17 bud for et grenseløst lykkelig liv – en selvhjelpsroman for deg som bor under en trapp

EN TIDLIG (EVENTUELT SEN) FREDAG PÅ KRITIKERENS KONTOR

Sliten Jon Ewo i diskusjon med J. K. Rowling, Cory Doctorow, enkelte fiktive karakterer og diverse påtrengende fans.

Da kritiker Petra J. Helgesen kommer på jobb denne fredagen kl 10.05 (litt seint, jeg skal innrømme det), sitter Jon Ewo på trappa og venter. Han ser sliten ut. «Håper du ikke har sittet her lenge,» sier jeg og tar ham lett på skuldra. «Vil du komme opp og få deg en kopp kaffe?» Det vil Jon Ewo. Han trenger kaffe.

Hva den følgende diskusjonen skal dreie seg om – et slags anslag
I trappa, på vei opp til tredje etasje, gjennomgår jeg de fem viktigste ingrediensene i Jon Ewos nyeste bok (for meg selv, vel og merke, det er ikke tid for konfrontasjon riktig ennå):
– forsøk på å tematisere og diskutere begrepet frihet (mislykka)
– parodi på selvhjelpsbøker (relativt uinteressant)
– trollmannsrock (1) og andre Harry Potter-referanser (morsomt, til og med opplysende, nokså malplassert)
– et stk superjente og hennes mer anonyme alter ego (kunne blitt til noe)
– en kjærlighetshistorie og en krig (klassisk, brukbart gjennomført)

To klyper kjekkasspråk og rare nye skjellsord, smaksatt med UTHEVETE FRASER og en del fornøyelige synsvinkelskift. Rør rundt. Server raskt. Fordøy enda raskere.

Tjuvstart og et par sitat
Vel oppe på kontoret har J. K. Rowling – dama bak Harry-suksessen – og Cory Doctorow – en fyr som har skrevet ungdomsbok om teknologi og demokrati – allerede krabba ut av bokhylla. De har inntatt kontorstolene til kollegaen min og meg, fyrt opp vannkokeren og tjuvstarta diskusjonen. Begge ser alvorlige ut – JKR nesten misfornøyd, CD mer intenst engasjert. Han sitter langt framme på stolen, og i det Ewo og jeg braser inn døra siterer han:

Vi meiner at regjeringar er innstifta blant menneska for å sikre desse rettane, og at retten deira til å styre byggjer på samtykket frå dei som blir styrt over. Når ei styreform blir slik at ho skader desse vilkåra, har folket rett til å avskaffe henne og setje opp eit nytt styre, bygd på dei prinsippa og organisert i dei formene som viser seg mest teneleg for å sikre velferd og lykke. (2)

CD retter på brillene sine, setter seg tilfreds tilbake i stolen og lar virkninga synke inn. «Wow» sier Ewo og tar seg over den blanke skallen. Trettheten er for et øyeblikk borte, nå vil han også sitere. Han griper boka si, 17 bud for et grenseløst lykkelig liv, som ligger på pulten min, slår dramatisk opp på side 91 og deklamerer:

Er friheten alltid like lett å forstå? Eller håndheve?
Den friheten

jeg

leter etter handler nok mest om friheten til å søke den lykken jeg ønsker meg her i verden. Uten at andre skal sett [kremt] hindre i veien for meg.
Andre ville garantert ha søkt friheten sin på andre områder.

«Ja, der setter du fingeren på noe» sier jeg beroligende (men kanskje ikke helt overbevisende), og geleider Ewo bort til lunsjbordet. «Sett deg ned. Når du bare får litt kaffe, klarner nok tankene dine.»

Alle har fått hver sin rykende varme kaffe – diskusjonen kan begynne
PJH: Ja. Som dere vet har jeg bedt dere komme for å diskutere Ewos siste bok 17 bud for et grenseløst lykkelig liv. (Som vanlig en svært god tittel, Ewo.) Men la oss begynne med deg, JKR, hva syns du om at hovedpersonen til Ewo, Viktor Vilhelm Valentin, bor under en trapp, samtidig som han kaller seg Ronny Wiltersen?

