200 sider er akkurat passe?

Bibelen på 200 sider
av Kari Veiteberg
Kagge 2021
190 sider

India på 200 sider
av Torbjørn Færøvik
Kagge 2021
191 sider

En begrensning på 200 sider har gitt suksess når Kagge forlag lanserer kompakte faktabøker for voksne om store, nærmest uoverstigelige emner. Når denne bokserien er kategorisert som voksenbøker, kan man spørre seg hvorfor problemstillingen fra ingressen i det hele tatt dukker opp. Men Kagge forlag har med høstens utgivelser vært rause i sin målgruppekategorisering, og når forlaget påstår at bøkene også egner seg for ungdom, skal vi gi dem en sjanse. Det handler om to nye bøker i serien, Bibelen på 200 sider av biskop Kari Veiteberg og India på 200 sider av reiseforfatterguru Torbjørn Færøvik, så det skorter ikke på faglig styrke. Men hvem skriver de for?

Bibelen på 200 sider

Det pirrer litt ekstra når en liberal kvinnelig biskop som Kari Veiteberg har fått i oppdrag å skrive om Bibelen. Klarer hun å behandle verket som en gjenstand, eller vil hun politisere rundt betente temaer? Det siste skal komme, og det blir nærmest et listig fortelleragn når hun velger å spare dette stoffet helt til slutt.

Veiteberg er en velformulert og pedagogisk forteller. Stilen er aldri forkynnende når forfatteren prøver å plassere Bibelen, ikke bare som en gammel bok, men som en levende gjenstand med stor referansekraft i språk og bilder vi har rundt oss til daglig.

Bibelen er ellers ikke en bok, men en samling bøker. Ordet biblia betyr bøker. Forfatteren bruker biblioteket som metafor for å understreke at tekstene er skrevet i ulike sjangre, for ulike formål og til ulik tid. I den første delen av boken er selve biskopen nærmest usynlig, men vi får vite at hun som ung tensing-jente måtte gi opp å lese Bibelen fra begynnelse til slutt. Dermed underbygger hun hvorfor hun begynner boken med det stoffet hun selv opplever som viktigst, med evangeliene: «fire sprikande forteljingar om Jesu liv».

Det er vanskelig å tenke seg at noen lesere går løs på denne boken helt uten forkunnskaper, og derfor er det uproblematisk at Jesus med dette fortellergrepet blir presentert som den nye Moses før vi har hørt om Moses. Forfatteren vier som nevnt plass til det forbløffende utvalg av ord og uttrykk som vi fortsatt leser og hører – men kanskje helst som voksen? Eller snakker dagens ungdom om ramaskrik, om å svelge kameler eller gå gjennom nåløyer? Veiteberg er også kunnskapsrik om hvordan Bibelen har påvirket kunstnere og komponister, men den mest aktuelle referansen er likevel Boney M. Forlaget har kanskje tenkt at boken også kan være for ungdom, men har glemt å si det til forfatteren?

Etter hvert rakner prosjektet om å være en nøytral formidler, og den kvinnelige biskopen skriver da med en engasjert stemme som både voksne og unge kan ha glede av. Opp gjennom historien har mye urett skjedd i Bibelens navn, som når teksten om mosebøkenes syndige Eva sendte kvinner på bålet under hekseforfølgelsene. Veiteberg er likevel mest opptatt av det som skjer i dag, og advarer mot bokstavtro bibeltolkning. Med sitt eget karrierevalg har hun jo selv trosset Pauli brev, både til korintere og efesere: «Eg ønsker verken å teie i forsamlinga eller underordne meg». Hennes argument er i dette tilfellet at Bibelens mange brev tilhører en annen tid, og at de dessuten er leilighetstekster som ikke er ment å være allmenngyldige.

Veiteberg tar også for seg de vanskelige tekstene der Gud ikke alltid er like god, og der grunnlaget ligger for vår egen jus og moral når det gjelder kjønn og seksualitet. Men det er faktisk litt uklart om det er Bibelen eller Kirken som skal forsvares når Veiteberg skriver: «det er delar av det mangfaldige bibelske arkivet vi ikkje treng å lese like nøye». Forfatteren gir oss også eksempler på tekster hun sliter med å tolke, som historien om Tamar som kler seg ut som en prostituert for å lure seg til samleie med sin egen svigerfar.

Som faktabok er Bibelen på 200 sider mest for voksne, men inntrykket endrer seg i de tre siste kapitlene, hvor tolkningen overtar. Her er det lett å tenke seg nyfrelst ungdom helt ned i konfirmantalder som publikum. Denne delen av boken er også et slags forsvarsskrift, som nesten tipper litt over i desperasjon. Veiteberg skriver at påbud om seksuelle handlinger ikke er mindre tidløse enn påbudene om matskikker. Det har hun sikkert rett i, men hva er den logiske konsekvensen? Hvilket stoff i Bibelen kan vi da ikke ta med en klype salt, er det en historisk tabbe at vår kultur har brukt boken som moralsk rettesnor?

India på 200 sider

Thorbjørn Færøvik har ikke noe å forsvare i sin fortelling om India på 200 sider, men engasjementet er der likevel, som en blanding av beundring og bekymring for et land hvor han har reist mye, smakt på maten, hørt alle lydene, kjent på duftene – og møtt selveste Moder Theresa.

