Vi må snakke om innkjøpsordningen

Aldri har vurderingsutvalget for skjønnlitteratur til barn og unge hatt mer makt. Gjør medlemmene en god nok jobb?

Trass i at den blå-blå regjeringa foretok store nedskjæringer i Kulturfondet i 2014, klarte Kulturrådet å skjerme innkjøpsordningen av litteratur for barn og unge. Det som forsvant, var klageorganet. Dermed kan ikke lenger vurderingsutvalgets vedtak ankes. Det gir langt større makt enn før til medlemmene. De fem klarerte i fjor innkjøp for rundt 30 millioner kroner. Aller størst makt har suppleanten, ekstramedlemmet som trekkes inn når utvalget er i tvil. Jo mer makt som samles, desto viktigere er det å diskutere den. Men hvordan vurderer vi om utvalget gjør en god nok jobb?

Vi må snakke om ekspertise på bilder

Nettstedet Periskop har startet debatten med artikkelen «Bildebøkene som skvises ut av innkjøpsordningen». Erle Marie Sørheim spør om det er rimelig at hver fjerde påmeldte bildebok fikk avslag i 2016. Totalt sett fikk hver femte bok avslag, kan jeg tilføye. 10 av de 14 nullede bildebøkene er utgitt på knøttsmå forlag med svært begrensede ressurser. Et like relevant spørsmål er om alle disse titlene burde vært påmeldt. Noen av avslagene kan virke så opplagte at jeg synes forlagene burde spart seg pengene med å melde dem på. Men langt fra alle.

cover-vikarlarerI Sørheims artikkel etterlyser forlegger Svein Størksen i Magikon bedre samsvar mellom utvalgene som vurderer bildebøker. Når en bildebok bevilges produksjonsstøtte, har dette vurderingsutvalget – med sine bildekompetente folk – sett kvaliteter i prosjektet. Da synes han det er underlig at ikke innkjøpsutvalget ser de samme kvalitetene. Eksempelet hans er Møte ved fuglebadet av Fam Ekman, som er støttet med 60 000 kroner og deretter nullet. Et annet tilfelle er Vikarlærer Aalbus kosetime av Ragnar Aalbu. Produksjonen fikk 72 000 kroner, på innkjøpsordningen ble det avslag. Siden det er få bildebøker som får produksjonsstøtte, skulle man tro at dette bare er de beste forunt. Jeg deler undringen over disse to avslagene. Likevel synes jeg ikke at produksjonsstøtte automatisk skal generere innkjøp. Slik støtte gis på grunnlag av et utkast. Det er sannsynlig at resultatet vil bli bra, men ikke garantert. Sørheims artikkel nevner heller ikke at den nullede bildeboka Du av Lene Ask fikk avslag også på produksjonsstøtte – i motsetning til de tre øvrige titlene i Gyldendals serie av ordløse bøker. Der er det samsvar mellom utvalgene.

Vi må snakke om kunstnerisk frihet

Å vurdere kunst krever skjønn, derfor må utvalgets retningslinjer være få. Ordningen skal bidra til at barn og unge får tilgang til best mulig bøker, samtidig må den ikke legge så tydelige føringer på litteraturen at den bidrar til å ensrette den. Tvert i mot skal den støtte bøker slik at «forlaga kan gi ut litteratur som det elles ikkje hadde vore så lett å publisere med tanke på salet på den kommersielle marknaden åleine.» Det er i den frie kunstens interesse at medlemmene i utvalget står nokså fritt til å bestemme hvordan de vil definere litterær kvalitet og hvor høyt de vil legge lista.

Samtidig er det dypt problematisk. Samtlige forlagsredaktører jeg har snakket med, rapporterer at de ikke klarer å forutse hva som holder mål. Når skjønn danner grunnlag for avgjørelsene, vil vedtakene variere med utvalgets sammensetning. Ved inngangen til 2015 var flertallet av utvalgsmedlemmer skiftet ut og retningslinjene fornyet. Avslagsprosenten steg til 23. Samlaget og Aschehoug meldte på respektive 13 og 22 titler og fikk fire avslag hver. Det kostet dem bortimot én million kroner hver i royalties og bibliotekeksemplarer – penger som ellers ville blitt dekket av Kulturfondet. Året etter hadde de åpenbart «lært». Samlaget fikk sine ti titler innkjøpt. Aschehoug fikk ett avslag.