JKR: Jo, det… Han må jo gjerne sause ting sammen hvis han vil. Blandingen av karakterer – Harry og Ronny – står jo fint i stil med hvordan han lar Harrys hjemmeforhold (kottet under trappa) og skoleforhold (tilnærmet engelsk kostskole) gli sammen i denne teksten. I motsetning til Harry, har jo ikke Viktor noe fristed verken hjemme eller på skolen.

Generelt må jeg vel kanskje si meg smigret. Selv om jeg er godt vant til at andre bruker bøkene mine som utgangspunkt for egne kunstverk. Det er jo sjelden at det er etablerte forfattere. I Ewos bok er begge de to hovedpersonene fans av Harry Potter, og hele Lykkelund, skolen deres, ser ut til å være godt kjent med den musikkbølgen som bøkene mine har avfødt. Selv er jeg stor fan av The Remus Lupins og deres motto FIGHT EVIL, READ BOOKS. Det oppsummerer jo trollmannsrocken på en god måte, syns jeg.

PJH: Der tror jeg du er inne på noe viktig. For, Jon Ewo, Viktor spiller jo i et trollmannsband, Humlesnurrlegionen, og han drømmer om å finne sin Hermine. Men han virker ikke spesielt opptatt verken av å bekjempe ondskapen eller lese bøker. Dermed melder spørsmålet seg: Hvorfor ville du bruke trollmannsrocken og Harry Potter-universet som bakteppe for denne boka?

JE: For det første: Viktor spiller ikke lenger trollmannsrock. Til hans store SORG. Mora hans har tatt fra ham gitaren og sendt ham til selveste selvhjelpskolen over alle selvhjelpsskoler, Lykkelund Humanistiske Profesjonsskole. Der man lærer ting som Bevegelse, Fantasi og Følelser. Viktige ting. Hun meiner at Harry Potter er skadelig for sønnen.

For det andre: Selvsagt er Viktor opptatt av å bekjempe ondskapen! Du kan jo høre det allerede i åpninga av boka: «Verden er et fengsel fullt av gitter, låser, porter, stengte dører, sprosser og piggtråd. Verden er et lite rom under ei trapp i et skolefengsel.» Og dette fengselet er jo ondskapen, da, skjønner du, som Viktor vil ut av.

Men til spørsmålet ditt (Ewo sukker, vrir seg litt i stolen): Jeg har nok ikke tenkt godt nok over hva referansen her faktisk innebærer. Jeg er opptatt av populærkulturen, vet du. Hvordan den skaper engasjement på uventa måter. Harry Potter er jo et stort fenomen i Norge også, selv om ikke trollmannsrocken er det, og jeg hadde lyst til å vise hvordan fiksjonen kan hjelpe de undertrykka studentene i opprøret mot makta.

PJH: Opprør mot makta, ja. Her passer det å hente inn deg, CD, for din bok Little brother har jo nylig blitt oversatt til nynorsk, på Samlaget, og her handler det jo nettopp om å ta opp kampen mot myndighetene.

Viktor (fra boksidene på pulten min):Selvhjelpsbud nummer sju: ELSK ALLE OPPRØR!

PJH: (hoster lett, ser brydd bort på Viktor som hopper ned på gulvet og slår seg ned som publikummer) I din bok, CD, er det noen unge hackere som gjør det trøblete for overvåkingspolitiet og sikkerhetstjenesten. Først: Hva tenker du er styrken med din egen bok?

CD: Det er ein realistisk roman eg har skrive. Handlinga er plassert i framtida, men samstundes er det eit truverdig scenario, og fordi ramma er truverdig blir også boka sin refleksjon, rundt borgarrettane og den individuelle fridommen til kvar enkelt, ein relevant problemstilling for lesarane. Boka mi sett to viktige verdiar opp mot kvarandre – tryggleik og fridom – og lesaren blir nødt til å tenkje over korleis desse to kan balanserast mot kvarandre. Eg trur ikkje, med respekt å melde, at Ewo oppnår noko tilsvarande i si bok.

