Tittel: 35 kilo med håp
Tekst: Anna Gavalda
Oversetter: Tove Bakke
Forlag: Mangschou Forlag
Årstall: 2008
Antall sider: 93

ISBN: 978-82-91948-68-3

35 kilo med håp

Glitrende fortalt dårlig fortelling

Optimistisk dannelsesroman full av klisjeer og feelgood.

«Georg har hode som en sil, fingre som en trollmann og et hjerte av gull. Han burde kunne bli til noe», skrev Georgs førskolelærer i sin sluttrapport (s 14). Men dette er lenge siden. Nå er han 13, og konkluderer: «Det var første og siste gang i mitt liv at fra skolevesenet mente det var noe som helst håp for meg.»

Petter Smart
Sinken Georg hater skolen, hater lukten, hater tavlen, hater leksene, hater, hater, hater. Foreldrene fortviler, selv snille bestefar som hittil har vært kilden til støtte og trøst, morsker seg opp. Finnes det håp for en som har dumpet to ganger, er dårligst i alt, og er utvist fra sjette klasse? Kanskje – Georg er ikke dum, men en fingernem Petter Smart in spe. Det beste han vet er å reparere, snekre, fikse og ordne. Mye har han lært i bestefars verksted, som altså ikke lenger et holdbart tilfluktssted. For snekker-bestefar er en topputdannet ingeniør som ikke synes det er nok å være fingerferdig. Georg må og skal igjennom skolen. Omsider er det Georg selv som øyner løsningen. Han har hørt om en yrkesrettet ungdomsskole, og beslutter å søke. Men så var det disse karakterene, da…

Briljant og direkte språk
Anna Gavalda er en språkkunstner, og Tove Bakkes oversettelse ivaretar kvaliteten. Gavalda skriver rett ut av hodet på 13-åringen, solidarisk, direkte og rått, med en jeg-person som åpenbart er uvant med skolestilspråket. Den «uslepne» stilen øker tekstens troverdighet, og det er viktig i en bok om såkalte skoletapere. Georg føler seg ikke forstått, men leseren forstår ham, for Gavalda bringer oss tett innpå. Hun har i tidligere bøker briljert med korte, poengterte formuleringer som sier mer enn lange avsnitt, og tar med seg dette i en barnebok som like gjerne kan leses av voksne.

Hørt det før
Gavalda har uttalt at hun ønsker «å hedre de som gjør det dårlig på skolen, men som ellers er fantastiske mennesker». Dette lykkes hun for så vidt i, for boken er av det optimistiske slaget. Men hva ligger i ordet ”fantastisk”? Er man fortsatt fantastisk hvis man er en skoletaper uten oppveiende talenter på andre felt? Slike barn er det mange av, og dessverre går det gjerne ikke så godt med dem. Hjerter av gull er trolig likelig fordelt mellom skolevinnere og skoletapere.
Kun et fåtall skoletapere triumferer som den gjengse litterære skoletaperen gjør.

Og her ligger romanens hovedproblem. Feelgood-tonen er for sterk, det blir både forutsigbart og klisjéaktig. Vi har ganske enkelt hørt dette før, både i bok og på film. Klisjépreget understrekes ytterligere av at Gavalda utstyrer historien med velkjente figurer som ”snill bestefar” og ”fordums forståelsesfull lærer”. Sentimental er romanen likevel ikke – til det er Gavaldas språk for godt. Direkte lettvint virker den heller ikke, igjen på grunn av språket. Men går man den nærmere etter i sømmene, blir inntrykket fort et annet.

Hva med den virkelige taperen?
Det hadde vært flott om alle mennesker hadde noe fint og unikt som de kunne bygge livet sitt på, både sosialt og yrkesmessig. Virkeligheten er at det finnes ungdommer som både er teoretisk svake, manuelle kløner, uten fysikk til å bli verken idrettsstjerner eller postbud, og som i tillegg lever i et sosialt miljø som ikke akkurat fremelsker gullhjerter. Så dermed er nok problemet vanskeligere enn Gavaldas bok legger opp til: Hvordan ivareta respekt og et menneskeverdig liv for dem som rent faktisk er ”tapere”, og ikke bare middels gode eller dårlige – på samtlige av livets arenaer? Kan hende er dette et for stort, mørkt og vanskelig spørsmål å ta opp i en ungdomsroman. Men problemet er nok snarere å finne en egnet vinkel. Kanskje er det fåfengt å skrive for «all-round-taperne» til målgruppe, for de leser sjelden romaner likevel. Men det bør være mulig å skrive om dem på en slik måte at de som faktisk leser romaner, får noe fornuftig ut av det. Altså uten at det blir en ovenfrabetraktning om de stakkars der nede som ikke får til noe, og som har problemer med alt og alle, og er problemer for alt og alle.

Nå har imidlertid Gavalda valgt å skrive om en gryende vinner. Om at det er lov å være annerledes, at det finnes flere måter å være smart på, at ingenting kommer gratis, at man må yte hardt for å lykkes, men at man altså vil triumfere hvis man er villig til å nettopp yte. Og at det altså hjelper å ha et hjerte av gull. Hyggelig historie, men akk, så oppbrukt. 35 kilo med håp er noe så motsetningsfylt som en glitrende fortalt dårlig fortelling.



Skrevet av:
Kommentarer