Harald Skjønsberg
1905
66 sider
Damm 2005

Nils Håkon Nordberg
Nordmenn i krig
72 sider
Damm 2005

Harald Skjønsberg
Svartedauden
48 sider
Damm 2005

1905 og Svartedauden og Nils Håkon Nordberg: Nordmenn i krig

Verdensfred rundt middagsbordet?

Historiebøker for barn har en tendens til å repetere historien. Dermed sikrer man freden rundt middagsbordet, men bidrar lite til å bygge verdensborgere for fremtiden. Nordmenn i krig av Nils Håkon Nordberg og Norge 1905 av Harald Skjønsberg er best som repetisjoner, og lykkes dårlig med å fremme et moderne historiesyn.

Det er ikke lett å skrive begeistret om gamle helter når selve idealet har bleknet. I tråd med vår tids humanisme prøver man gjerne å dempe interessen for krig som handlingsverktøy. Men dermed raser også bunnen ut av et tilhørende begrep som nasjonalkjærligheten, selve det idealet som disse gjenfortellingene faktisk bygger på. I etterordet til 1905 skriver Skjønsberg:

Det er (…) all grunn til å tro at vi hadde hatt det like bra i Norge og hadde hatt akkurat like mye å si i vårt eget land, selv om Carl Gustaf av Sverige hadde vært konge her i landet også.

Det er mulig Skjønsberg her har snevret inn perspektivet til barnas verden, med iskrem og barne-TV, for i alle andre perspektiver, ikke minst historiske, er dette helt usedvanlig sleivete. Er det virkelig god pedagogikk å ta barn så useriøst? Mest interessant er det at uttalelsen nøytraliserer hele fortellingen om unionsoppløsningen, som boken faktisk handler om.

Historiekyndige foreldre?
Når Skjønsberg ikke ser noe grunnlag i nåtid, må han gjøre som tyskerne. Da det nye Tyskland fusjonerte i 1990, var det enkelte nåtidshensyn som kunne tale i mot. Men det var en moralsk forpliktelse å fjerne stengsler som i sin tid ble påført dem utenfra. Skjønsberg understreker derfor at unionen med Sverige var gammel urett, med denne fantastiske ellipsen: «Unionen var blitt til da Sverige hadde vunnet over Norge i en krig…» Her er det bare å fylle ut for historiekyndige foreldre om Napoelonskrigen og Eidsvold og alt som hører 1814 til. Burde ikke dette stoffet heller vært i boken, eller blir det for komplisert for barna hvis de må tenke seg at kimen til unionsoppløsningen i 1905 kanskje ble sådd i en gammel grunnlov?

Kongens IQ
Skjønsberg er inne på et spennende spor når han menneskeliggjør kong Oscar 2. Dessverre er ikke hans hovedmotstander Christian Michelsen like personlig tegnet, så dermed uteblir denne duellen som litterært grep. Med unntak av noen fine miljøskildringer fra Christiania, og Michelsens IQ-vurdering av vår nye kongefamilie, skiller Skjønsbergs fremstilling seg lite fra den velkjente lærebokteksten. Noen spredte innslag av muntlig fortellerstil virker mest distraherende: 

Men da ble mange svensker sinte.(…) Lenge så det stygt ut. (…) Det var forresten ikke noen ordentlig folkeavstemning, for det var bare mennene som fikk stemme.

Hvis denne korte fortellingen skal fortjene to harde permer, så er det paradoksalt nok begrunnet i et jubileum som forfatteren selv har slått hånden av: 

Men er det egentlig så mye å feire?

     (s. 54)

Tett opp til Bjørnson
I serien «Barnas levende historie» får Nils Håkon Nordberg operere i et mer grundig format. Nordmenn i krig har også en opplagt kjerneleser – bestefar! – som vil fryde seg over dette nostalgiske gjensyn med gamle krigshelter. I skolen har det lenge vært populært å bruke Bjørnsons krigsliste fra «Ja, vi elsker» i et tverrfaglig prosjekt som understreker ironien, at nettopp Norge har vært heldig forskånet fra de verste krigshandlingene i Europa. Med unntak av Håkon den gode, Anna Colbjørnsdatter og 1814 har Nordberg lagt seg tett opp til Bjørnsons liste, men uten å ironisere. I tillegg er 2. verdenskrig godt dekket.

