Mørkets hjerte

Mørkt hjerte i fullt dagslys

Arne Svingen legger ikke skjul på sitt fremste litterære forelegg og inspirasjonskilde. Bokens forteller, en navnløs unggutt, rasker med seg Mørkets hjerte på Gardermoen, og boken følger med på reisen til Abidjan, og videre innover i det borgerkrigsherjede Elfenbenskysten. Sammen med den afrikanske kompisen Sam, konfronteres hovedpersonen med en helt annen virkelighet enn den han er vant til. Mørkets hjerte blir brukt som en kjærkommen kilde for å kommentere og belyse ungguttenes erfaringer. Bokens hovedmetafor ”det mørke hjertet” blir også brukt for å skildre følelsene hos hovedpersonen i møte med barnesoldatenes brutale gjerninger: Han har sett ”rett inn i mørkets hjerte” (s. 182).

Samme handling
Mørkets hjerte har også fungert som mal for handlingsutviklingen i Svart Elfenben. I Conrads roman trenger eventyreren Marlow lenger og lenger innover i Kongos jungel på jakt etter den forrykte elfenbensjegeren Kurtz. I Svingens versjon forserer to unge gutter frontlinjene mellom regjeringshæren og opprørsgeriljaen på jakt etter moren til Sam. Ved reisens slutt treffer de fotografen Rubens, som gjennom sin kameralinse har dokumentert grusomheter begått under borgerkrigen. Rubens er romanens Kurtz-figur, noe som også indirekte blir kommentert i teksten.Mørkets hjerte slutter med Marlows møte med Kurtz’ enke, Svart Elfenben slutter med jeg-personens møte med Sams mor.

Research: Kilder i mørket
Denne anmelder vet ikke om forfatteren har førstehånds kjennskap til Afrika og borgerkrigssituasjonen i Liberia og Elfenbenskysten. Det er likevel helt klart at mye av den informasjonen som presenteres i boka ikke er selvopplevd, men hentet fra en spesiell skriftlig kilde. Polakken Ryszard Kapuscinski har samlet flere av sine artikler om Afrika i boken Ibenholt (2003). Herfra låner Arne Svingen frekt flere passasjer, for eksempel om plastkannerevolusjonen (s. 208), om Liberias historie (fra kapittelet ”Kjølnende helvete”) og om store, gjørmete veihull (s. 273). Arne Svingens hovedemne, barnesoldatene, blir også behandlet flere steder av Kapuscinski. Turist¬informasjonen fra Elfenbenskysten, og spesielt passasjen fra besøket i Basilique de Notre Dame de la Paix, kan også leses i en reisereportasje i Aftenposten (28.12.2003). Tilfeldig? For Svingen må det ha vært utfordrende å skrive en fri og helhetlig fortelling når både struktur og emne er hentet fra noen få dominerende kilder.

Annenhånds
Er det for mye forlangt at en norsk forfatter skal kjenne den virkeligheten han beskriver? Burde han ikke sette seg grundigere inn i stoffet sitt? I ren fiksjonsfortelling kan vi lesere godta annenhåndsinformasjon, men ikke i en fortelling som ønsker å lære oss noe om verden. For eksempel tror jeg ikke Åsne Seierstad ville blitt lest like ivrig, hvis vi visste at alt hennes kildemateriale var hentet fra to bøker fra Afghanistan. Det er lett å forstå at for en norsk forfatter må det ha vært fristende å legge en dramatisk fortelling til en eksotisk flik av verden, langt fra oss. Samtidig reiser Svingens (og Seierstads) prosjekt spørsmål om våre holdninger til fremmede, ukjente og skremmende deler av verden.

Forsvar
Svingen kan forsvare seg slik: Mitt egentlige anliggende er ikke en nøyaktig øyenvitneskildring av borgerkrigen i Elfenbenskysten, men det ondes problem. Og det er i hvert fall ikke vanskelig å være enig med forfatteren om at ondskapen eksisterer i beste velgående den dag i dag, slik Conrad skildret den for 100 år siden. Bruken av barnesoldater i meningsløs geriljakrig er definitiv grusom og ond. Men hvorfor må Svingen – og Conrad – legge handlingen sin til Afrika for å få fram poenget? Ved å velge en konflikt fra det afrikanske kontinent for å belyse et slikt tema, skaper man samtidig sterke fordommer og antipatier mot folk og samfunnsordninger derfra. Begge forfatternes prosjekter reiser spørsmål om bruken av Afrika som opphavsmiljø for selve ondskapen.

