12 millioner dråper i havet

Hvis vår verden var plassert i en dystopisk roman ville jeg konkludert med at staten faktisk ønsket å gjøre befolkningen dummere, slik at den ble lettere å påvirke og kontrollere. Og selv om det i virkeligheten heller handler om økonomiske prioriteringer (i hvert fall på vår lille del av jordkloden), så risikerer vi nettopp dystopiske scenarier dersom lesekurven fortsetter å synke.

Gang på gang beviser politikerne at de ikke tar det vi kaller «lesekrisen» på alvor. Her er det siste eksemplet: Nå i mai ble det lovet 12 millioner kroner til litteraturinnkjøp for skolebibliotekene. Kommunene søkte, og skolene krysset fingrene. Så, på samme dag som søknadsfristen, forsvant plutselig tildelingen fra det reviderte statsbudsjettet. Hvor gikk pengene i stedet? Blant annet til VM i vektløfting og et bilhistorisk senter, kunne Aftenpostens leder melde fredag 20. juni. Er dette viktigere enn bøker til skolebibliotekene, altså?

Jeg drømmer om svenske tilstander. For i Sverige bevilges 433 millioner svenske kroner til at alle elever skal ha tilgang til bemannede skolebibliotek. Hvorfor gjør ikke norske politikere det samme? Når det er dokumentert at velbemannede/-bemidlede fysiske skolebibliotek (med oppdaterte boksamlinger og utdannede skolebibliotekarer) er det klart beste verktøyet vi har for å få flere barn og unge til å lese? Dette underbygges blant annet i rapporten «Evaluering av tilskudd til skolebibliotek» og i boka «Rom for lesing og utforskning: Skolebibliotekets muligheter». Det samme gjør tallene til både PISA og PIRLS hvor det er tydelig at de elevene som leser mye på fritiden skårer best.

Det store spørsmålet mitt er: Når politikerne faktisk kan ta i bruk et så effektivt verktøy som «skikkelige skolebibliotek til alle barn», hvorfor ikke gjøre det? Hvorfor slite med en rusten gammel skrutrekker når snekringen krever en sterk drill? Det eneste som kan bygges nå er luftslott.

Korttenkt og virkelighetsfjernt

«Vi gir oss ikke», skrev kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun som svar til en skuffet kommentator på Facebook, og skrev at de hadde økt bevilgningene til skolebibliotek opp til 52,4 millioner i budsjettet for 2025. Vel, det ble søkt om 105,7 millioner. Og statens nåværende tiltak (utover de 12 millionene som forsvant) bærer preg av skippertak, brannslukking og gaffateip. Vi snakker kortvarige prosjekter med begrenset holdbarhetsdato, og manglende midler til videreføring. Det virker nesten som om politikerne ikke skjønner at ordet «strategi» forutsetter langsiktige perspektiver. For dagens leselyststrategi fremstår både korttenkt, virkelighetsfjern og gnien.

Politikerne ser ut til å selv lide av både lese- og lærekrise. Det har vært plenty av høringsrunder og skriftlige innspill fra lesebransjen i forkant av lanseringen av Leselyststrategien. Likevel virker ikke politikerne å ha forstått alvoret, og de tar heller ikke ansvaret sitt.

Men la det være hevet over enhver tvil: Ansvaret for den norske lesekulturen er først og fremst statens, ikke kommunenes. Så grunnleggende viktig er nemlig lesing for demokratiet vårt. Om politikerne ikke vil lytte til lesefolket, så kan de lytte til seg selv. For de fagre ordene deres fra festtalene, de stemmer: Boka er et kunnskaps- og empatifremmende verktøy. Lesing kan være fredsarbeid og anti-radikalisering i praksis.

Men politikerne har visst glemt de viktigste delene av festtalen. Det er underlig å se dem så totalt uinteresserte i å ivareta en så grunnleggende forutsetning for demokratiet vårt: folkets evne til å lese og forstå. Demokratiet er politikernes arbeidsplass, tross alt! Eier de ikke næringsvett?

En rekke selvfølgeligheter

Da Leselyststrategien endelig ble lansert var det mange som ble skuffet. Med rette. Skolebibliotekaren og bemanning nevnes knapt. Men i kapitlet «Innsatsområder» kan man lese at de som jobber med barn og lesing «hele tiden» må ha «bevissthet om at barn og unge er ulike» og at de må ha «god kunnskap som kan bruke et mangfold av tilnærminger». (Til info: Det har de! Det er massevis av kunnskap og gode ideer der ute, det som virkelig mangler er penger.) Også føringene i læreplanene og elevenes rettigheter ble trukket frem. Tilskudd og tiltak ble riktignok nevnt, men da blottet for konkrete, forpliktende summer.

Slik ble Leselyststrategien redusert til en rekke selvfølgeligheter, akkompagnert av tidvis umulige forventninger til alle som jobber med barn/unge og lesing. Målene er supre, men de forblir utopiske så lenge staten ikke tar økonomisk ansvar.

Det er dessverre lite nytt her. Og dette er grunnen til at jeg skriver «staten» og ikke «regjeringen». For det spiller ingen rolle hvilke partier som sitter i regjering. Det er kronisk mangel på tverrpolitisk handlingsvilje i lesesaken generelt og i skolebiblioteksaken spesielt.

Gang på gang beviser statsbudsjettene at politikerne våre er mer opptatt av å vinne neste valg enn av at folk skal kunne lese godt (og som konsekvens ha evne til kritisk og selvstendig tankegang).

Er politikerne dumme, glemske, kunnskapsløse, eller bryr de seg ganske enkelt ikke? Forstår de hva de gjør ved å gjøre så altfor lite?

Lytt til lesefolket

Det er mange flinke folk som i årevis har gjort imponerende mye bra for barn og unges lesekultur. Uansett hvilke sprell staten har funnet på, og til tross for statens manglende økonomiske satsning. Tenk hva lesefolket kunne fått til om bare politikerne holdt løftene i den eviglange festtalen sin.

Vel, her er min dommedagstale: Det er lesefolket som har peil her. Politikerne må lytte til dem, ikke motsatt. Staten, og da særlig statskassa, er ekstremt viktig for lesingen. Og om politikerne skal kunne lede et velfungerende demokrati i fremtiden, så er lesingen enda viktigere for staten.

Leseskuta har drivende dyktige folk om bord. Det skorter verken på kunnskap, engasjement eller vilje. Men sjøen har stilnet, motoren har rustet og skuta driver målløst med strømmen. Vi trenger økonomisk vind i seilene, flere folk ved årene, og jevnlige forsyninger av bøker.

Takk til Nina Bigum Udnesseter i Skolebibliotekarforeningen for hjelp med kilder, og takk til både henne og Anne Brit Ingholm i NBFskole for gjennomlesning.

Foto fra Leselyststrategien: Deichman / Erik Thallaug / Fotofolk.

Kritikerne Kristin Linnesholm og Marius Emanuelsen skriver månedlige kommentarer for Barnebokkritikk. Om du har tips til problemstillinger vi bør ta opp, send en e-post til redaksjonen@barnebokkritikk.no. Barnebokkritikk garanterer kildevern.