PJH: Nå, nå. Jeg er langt på vei enig med deg, og det er derfor du er invitert til diskusjonen. I Ewos bok er friheten satt opp mot regelryttere og kontrollfreaker, da er det ikke så vanskelig å velge. Samtidig må du huske på at Ewo har skrevet bøker i sin lettbeinte, collageaktige og karakteristiske form i to tiår nå, og han er forbløffende flink til å kombinere dette med et eller annet VIKTIG eller LÆRERIKT. Han kan jo tingene sine. Men la oss få høre, Ewo: Hvorfor skriver du om frihet når du ikke er interessert i å utforske verken begrepet eller fenomenologien?

JE: Unnskyld meg, men jeg trodde jeg kom hit for en hyggelig prat – du har jo skrevet hurra-anmeldelser om bøkene mine før – og så sitter du her og angriper meg. Jeg ville vel bare at norsk ungdom skal verdsette sin egen frihet, de trenger jo ikke å TENKE på den også.

JKR: Nei, nå syns jeg du undervurdere dine egne lesere.
JE: Og det gjør liksom ikke du, di surmelksmegge!
JKR: (fnyser)Jeg har flere fans enn deg!
JE: Det er bare fordi du skriver på engelsk. Hadde jeg skrevet på engelsk, hadde jeg hatt minst like mange fans som deg! Så det så!
JKR: Det er ikke sant!
JE: Jo.
JKR: Nei.
JE: Jo.

Kritikeren melder seg ut av diskusjonen – et innblikk i et sorgfullt sinn
Her faller kritikeren av et øyeblikk, mens Ewo og JKR arbeider seg rasende opp av hver sin stol. Du, kjære leser, kan i mellomtiden granske kritikerens hjerte og nyrer.

Det er nettopp psykologisk innsikt Ewo mangler, tenker kritikeren sorgfullt. Hun skulle så gjerne ha hyllet denne knekkebrødsprø og ultramegakule forfatteren som leker og sampler i alt han gjør, som mener og vil så mye. Det er ikke gøy å måtte skrive en anmeldelse full av ord som «lettvint»

«overfladisk»,
«lite gjennomtenkt»,
osv.
Nei, hun liker det ikke.

Vår kritiker tenker nedstemt på den andre hovedpersonen i Ewos bok, Den Hemmelige Masken, og vet at hun sannsynligvis må skrive en slik anmeldelse likevel. For DHM er ei jente som kunne ha vært spennende, men som man i stedet aldri blir kjent med. Hun ser seg til stadighet i speilet og dras mellom å være ”Ingen” eller ”Noen”, hun sniker seg som en Cat Woman rundt i skolens mulm og mørke, men forsøker å gå i ett med veggen på dagtid.

DHM er Lisbeth Salander, tenker kritikeren full av depp, slik hun var før vi fikk bakgrunnshistorien. Ei jente som bare fikser tekniske ting, tryller fram informasjon, utviser fysiske egenskaper utenom det vanlige (på slutten av teksten er hun
ren magi), og vi får ikke vite hvordan, og nesten ikke hvorfor.

Den eneste informasjonen leseren helt fra starten kan slutte seg fram til, mens Viktor ikke forstår en pøkk, er navnet på hennes alter ego.

Men så er det mer enn det, tenker kritikeren, nå snart på gråten. Det er noe med den eksperimenterende formen som ikke lenger er eksperimenterende. Den har i stedet blitt et varemerke, umiskjennelig Ewo, noe forslitt og velkjent etter titalls bøker, og da er det ikke underholdning og hjerneføde nok i denne formen lenger. Enten må Ewo gjøre noe nytt, noe virkelig s p r e l s k, eller så må han levere innhold med substans. Problemet er, tenker kritikeren, at det som tidligere var hans styrke har blitt hans svakhet. O, livets ironi.