Ondskapens problem
Hvilken ondskap er det Svingen egentlig setter søkelyset på? Den grusomme utnyttingen av barn i krig er hans opplagte emne, men ved å bruke den franske fotografen Rubens som sannhetsvitne, reises spørsmålet om den egentlige ondskapen er den hvite mannens avbilding og formidling av denne råskapen. Svingen prøver tydeligvis selv å unngå denne feilen. Han dveler ikke ved grusomme detaljer, men skildre dem indirekte gjennom jeg-personens følelser og reaksjoner. Derimot skildrer han rimelig direkte Rubens bestialske fotografier, og avbilder dermed selv den grusomheten han kritiserer Rubens for å fråtse i.

Sam – et bilde på Afrika
Bokens tvetydige avbildning av ondskapen blir på mange måter belyst i Sams matrede og spaltede personlighet. Han har selv vært barnesoldat, og han framstilles i boka som en person andre har store planer for. Han har kommet tilbake for å frelse Afrika, ifølge Rubens. Men Arne Svingen lar ikke Sam frelse andre enn jeg-personen. Sam vil bare gjenforenes med moren sin som han har lemlestet; han vil ikke gå inn i politikken. Med alt det blodet Sam har på hendene, kunne han godt ha vært bokens Kurtz. I stedet blir han Svingens bilde på et Afrika fullt av pågangsmot, trofasthet og hjerteskjærende råskap.

Hvite løgner, svarte hjerter
Mørkets hjerte slutter med at Marlow oppsøker enken etter Kurtz. Han er ute av stand til å fortelle sannheten om hennes ektemann, og besøket ender med en hvit løgn: Marlow forteller at Kurtz siste ord var hennes navn, mens leseren vet at mannen utåndet med ordene ”Forferdelig. Forferdelig” på leppene. Tilsvarende serverer jeg-personen i Svart Elfenben den ene løgnen etter den andre om Sam da han står ansikt til ansikt med kompisens mor. Som et slags hint om sannheten, får moren overrakt Mørkets hjerte med beskjed om at dette var Sams yndlingsbok. Men boka blir bare del av en ny løgn: Moren er stolt av at Sam kunne lese! Det er som om begge bøkene konkluderer med at mørke sannheter ikke tåler dagens lys.

Mørkets hjerte vs Svart Elfenben Begge romanene fader ut i mørket. Begge romanene lar sine hovedpersoner sakte nærme seg og nærmest ta del i de grusomhetene de tidligere tok avstand fra. Arne Svingen tillater seg også å sample det siste avsnittet fra Mørkets hjerte på sin siste side. Begge romanene slutter dermed likt. Likevel er det en forskjell i temperament i de to bøkene. Conrad skriver dvelende, mens Svingen skriver ungdommelig og gatesmart. Conrad holder sin fortelling i en dyster mollstemt tone, mens Svingen også kombinerer med lysere toner. I Svingens roman står vennskapen mellom jeg-personen og Sam igjen som en varig verdi i kontrast til bokas elendighetsbeskrivelser. Sam ofrer sitt liv for å redde kompisen. Og kompisen selv ser døden rakt i øynene i bokas siste avsnitt som en protest mot vennens meningsløse død. Selv på dødens terskel står vennskapen igjen som seierherre, og ungdomslitteraturens kjerneverdi kan dermed nok en gang triumfere!

Vellykket?
Man kan spørre seg om Arne Svingens ungdomsroman er vellykket. Ønsker man å lese om Afrika sett fra gjennom en hvit manns øyne, kan leseren like gjerne gå rett til Kapuscinskis forfatterskap. Han serverer kunnskap og fantastiske historier i et drivende språk som gir leseren Afrika-opplevelser som varer. Svingens mange referanser til Conrads Mørkets hjerte er så mange og påfallende at det er fristende å anbefale ungdom å lese denne boken i stedet. Samtidig er jeg skeptisk til den implisitte rasismen som skjuler seg i Conrads bok, og dermed også Svingens. Jeg tror begge bøkene kan åpne øynene hos unge lesere for Afrikas mange problemer og utfordringer, men de kan også skape inntrykk av at ondskap og råskap er noe som hører til i Afrika – og ikke i Norge. Conrad har opplagt rasistiske tilbøyeligheter (jfr.: Chinua Achebe: ”An Image of Africa: Racism in Conrad’s Heart of Darkness”), og Svingen havner i samme problemfeltet ved ukritisk å kopiere handlingsmønster og tematikk fra hans berømte bok. På den annen side taler måten han skildrer vennskapet mellom den norske hovedpersonen og afrikaneren Sam, sitt tydelige, antirasistiske språk. Svingen fortjener slik sett respekt for å ta opp et viktig tema for ungdom.

Arne Svingen ble tildelt brageprisen for beste barne- og ungdomsbok i 2005 for Svart elfenben. (Red.)