Verden under våre føtter

Hva om det viste seg at det finnes en annen og mørkere versjon av den verdenen vi lever i, et Bergen Under, Oslo Under eller Bodø Under, hvor personligheter, intensjoner og relasjoner som oftest er mørke og dystre. Det verste: Du kan når som helst «falle mellom» og havne i underverdenen.

Mang en Harry Potter-leser har vel drømt om å ha sin egen usynlighetskappe. Men i Neil Gaimans roman Neverwhere blir hovedpersonen Richard gjort usynlig for omverdenen uten noen form for samtykke eller kontroll. Richard lever et trygt og forutsigbart liv i London, og prøver å overbevise seg selv om at det er dette han har ønsket seg. Forloveden hans Jessica er en prippen og streng dame, det kan være vanskelig å forstå hvorfor noen overhodet kan ha lyst til å tilbringe resten av livet sammen med henne, men Richard elsker henne. En kveld på vei til en viktig middagsavtale går Richard og Jessica forbi ei ung jente på gata. Hun er skadet og virker medtatt og utenfor. Jessica protesterer høylytt mot at Richard skal ta seg av denne jenta, og truer med å bryte forlovelsen der og da dersom han ikke hører på henne. Som sagt, så gjort. Richard tar jenta med seg hjem, da hun nekter å bli tatt med til et sykehus. Door, som jenta heter, holder vanligvis til i Londons underverden, kalt London Under. Familien hennes er drept og hun vil finne ut hvem som gjorde det, hvorfor det skjedde med dem.

Til Richards store forundring reiser Door sin vei allerede neste dag, etter et uhyggelig besøk av to karer som utgir seg for å være onklene til jenta. Like etter at Door har reist begynner ekle og rare ting å skje: det viser seg at Richard er blitt usynlig for omverdenen i London Over (det vi kjenner som London). Han går på jobb, men ingen ser ham. Da Richard kommer hjem står plutselig huseieren hans på badet, han holder visning på leiligheten og forteller at han som bodde der før nå er forsvunnet. Det viser seg at Richard har «falt mellom sprekkene i verden» og blitt en av befolkningen i London Under. Snart befinner Richard seg i en mørk og skummel verden der det er vanskelig å vite hva man skal tro og hvem man kan stole på.

Superskumle skurker

Etableringen av de ulike delene av denne verdenen går sømløst, noe som er avgjørende for at teksten i det hele tatt skal fungere. Selv om det hele tiden sås tvil om hvem Richard kan stole på og ikke, er det også noen skurker som er så tydelig slemme og grusomme at ingen er i tvil om deres ondartede intensjoner. Mr. Vandemar og Mr. Croup, som er ute etter Door, legger lite imellom når de understreker hvor fæle de selv er: «Vi brakte svartedauden til Flandern. Vi har snikmyrdet et dusin konger, fem paver, et halvt hundre helter og to alminnelig anerkjente guder. Det siste oppdraget vårt før dette var å torturere et helt kloster til døde i 1600-tallets Toscana.»

Gaimans lette og nokså tørre humor tar noe av brodden av de mest grusomme elementene i London Under. Selv om Gaiman ikke går av veien for å beskrive både innvoller, blod, knekte bein og torturhandlinger, tar det ikke mange setningene før han blunker lurt til leseren igjen.

Fascinerende og fryktinngytende

Det kreative overskuddet er noe av det som i sterkest grad preger denne romanen. Hvor mange ulike typer, arter og karakterer vi møter har jeg ikke tall på, men man har ikke før rukket å bli kjent med en figur før den neste er på vei inn døra, ned fra taket, opp fra kloakken eller frem fra et smug. Det er engler, mordere, kjøpmenn, rotter og rottetalere, kloakkfolk, en abbed og en jarl, for å nevne noen. Portrettene som tegnes er fargerike, men underverdenens mørke natur kaster et lys av utrygghet og uforutsigbarhet over hele opplevelsen. Dette fører til at man som leser hele tiden sitter med en skepsis til de nye bekjentskapene som dukker opp. Etter hvert virker det som Richards lille gjeng, bestående av Door og livvakten hennes Hunter, sistnevnte en slags krysning mellom Wonderwoman og Xena the Warrior Princess, er til å stole på. Selv om Richard og vennene hans i første rekke prøver å finne ut hva som skjedde med Doors familie, blir samtalene og møtene med de ulike innbyggerne i London Under, samt utfoldelsen av selve verdenen, like viktig for å skape driv og spenning i boka.

I forordet forteller Gaiman at teksten er skrevet med utgangspunkt i manuset til tv-serien med samme navn, «Neverwhere». Under innspillingen ble det kuttet så mange scener fra originalmanuskriptet at han bestemte seg for å beholde disse scenene, utbrodere og bearbeide manuskriptet videre for så å gi det ut som en roman. Dette kan være med på å forklare det sterkt visuelle i teksten. Og det er på ingen måte en forutsetning å ha sett tv-serien for å henge med i romanen. Boka er rikt illustrert, og Chris Riddells røffe strek står godt til historien som fortelles.

Hvilken kategori man skal plassere Neverwhere i, gir seg ikke nødvendigvis selv, og fryktelig viktig er det vel heller ikke. En miks av sci-fi, fantasy, psykologisk thriller og folkeeventyr, kan man kanskje si.

Preker til menigheten

Den norske oversettelsen av Ina Vassbotn Steinman fungerer greit i det store og hele, men fremstår til tider som noe kunstig. Bruken av verbet «å stege» er et eksempel på dette, som i setningen Han merket seg at markien steget bortover taket, vekk fra ham. Dette virker stivt og konstruert, og er hyppig brukt. I oversettelsen er det brukt en miks av engelske og norske ord og uttrykk, noe som også får meg til å stusse over setninger som denne: Richard forhandlet plutselig om en sandwich med hytteost og salat. Sier du først sandwich, kan du vel bruke ’cottage cheese’ heller enn det direkte oversatte og litt flaue ’hytteost’? Direkte til hinder er disse eksemplene ikke, men slike ordvalg kjennes innimellom som fartsdumper i leseflyten. Det er også fristende å sette spørsmålstegn ved det å bruke originaltittelen på den norske oversettelsen. Hvor ble det av den norske tittelen?

Oversetterskurr til side, Gaimans roman er tilgjengelig og spennende og bobler av kreativt overskudd. Den utgjør antagelig et kjærkomment bidrag hos hans enorme tilhengerskare verden over, og kan også fungere som en fin inngangsport til fantasy-institusjonen Neil Gaiman.