Diskusjonen fortsetter…
Kritikeren får en halv kopp kald kaffe i ansiktet og dras effektivt tilbake til debatten. Kaffen var nok ikke mynta på henne, for den andre halvdelen har truffet JKR, som freser. Det er heller ikke Ewo som er synderen, det er DHM og Viktor som har blanda seg i krangelen. CD, på sin side, ser mektig irritert ut over ikke å komme til orde. Han sitter med armene i kors og mumler for seg selv: «Overvakingsutstyr skal han ha med, Den Løyndomsfulle Maska skal tukla med skulen sitt høgtalaranlegg og legge ut videoar på youtube, Viktor skriv blogg, men peiling på teknologi trur eg jommen ikkje han har.»

Nå har de to fiktive karakterene funnet ei saks i den ene skuffen min og nærmer seg JKR bakfra. Folkens, det er på tide at kritikeren griper inn igjen, hufser de to tilbake på tilskuerbenken og forsøker å føre diskusjonen over i et mer oppmuntrende spor.

PJH: (reiser seg og forsøker å skille de to forfatterene)Kanskje vi skal forsøke å roe gemyttene? Hva med å snakke om hva Ewo lykkes med i denne boka? JKR?

JKR:(setter seg, furten) Javel. ( slenger på dameluggen) Hmf. «Krigen» mellom de gode – DHM og Viktor – og den «onde» inspektøren Orpanger er spennende. Parallellført med Humlesnurrlegionen og Voldemort selvsagt. Mange uventete pek mot autorietetene, og fin spenningskurve. Jeg liker dessuten nyordene og navnebruken hans, de minner om meg.

Viktor og DHM: (jublende) Go Ewo, go Ewo!

PJH: CD?

CD: Eg må vel seie at eg ikkje er like begeistra for slike svart/kvitt-konfliktar. Her er det lite nyansar. Men eg liker kjærleikshistoria. Mykje godt skildra kjensler og det første kysset deira er faktisk vakkert, midt oppi all karikeringa. Eg liker også at dei tradisjonelle kjønnsrollane er snudd. Ho er idolet og han tilbedaren. Godt jobba, Ewo!

…og kuttes brått
Apropos «tilbedarar», folkens, her på kritikerkontoret har de to jublende karakterene, Viktor og DHM, fått selskap av to hårsprayluktende jenter og en gutt i hettegenser. De tre sist ankomne har skrevet hver sin bokstav i panna, en E, en W, og en O. Jentene hyler og gutten plystrer i begeistring over siste replikk. Kritikeren føler plutselig et sterkt behov for å avslutte. De få kvadratmetrene med kontor er i ferd med å fylles fullstendig.

«Da skal vi oppsummere kritikken…» begynner hun, men får ikke begynt den velformulerte konklusjonen før Ewo-fansen værer at den kanskje ikke går veien. De kaster seg over henne. Jentene lugger og gutten kjøtter til med et velrettet spark i høyre skinnlegg. Kritikerens angstskrik drukner i singling av glass, idét hundrevis av Rowlingsfans inntar lokalet som en flodbølge, river JKR til seg, og tar de andre tilstedeværende med i dragsuget.

Det blir stille og tomt. Ikke så mye som en ettertanke.

PS
For de som er litt treige i oppfattelsen (noe Jon Ewo litt for ofte ser ut til å anta at leserne hans er): Denne teksten er i sin helhet skrevet (og stjålet) av kritikeren, Petra J. Helgesen, og samtalen den refererer til er absolutt fiksjon. Enhver likhet med faktiske og fiktive personer er for øvrig tilsiktet. (3)

Fotnoter:
(1) Som også Ewo skriver i sin første fotnote «Trollmannsrock er musikk med tekster hentet fra universet rundt Harry Potter. Mer om dette vil følge.» (s. 10)
(2) Hentet fra Veslebror ser deg av Cory Doctorow. Sitatet er opprinnelig fra den amerikanske grunnloven.
(3) For de som er enda litt treigere – Ewo liker å gi det med teskje – teksten er en vennlig parodi, en pastisj, en beskjeden hyllest.