sceneskrekk er Maja Lundes tredje bok, og første bok i serien om Bjørg, Helena, Alfred og Ivan som sammen utgjør verdens kuleste gjeng. Aftenpostentegneren Hanne Sigbjørnsen, best kjent som Tegnehanne, står for illustrasjonene.

Bjørg er bokens hovedperson. Hun er oppkalt etter sin bestemor og mener selv hun har verdens dølleste navn. Hun er helt ordinær; ja hun er så ordinær at hun egentlig ikke har lyst å si hva hun heter en gang. Første skoledag etter sommerferien kommer Helena hoppende inn i klasserommet. Hun er bowlingkulerund,har piggsvinsveis, og er kledd i rosa av typen SJOKK.  Helena bestemmer seg raskt for at hun vil lage en gjeng, verdens kuleste gjeng, og hun rekrutterer i første omgang en noe skeptisk Bjørg, før hun også får med seg erkenerden Alfred og den hundre prosent kørka Ivan.

Å danne en gjeng er ikke nok for Helena. Hun vil at de skal lage et band også! Og målet er at de skal spille på en hagefest for klassen. Hvordan skal det gå, når ingen av dem hverken har musikalsk sans eller evner å traktere et instrument?

Klisjépreget persongalleri

Har vi ikke møtt disse typene før? Er dette enda en bok om raringene i klassen som finner hverandre? Persongalleriet vi møter i Verdens kuleste gjeng er noe klisjépreget. Det er ikke til å komme utenom. Den sjenerte Bjørg, som trives best når hun går i ett med tapetet, kontrasteres mot Helena som har et ukuelige pågangsmot og i overkant positiv innstilling til alt. Den uintelligente (men akk så pene) Ivan som er så dum at han knapt klarer å åpne en matboks, og Alfred med brillene, som snakker både fransk og som et leksikon, er også klassiske motsetninger vi har møtt før.

Språklig fengende og humoristisk

Det som gjør boken til både lystig og fornøyelig lesing er Lundes språk. Språklig fungerer Verdens kuleste gjeng – Sceneskrekk veldig godt. Lunde er flink til å skrive; hun formulerer seg både fengende og muntlig. Bjørg, Helena, Ivan og Alfred oppleves som levende og sympatiske gjennom Lundes penn, og det løfter boken. Det er mye dialog og luft på sidene, og den håndskriftaktige fonten gjør teksten tilgjengelig for en ung leser.

Lunde bruker sprellende fisker som metafor på den gryende kjærligheten mellom Bjørg og Alfred. Dette fungerer godt. Når hun lar Bjørg kjenne “(…) fine, små Nemo-fisker, som sprellet kilende”, og at de grønne øynene til Alfred ”(…) fikk Nemo-fiskene til å stupe kråke i magen min” (s. 154-155), er det lett, både for den unge og den voksne leser å kjenne igjen disse følelsene.

Tegnehannes illustrasjoner av gjengen er enkle tegneseriefigurer. De fortolker ikke teksten i høy grad, men tilfører i stedet fortellingen et humoristisk preg og bidrar til at vi opplever Bjørg og resten av gjengen som både sjarmerende og sympatiske. Samtidig underbygger de også at medlemmene i gjengen er klisjéer eller stereotyper, uten at det blir for flåsete.

Lettlest om en passe kul gjeng

Teksten flyter godt. Den er lett å lese, og dialogene er troverdige. De er kanskje ikke verdens kuleste gjeng, men de utgjør en sjarmerende og sympatisk konstellasjon. Det er forfriskende å lese om Helena og hennes ukuelige positivitet og pågangsmot. Hun er ikke redd for å ta plass eller for å tabbe seg ut, og er slik sett en utmerket motsats til den sjenerte og stillferdige Bjørg. Hun hjelper, eller skal man si tvinger, Bjørg ut av skallet sitt. Det er fint å få ta del i at denne merkelige gjengen gir hverandre selvtillit, og at de kanskje for første gang opplever vennskap og tilhørighet.

Den ellers så kørka Ivan viser til og med et snev av innsikt i det han (uten å vite det) serverer de andre i gjengen noen visdomsord om å tørre å tabbe seg ut. Og de innser at man er kul nok bare ved å være seg selv.

Oppfølgeren ventes høsten 2015, og det blir spennende å se hva som blir gjengens neste prosjekt.

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.