Gerilja og massakre
Nordberg starter sin krigshistorie med personal synsvinkel mot de mye repeterte slagene ved Hafrsfjord og Stiklestad. Dette grepet virker forfriskende så lenge det dreier seg om borgerkrig. Men så oppstår problemet: Hvem skal bære synsvinkelen når skottene kommer til Norge i 1612? Hvordan opplever en fattig skotsk ungutt, muligens shanghaiet til krigsinnsats, og sannsynligvis ubevæpnet, å bli stilt mot en låvevegg i Gudbrandsdalen for å bli skutt sammen med 115 av sine kamerater? Denne fortellingen får vi ikke, så lenge det skal handle om nordmenn. Et første slag for verdensfreden hadde kanskje vært å innse at ord som gerilja og massakre også kan brukes om norske krigshandlinger? For en voksen leser er det enkelt å oppklare hvorfor denne pinligheten har fått beholde sin glorie. Bak i boken kan vi lese at akkurat denne hendelsen er basert på en kilde fra 1912!

Sagn eller lærebok?
Tallet på skotske soldater var på sitt høyeste 1400 mann, i Vågå-dikteren Edvard Storms lokalpatriotiske vise fra 1782. Allerede fra 1950-tallet har lærebøkene i grunnskolen skrevet at tallet på skotter neppe oversteg 300, noe som viser at det faktisk var skottene som måtte slåss mot en overmakt av bønder. I 2005 sørger Nordberg for å gjenopprette bøndenes ære ved å bruke tallet fra jubileumsåret 1912, dvs. 4-500 skotter, omtrent like mange som i den norske bondehæren, og dermed det laveste man kunne gå i et jubileumsår. I dag er det vel få som bestrider hva en skotsk kilde sa om vår krigspotens i unionstiden: 

    i>At that time(1612) Denmark had been suzerain of Norway for over two centuries, and the vassal kingdom was practically impotent. (John Beveridge: The Scottish expedition in Norway)

Mellom linjene kan vi nok lese at Nordberg vet bedre, men eksempelet fra slaget ved Kringen viser hvor utydelig forfatteren skiller mellom sagn, gjenfortelling og sine egne komposisjoner. Arven etter Bjørnson blir påfallende når også Nordberg unnlater å fryde seg over de mer enn 2000 svenske soldatene som døde i general Armfeldts retrett fra Trøndelag. Dette hadde ellers vært en slags krigsbragd i bokens ånd.

Barn og krig
Nordmenn i krig opprettholder som ventet et tradisjonelt syn på 2. verdenskrig. Det er ingen sentimentalitet å spore når tyskerne blir stekt i olje i Drøbak-sundet. Tungtvannsaksjonen på Rjukan blir fortalt i etablert stil, selv om man også her kunne tenkt seg brudd med tradisjonen etter Kirk Douglas. Er det fortsatt for kontroversielt å trekke inn de gode nordmennene som ivrig rettet opp skaden etter aksjonen, eller om dilemmaet ved å senke venner og kjente med Tinnsjø-fergen? Selv om boken er grundig og velskrevet som tradisjonsbærer, må det være lov å spørre hvilke visjoner en bok om krig bør ha på barnas vegne. I forordet heter det:

Krig er nok først og fremst lidelse (…) det (er) likevel fascinerende å lese om Norges dramatiske fortid og om menn som var villige til å ofre alt for fedrelandet.

     (s 4)

I tråd med tradisjonen har lidelsen stort sett veket for fascinasjonen i disse velkjente krigsbildene. Først i kapittelet om torpederingen av slagkrysseren Scharnhorst får vi endelig høre litt om lidelsene hos våre fiender – på bokens aller siste side. 

Krig uten kart
Mens Harald Skjønsberg i 1905 forvirrer sitt eget prosjekt med noen moderne innspill, holder Nordberg sin fortelling ren ved å unngå det kontroversielle. Nordmenn i krig oppfyller også kravet til en «levende» Norgeshistorie med detaljrike skildringer av hver enkelt hendelse. Stoffet er rikholdig krydret med kuriosita og interessante faktaruter, og er dermed en gavepakke til alle tradisjonssamlere – som undertegnede. Rent grafisk er boka dessverre milevis unna Dorling Kindersly, som aldri ville gitt ut en slik bok uten et eneste kart!? 

    Historie må en lese med kartet foran seg. (P. A. Munch)

Kontrafaktisk retrett?
I samme serie har for øvrig Harald Skjønsberg bidratt med flere bøker, nå sist med Svartedauden – Da pesten kom til Norge. Også han virker inspirert av det varierte formatet i serien. Forfatteren har i dette tilfellet tatt på alvor at Svartedauden egentlig er utskrevet som litterært emne. Med sine originale innfallsvinkler gir denne varierte barneboken mer informasjon enn de voksenbøkene om emnet som denne anmelderen har lest. Boken om Svartedauden er i motsetning til 1905 heller ikke skjemmet av kontrafaktisk historieskriving. Den samme forfatteren som prøvde å dytte på oss Carl Gustaf som norsk konge, tar her mer ydmyke forbehold:

Det er umulig å vite hvordan det hadde gått med Norge om ikke pesten hadde kommet (s. 40)



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.