Boka begynner med å varsle hvor vi skal, med året 1947, da det moderne, selvstendige India skal finne sin form. Så rykker vi 4000 år tilbake i tid, til en velordnet sivilisasjon i Indusdalen, før vi hopper frem til selve grunnsteinen i det indiske samfunnet, hinduismen, som finner sin form 1000 år fvt. Sjelen blir nå en udødelig størrelse som opptrer i gunstig gjenfødelse hvis du gjør gode gjerninger og samler deg karma. Mer problematisk er kastesystemet, som riktignok ble offisielt avskaffet i 1950, men som i hele Indias historie har holdt en stor gruppe i dyp fattigdom, dalitene – de urørbare.

Den første halvdelen av boka er rikholdig, men springende. Det er så mye man kunne fordypet seg i – som buddhisme, matematiske oppdagelser og blodige kriger, eller tidlige forsøk på statsdannelser i form av Mauryriket, også kalt «verdens første velferdsstat» under kong Ashoka på 200-tallet fvt. Forfatteren kan sine anekdoter, og forteller kuriøst om Aleksander den store, kjærlighetsbibelen Kamasutra og portugisiske grusomheter under Vasco da Gama. Men vi venter på et taktskifte, en vilje til en lengre fortelling, og det skal heldigvis komme – for snart blir det «Tea-time».

Konturene kjenner de fleste fra før. India ble en engelsk koloni, som siden ble frigjort fra en sterk krigsmakt, og oppbruddet skjedde nærmest mirakuløst gjennom en ikke-voldsbevegelse, ledet av Mahatma Gandhi. I samme åndedrag ble de fleste muslimene skilt ut i de to landene på Indias flanker, Pakistan og Bangladesh. Forfatteren beholder sin sans for kuriositeter, men klarer det mesterstykket å skildre de store omveltningene i en samlet fortelling. Fra det øyeblikk da indiske teplantasjer endrer engelske pauseritualer er det vanskelig å legge boken fra seg. Hvordan skal denne enorme, undertrykte kjempen, med et næringsliv som er tilpasset en fjern imperiebygger, og med sitt utdaterte kastesystem, klare å bli et fungerende demokrati? Hvordan skal 1,2 milliarder mennesker klare å dele godene, slik at folk har arbeid og mat?

India-kjenner Færøvik kan ikke føre denne historien fram til en lykkelig slutt, og fremstillingen veksler mellom håp og fortvilelse. I 1966 fikk India en kvinnelig statsminister, Indira Gandhi, som ble et samlingspunkt ved å tale de fattiges sak. Likevel er det i dag bare én prosent av innbyggerne som eier 73% av landets verdier. Som kvinnelig leder ga hun også undertrykte kvinner mer fremtidsoptimisme, men fortsatt blir jentefostre abortert, og når 35% av alle voksne indiske kvinner er analfabeter, står de også utenfor det moderne arbeidslivet.

Siden Indira Gandhis tid har befolkningen doblet seg til hele 1,2 milliarder mennesker, og mens befolkningstallet fortsetter å stige, øker arbeidsløsheten, samtidig som arbeidslivet automatiseres. Oppgaven virker umulig, men India på 200 sider har vel mest av alt lært oss at landet aldri gir opp.

Fra 200 minutter til 200 sider

Det er lett å forstå at disse bøkene er populære. Hvis du først har noen fragmenter av kunnskap om emnene, og føler behov for en mer helhetlig oversikt, er 200 sider akkurat passe. Selve bokserien har spor tilbake til grunnlovsjubileet i 2014 da Frank Aarebrot holdt et foredrag om norsk historie på NRK fjernsyn med tittelen: «200 år på 200 minutter». Publikum satt ved cafébord med et ølglass, og studenter som til daglig sovnet på sine forelesninger fulgte nå våkent med i drøye tre timer. Kagge forlag tok ideen over i bokform, 200 minutter ble til 200 sider, og Frank Aarebrot skrev de tre første bøkene i serien.

Det er derfor Aarebrots spesielle foredragsform som danner et slags mønster for forfatterne Veiteberg og Færøvik. Det skal være fag fortalt uten hensyn til pensum og eksamen, i en muntlig stil uten fagspesifikke fremmedord, og med rom for kuriøse sidesprang. Denne stilen er også godt ivaretatt av seriens to nye forfattere. Rent språklig er det ikke høyere terskel i disse bøkene enn i faktabøker for ungdomstrinnet. Det er få referanser som ikke blir forklart underveis. Det er heller ingen tvil om at begge bøkene egner seg for prosjektarbeid i videregående, kanskje også for gode lesere på ungdomstrinnet. Denne anmelderen gir derfor forlaget litt rett i at disse bøkene kan egne seg for yngre lesere.

Et stort hjertesukk helt til slutt: Boken om Bibelen er forbilledlig utstyrt med bildekunst, og både bilder, bildetekstene og bilderegisteret bakerst gir merverdi til teksten. Hvordan klarer da det samme forlaget å utstyre «India på 200 sider» med bilder hvor verken fotograf eller bildekunstner er nevnt? Joda, vi ser at Rubens har svingt penselen på side 43, men det er vel god skikk å nevne det i bildeteksten? Selve bilderegisteret er en stor vits, der får vi bare vite at bildene ligger på internett, på et ukjent sted i en enorm fildelingsbase. Hvem har malt, hvem har fotografert – og når? Jeg kan faktisk ikke huske at en ungdomsskoleelev har vært så lemfeldig med kildehenvisninger.

Kagge forlag opplyser at de kun har rettigheter til å trykke det benyttede bildematerialet i selve bøkene, derfor foreligger også denne anmeldelsen uten andre illustrasjoner enn forsidene. Red.