Redaktør Bente Lothe Orheim i Samlaget er åpen om at de ønsket å finne ut hvor lista lå for lesetreningsbøker da de meldte på Tanntrøbbel av Anna R. Folkestad. Etter avslaget har ikke forlaget meldt på nynorske titler fra Leseland-serien. I retningslinjene står det: «Lettlest litteratur blir handsama som andre bøker under ordninga.» Men hva er litterær kvalitet for en begynnerleser? Forstår utvalget hvor kunstnerisk krevende det er å kommunisere med bare fire-fem ord pr. oppslag?

Vi må snakke om hvilke sjangere som er viktigst

Samtlige avslag begrunnes med standardformuleringen «manglende litterær kvalitet». Retningslinjene ber utvalget vektlegge at utgivelsene

  • fremstår som helhetlige litterære verk
  • innehar tilstrekkelige kunstneriske, språklige og håndverksmessige kvaliteter
  • har vært underlagt et nødvendig redaksjonelt arbeid

Det er med andre ord mulig å begrunne noe mer presist uten at det vil kreve så mye mer tid.

cover-wilmaUt fra disse kriteriene kan jeg lett forstå nullingen av titler med et godt pedagogisk formål, men svakere litterær kvalitet. Det holder ikke at fiksjonen brukes som verktøy for å kommunisere et overordnet tema, som i Wilma har to mammaer og Tante Milla har kreft i puppen (begge Liv forlag, 2015), og til og med Aldri fred å få av Ingunn Røyset (Samlaget 2015) med sin tidsreise til andre verdenskrig. Det er ikke lett for disse hybridbøkene som i stor grad deler sakprosaens formål. En eneste bok er overført til ordningen for sakprosa i 2016: Et brevs reise av Max Estes (Cappelen Damm). Samtidig ser det ikke ut som utvalget stiller seg likegyldig til hva forfatterne har på hjertet. Flere middelmådige bøker virker å være «reddet» nettopp av at de bidrar med kunnskap – gjerne av den kulturhistoriske sorten, eller fordi handlingen foregår et sted leserne antas å vite (for) lite om. Se for eksempel Fangarmer av Tore Aurstad (Cappelen Damm 2016).

Vi må snakke om hvilke kriterier som skal veie tyngst

Retningslinjene sier ingenting om at det er nok å være god i sin sjanger. Å melde på spenningsbøker er en risikosport. Hva skal til før kvalitetene veier opp for svakhetene?

cover-ulvehundenLa meg sammenlikne to detektivhistorier: Hyttemysteriet av Magnhild Bruheim i serien om Stian og Stine (Samlaget 2015) og Ulvehundgåten av Jørn Lier Horst i Clue-serien (Kagge 2016). Jeg tror det er udiskutabelt at personene hos Bruheim er mer komplekse og nyanserte enn Horst sine. Der Horst holder seg strengt til mysteriet, lager Bruheim en parallellhistorie hvor Stian og Stine også har personlige utfordringer. Ulvehundgåten er på sin side strammere og mer effektivt fortalt. Det er ikke et mål at vi skal bli spesielt godt kjent med personene, for det vil sinke tempoet. I Hyttemysteriet går det langsommere. En rekke nokså tilfeldige møter ved en gammel ubrukt hytte i skogen viser seg å være knyttet til et gammelt mord. Sammenhengene virker på meg nokså søkte og usannsynlige. Plottet til Horst er bedre motivert. Men også Ulvehundgåten har sine usannsynligheter å slite med. Våre tre helter finner for eksempel en livløs mann ute på isen. I geværet sitt har han bedøvelsespiler ment for ulvehunden, og nå har han ved et uhell skutt seg selv i låret. Hvordan setter du et vådeskudd i låret med gevær? Ikke lenge etter sprekker isen opp og folk får et hektisk strev med å redde hverandre opp fra det kalde vannet. Hendelsesforløpet tar ikke høyde for at den som står uten brodder på glatt underlag neppe har stort å stille opp med.

Ulvehundgåten er kjøpt inn. Hyttemysteriet er nullet.

Ingen bøker er like, likevel må vi snakke om konsekvens

For at utvalgets vedtak skal framstå som rettferdige, må de være konsekvente. I 2015 og 2016 var medlemmene de samme. Jeg har testet samsvaret ved å sammenlikne bøker fra samme serie der én er innkjøpt, en annen har fått avslag.

