Tittel: 90’s Love Song
Tekst: Tor Ærlig
Forlag: Egmont Serieforlag
Årstall: 2008
Antall sider: 224

ISBN 82-429-3396-6

90’s Love Song

Lykke bygd på løgn

Ærlig viser i sin andre tegneserieroman 90’s Love Song at gamle historier godt kan fortelles på nytt så lenge innpakningen er frisk og ny. Han inviterer leseren med på en nostalgisk mimrestund over nittitallets musikk, ungdomskultur og politiske omveltninger.

Dette er Tor Ærligs (Tor Erling Naas’) andre tegneserieroman. Hans første, Ser du meg nå, vakte berettiget oppsikt, og har blitt regnet som Norges første tegneserieroman for ungdom. Akkurat det siste er jeg litt usikker på. Christoffer Nielsens fortellinger, som for eksempel Jazzbasillen, skiller seg ikke nevneverdig fra kompleksiteten og lengden på fortellingen til Ærlig. Den har vel også en slags ungdomsappell? Kanskje er det bare et stivt cover og et nytt sjangernavn som har gitt Ærlig status som ”Norges første”. Hvem som kom først er uansett ikke spesielt viktig eller interessant. At flere norske tegnere utforsker sjangeren er uansett gledelig!

Hemmeligheten?
Ærlig har etablert seg som en person som behersker det lange formatet godt. Han bruker de vanlige, prosaiske historieingrediensene om ungdom som forelsker seg, studerer litt og etter hvert får barn, og forvandler dem til en medrivende fortelling. Hva er hemmeligheten? Det ene er Ærligs kompositoriske kvaliteter. Det andre er hans tradisjonsbevisste, men likevel frie forhold til ruteformatets muligheter.

Komposisjonen
Som sagt: En fortelling om ung forelskelse, etablering og brudd er ikke spesielt originalt. Og at handlingen i store trekk er lagt til Oslo tidlig nittitall, gir ikke nødvendigvis en eksotisk koloritt, snarere tvert imot. Universitetet på Blindern framstår i Ærligs strek om mulig enda mer fargeløs enn i virkeligheten.

Likevel har fortellingen en eksotisk innramming. Anslaget viser en spåkones campingvogn på et slitent omreisende tivoli. Men det er ikke framtiden som skal avsløres, snarere skal fortidens synder fram i lyset. Og hva har fortellingen som rulles opp å gjøre med tivolientertaineren Valemon? De to hovedpersonene Joril og Knut, som vi tidlig blir introdusert for, har tilsynelatende ingen forbindelse med verken Valemon eller hverandre. Gåtene blir altså kløktig introdusert og ikke avslørt før omtrent halvveis. Da er man uansett hekta på å hovedpersonenes omskiftelige skjebner.

Bildene
Ærlig kjenner og behersker tegneseriekunstens tradisjoner. Han er visstnok inspirert av både Hugo Pratt og Will Eisner. Mulig det. Ærlig kjenner sikkert klassikerne og henter fram deres uttrykk når han trenger det. Ellers virker det som han forholder seg suverent fri til tradisjonene. Han kan kopiere, parodiere eller la seg inspirere – alt uten å miste sitt eget uttrykk. Det kalles i det minste godt håndverk, kanskje også kunstnerisk integritet. Talent.

Jeg er ingen ekspert på strek og bilde. Jeg vil likevel prøve å si noe om Ærligs bruk av farger. Streken er ofte enkel og litt naiv. Men ved bevisst bruk av til dels sterke farger, gis bildene et kraftig emosjonelt uttrykk. En ferietur til Ko Tao, etterfulgt av elefantsafari og interrail, framstår som en parodi på en turistkatalog fra 80-tallet. Kontrasten til Knuts depressive perioder, tegnet i svart hvitt – en mengde løsrevne bilder – er grell. Og hovedpersonens psyke får en sterkt visuell utforming.

Yin og yang
Knut og Joril er det umulige par. De er som ild og vann. Hun er lidenskaplig, utadvendt, impulsiv. Han er kontrollerende, tenkende, passiv. Først og fremst er han sjalu. Det er hans indre demon, tydelig visualisert som et monster som av og til våkner og fyller ruten med sin truende skygge. Takket være den uansvarlige Valemon blir de sammen. Og de lever lykkelig sammen, riktignok limt i hop av en psykologisk løgn. Når trolldomskraften slutter år virke, går forholdet i graven.

Den siste delen av tegneserieromanen handler om hvordan Knut skal få helhet og sammenheng i tilværelsen når halvparten av han selv er revet bort. Betegnende nok heter del 1 ”Kaos”, mens del 2 har tittelen ”Kosmos”. Knut ordner tilværelsen. Han sorterer bildene fra livet sitt. Og han dreper dyret. Betyr det at han har overvunnet sjalusien? Fargene kommer uansett ikke tilbake i livet. Bare den drømmeaktige turen til Ko Tao står igjen som den ypperste lykke (og som serieskaperens fotografi av seg selv til slutt minner oss om). Det var imidlertid en lykke bygget på en løgn…



Skrevet av:
Kommentarer