Vold i lesegledens navn

De siste ukenes voldsdebatt viser enighet om én ting: Litteraturen har blitt mer voldelig. For barnebøkenes vedkommende viser det seg at ondskapens akse går gjennom Danmark.

Krimforfatter Jørn Lier Horst starta debatten ved å peke på det han mener er unødvendig vold både i voksenkrim og i spenningsbøker for barn. Spenningsbok-forfattere som Arne Svingen og Ingunn Aamodt svarer som sant er, at de bidrar til leselyst.

Det er et faktum at enkelte barn foretrekker skumle og til dels voldelige bøker. Men er det sant at det er skremmende bøker som må til for å konkurrere ut dataspill i kampen om barns oppmerksomhet? Nær sagt alt konkurrerer jo om barns oppmerksomhet. Spenningsbøkene konkurrerer også med fotballtrening, tv-titting og lekselesing. Sant er det i hvert fall at voldelige bøker kommer heldigst ut når vi setter dem opp mot voldelige dataspill.

Vold som lesetrening

Det er sannsynlig at voldsskildringene er inspirert av manga og actionfilm. Og siden dette er kulturuttrykk som brer seg, følger det liksom som en selvfølge at volden også må få innta barnelitteraturen. Pussig nok får ikke seksfikseringa i musikkvideoene på Youtube influere barnelitteraturen med samme selvfølgelighet.  Det er med andre ord ikke slik at forfattere og forlag lar seg inspirere av ethvert mediefenomen som barn har lett tilgang til.

De mest kontroversielle spenningsbøkene er importert fra Danmark, der de åpenbart har større toleranse for voldsskildringer enn oss. Først og fremst gis de ut under lesetreningas fane. Bøkene som skaper debatt, er bøker for barnetrinnet (6-12 år), bøker som oppmuntrer til å lese selv, bøker for barn i slukealderen. Kvaliteten til slike bøker måles først og fremst i hvor lett de fenger leserne – og særlig de minst leselystne av dem.

Mord og selvmord

Sigurd i «Oppgjøret». Illustrert av Hans Høygaard.

Ved Bergen offentlige bibliotek er det kommet inn klage på Oppgjøret, den tredje boka i Sagaen om Sigurd av danske Josefine Ottesen (2008). Historien er inspirert av den islandske Volsungesagaen og følger Sigurd Fåvnesbane, sønn av den legendariske kong Volsung. I tredjeboka er han og faren på hevntokt til kong Atle som på uærlig vis har beseira faren i kampen om tronen, og «tatt mora med makt». I løpet av boka opplever Sigurd å se begge sine hevntørste foreldre dø, faren faller for et sverdslag, og mora begår selvmord. Selv dreper han både sine egne halvbrødre, kong Atle og kongens livvakter. Men han er ikke helt seg selv når han dreper:

Nå kommer Hjørdis inn i rommet.
Hun ser også at Sigurd har gått berserk.
Raskt heller hun en kagge kaldt vann over hodet på ham.
Dermed blir Sigurd seg selv igjen. (s. 34)

Illustratør Hans Høygaard har ikke spart på blodet. Dette er ikke en bok for de fintfølende, og nettopp det er naturligvis en del av leselyst-pedagogikken retta mot nølende gutter: Å lese bøker er for tøffinger.
Vega forlag følger samme tankegang i baksideteksten til Øksemorderens hodeskalle av Morten Dürr: «Les den, hvis du tør!»

Redelig markedsføring

Fra «Den onde læreren», illustrert av Torstein Nordstrand.

Grøsserne har den mest redelige innpakningen. Den som velger «Svingens mørke verden» (Gyldendal) eller «Mareritt»-serien fra Front forlag vet at de har valgt bøker som er skrevet for å skremme. Omslagene påstår på ingen måte at de egner seg for alle. Svingens norske serie er til og med utstyrt med beroligelse: «Akkurat passe skumle bøker for unge lesere som elsker spenning. Ingenting er som å få nervene i helspenn i trygge omgivelser. Men husk – skulle det bli for skummelt, er det bare å lukke boka. Den biter ikke.»

Lier Horst kritiserte særlig Svingens Den onde læreren (2012) der en vikarlærer kidnapper en skoleklasse og en av elvene trues med kniv mot halsen. Boka er neppe behagelig lesning hvis man har erfaring for at slike trusler kan være en reell fare i hverdagen. Vurdert som fiksjon er det derimot nokså uproblematisk å utsette leserne for en såpass dramatisk påkjenning – fordi alt ender godt. De fleste tåler ganske mye kaos når det følges av orden og rettferdighet.

Det realistiske mot det fantastiske

(ill. Erik Petri)

Forfatterne tillater seg mer når de operer i univers med fantastiske elementer. Danske Dürr tar det atskillig lenger i Øksemorderens hodeskalle (2012). Opprinnelsen til gjenferdet Orla Kofod serveres gjennom sitat fra en avisartikkel om hvordan denne alkoholiserte læreren ble så lei av bråkete unger at han slakta ned klassen sin med øks:

Like etterpå gikk han tilbake til klassen med en øks, hentet fra vaktmesterens verksted. Inne i klasserommet låste han døren slik at ingen kunne komme ut. Det er usikkert hva som skjedde de neste 17 minuttene inne hos 6 B, mellom klokken 10.13 og 10.30 denne oktoberdagen. Lærerne stimlet sammen på gangen utenfor og kunne senere fortelle om tumulter og hjerteskjærende skrik inne fra klasserommet.

De to hovedpersonene må ikke bekjempe læreren, men gjenferdet hans. Underveis myrder han brutalt en annen gutt som de finner på trappa i en blodpøl. Den formildende omstendigheten er at denne gutten har plaga hovedpersonene lenge. Guttene lykkes til slutt i å unnslippe gjenferdet.

Fins det håp?

Simon er blitt et gjenferd med en ål i magen. (Ill: Simon Bukhave)

Den så langt råeste i Mareritt-serien er levert av danske Lars Bøgeholt Pedersen med illustrasjoner av Simon Bukhave. Også her er temaet hevn. Adams kompis Simon viser seg å ha drukna og blitt et gjenferd – og langsomt forstår vi at drukninga var Adams skyld. Nå tvinger han Adam til å legge seg ned til et lik i en kiste i kapellet. Så skyver Simon på lokket.

«Ligger du godt?»
Det tok en stund før Adam innså at det ikke var Simon som hadde spurt ham. Så fikk han panikk. Han banket på lokket og ropte og skrek, men Simon var allerede gått.

Der slutter det.  Er barnelitteraturens mantra om å bevare håpet da ivaretatt? Slutten er faktisk åpen. Her er rom nok for optimistene til å forestille seg at Simon angrer seg eller at noen kommer til unnsetning i siste øyeblikk. Pessimistene er det verre for.

Pedagogisk vold

Sett med analytiske briller, oppdager man at forfatterne stadig legger inn små distanserende elementer: De karikerer personene ut av det hverdagslige, de legger handlinga til fantastiske univers, eller de forteller om brutalitet som hendte for flere år siden. I Oppgjøret av Ottesen kan brutaliteten dessuten forsvares med at historien er basert på vikingenes tradisjon med ære og hevn. Volden får mening som historiekunnskap. Tredjeboka i danske Lene Kaaberbøls Skammar-serie (markedsført for barn fra ti år)gir kanskje det beste eksempelet på vold som er tenkt pedagogisk. Vår helt Davin er tatt til fange og holder for lavt tempo i staffearbeidet. Straffen på tre piskeslag er dratt ut over to og en halv side. Kaaberbøl lar leserne virkelig få føle hvor grusom ondskapen i et diktatur er.

Nødvendig vold?

Hovedpersonene finner et lik på trappa i «Øksemorderens hodeskalle», illustrert av Erik Petri.

Vi må ikke glemme at den muntlige fortellertradisjonen var full av vold. Det samme var mange av de snart hundre år gamle guttebøkene. Man kan diskutere om voldelige bøker forherliger vold. Det er sjelden hovedpersonene i grøsserne utøver volden, først og fremst rammes de av den. Da er det annerledes i de øvrige spenningsbøkene, som i Sagaen om Sigurd. Her framstår volden som nødvendig – selv om ikke skildringen av den nødvendigvis kan sies å være det. Filosof Arne Johan Vetlesen mener at fortellinger om hevn er viktige for kulturen. De hjelper oss å leve ut hevntankene våre i fantasien i stedet for i virkeligheten. I boka Smerte advarer han likevel mot fortellinger der voldshandlingene ligger så nær virkeligheten at de kan bli nærliggende å ty til. Hva hvis Sigurd i stedet for å dra sverdet hadde gått løs på fiendene med brødkniven?

Man kan altså diskutere mengden og midlene, men det er liten grunn til å bekymre seg for grunnverdiene i spenningsbøker for barn. Selv i de mest brutale barnebøkene vinner de gode fortsatt over de onde. Nesten alle forfatterne er fremdeles tro mot illusjonen om at vi lever i en verden hvor rettferdighet stadig kan gjenvinnes. Hvis barnelitteraturen skal tilpasses de sarteste blant oss, ofrer vi mangfoldet og risikerer å ramme leselysten. Å innse at alle barn er ulike – og derfor trenger høyst ulike bøker – er i bunn og grunn et spørsmål om respekt.

 

Denne artikkelen er skrevet med stor hjelp fra bibliotekar My Ragnhild Malfang ved Skedsmo bibliotek.



Skrevet av:

, ,

Kommentarer

Oppdatert: .