Verdens verste ferie av Marius Horn Molaug og Kristoffer Kjølberg (Gyldendal 2015) er nullet. Det er en humoristisk fortelling om Ruben som blir med bestekompisen Kent og farens hans til Syden. Samspillet mellom tekst og tegninger er tydelig inspirert av En pingles dagbok. Fortellinga består av en rekke elleville, komiske og nokså klisjefylte episoder fra sydenlivet. Oppfølgeren Verdens verste bursdag er innkjøpt. Den har en mer reflekterende tekst og et tydelig overordnet prosjekt. Av frykt for at ingen skal komme i bursdagen til Ruben, lager han og Kent en plan for hvordan han skal bli populær på rekordtid. Dette er i større grad et «helhetlig litterært verk».

Fair play av Thor Soltvedt avslutter trilogien om fotballaget Fart (Kapabel 2016). Denne gangen er hovedpersonen Atle, også kalt Burger. Han sliter med overvekt, med en psykisk syk mor, og med dårlig samvittighet for å jukse seg til å vinne en stilkonkurranse. Selv om andreboka Fire minutter på overtid er kjøpt inn, kan jeg forstå at denne er nullet. Jeg savner redaksjonelt arbeid. Annenpremien i stilkonkurransen går til en stil som ikke svarer på oppgaven. På side 95 er mor hjemme selv om vi har fått vite at hun er innlagt på sykehus.

cover-hyperSå langt finner jeg klare grunner til å forskjellsbehandle. Først i vurderingene av serien om de fire bloggerne i jentegjengen De4 av pseudonymet Vera Voss (eg. Arne Berggren og Kristine Berg) savner jeg konsekvens. I andreboka Hevnen (Kagge 2015) blir Julie mobbet på skolen og tvinges til å delta i et absurd antimobbeprogram. Hun og sjefsmobberen Charlotte får en rad samarbeidsoppgaver for å bli kjent med hverandre. Samtidig blir Julie kontaktet av et mobbeoffer som trenger hjelp, men som kort tid etter forsvinner. De4 tar saken. Denne er kjøpt inn. Fjerdeboka Hyper (2016) er derimot nullet. Her er Lilly hovedperson. Hun har ambisjon om å bli advokat og kommer inn på en eksklusiv privatdrevet videregående skole. Hun klarer ikke presset og begynner med eksamensdop. Faren til jenta som hjelper henne med å skaffe dop er justisminister, og Lilly oppdager at han lurer seg unna skylda for en alvorlig trafikkulykke. Hele serien befinner seg i grenseland for hva som kan kalles realistisk. Verken kravene ved Lillys nye privatskole eller anti-mobbe programmet ved Julies skole praktiseres nok i virkeligheten. Det taler til Hypers fordel at temaet eksamensdop er mer originalt enn mobbing. Som spenningsfortelling er Hyper dessuten såpass velfungerende at ungdom selv har nominert den til Uprisen. Er det noe jeg har oversett, eller aner jeg snev av Evi Bøgnæs-syndrom? Det har tradisjonelt vært knyttet lav status til «jentebøker». I så fall trekker det ned at Lilly forelsker seg i gutten hun kjøper ritalin av.

Vi må våge å snakke om hvem som skal ut

Det er lett å be om rausere behandling av utvalgte titler. Verre er det å peke på titler som ikke burde vært kjøpt inn. Personlig mener jeg at innkjøpsordningen skal garantere for kvalitet og drive forfattere og forlagene til å strekke seg lenger. Da må lista ligge høyt.

Likevel nøyer jeg meg her med å trekke fram bildeboka Johnny Virker og Kloakim av Øyvind «Vinni» Sauvik og Ole-Martin Lundefaret, utgitt på Vårt eget forlag. Det spesielle er lista over «Samarbeidspartnere» på forsatsen. Logoene deres er å finne igjen i bokas digitale kollasjer. Reklamen passerer som en del av innholdet i bildene. Jeg synes ikke det er greit å støtte sponset reklame.

Utvalgsleder Torill Hofmo forsikrer på telefon fra Italia at utvalget vil diskutere problemstillingene nærmere i møte 31. mars.

 

Vurderingsutvalget 2017:

  • Torill Hofmo (leder av utvalget)
  • Stig Elvis Furset
  • Arnfinn Kolerud Ødegard
  • Elise Seip Tønnessen
  • Kari Woxholt Sverdrup (suppleant)
  • Atle Hansen (varamedlem)

Titler innen barne- og ungdomslitteratur som har fått avslag på Innkjøpsordningen 2016.



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .