A. A. Milne: Ole Brumm

Noen ganger hadde jeg også skulkesyke, det innrømmer jeg. (Av og til ble jeg gjennomskuet. Det var sånn omtrent fifty–fifty.) Men uansett lå jeg ofte til sengs. Særlig hver høst og vår. Det var en ganske stor bunke bøker, og det hendte rett som det var at Bamse (naboens digre blandingshund, som mente at den eide meg) rev ned alt sammen når den ville hoppe opp i sengen – og det ville den som regel. Så der lå vi nå og leste, Bamse og jeg. Vi hadde heldigvis stort sett samme smak. En av de forkjølelsesbøker jeg likte best var skrevet av Leif Ytteren og het Krig og fred i Tostrupsgate (1944). En bok det er overraskende få som husker i dag – men selv vet jeg at jeg har lest den sånn ca. tre hundre ganger. Med store øyne leste åtte-åringen om en guttegjeng som lekte og slåss – akkurat slik vi selv likte å bruke fritiden. Men for meg, og sett fra min barndoms Skien, var Oslo den gang like fjern og eksotisk som planeten Mars. Det gikk rykter om at det til og med fantes en rulletrapp der!

Men ingen bok kunne likevel måle seg med Ole Brumm. Og tenker jeg på Ole Brumm … så tenker jeg også alltid på min mormor. Som barn bodde jeg i andre etasje i et gammelt trehus uten bad og kjøleskap, men med toseters bøttedo og hyggelige besteforeldre i første etasje. «Har du spist frokost?» sa min mormor som regel, når jeg som ganske liten kom rutsjende ned den bratte trappen. Og hvis jeg nikket (eller på annen måte ga et bekreftende svar), satte vi oss straks tett inntil den store, runde koksovnen – for i min barndom var det som regel vinter og mye kaldere enn nå – og så gikk vi rett inn i Hundremeterskogen. I min barndom – som delvis falt sammen med Den 2. Europeiske Storkrig – var det Rikka Bjølgerud Deinbolls oversettelse fra 1932  og Mathilde Oftedals fra 1947 vi støttet oss til. Egner og barnetimen for de minste kom langt senere. Derfor er det heller ikke Egners stemme jeg mest forbinder med Ole Brumm, det er min mormors. Hun var en dårlig oppleser. Og av og til falt hun i søvn midt i en setning.  Men det som gjorde henne virkelig spennende, var at på samme måte som i ludo, så var hun heller ikke her så nøye med om hun tok noen snarveier eller omveier. Hun la til og trakk fra etter behag. Blant annet var både hun og jeg med i historiene. Jeg husker for eksempel at vi begge satt fast hos Petter Sprett  og … jøss, sånt slit vi hadde med å bygge Tussis hus! Hadde det ikke vært for at vi fikk hjelp av min egen bamse, som het Brumle og var oppkalt etter en liten tegneseriebjørn i Illustrert familieblad … så ville vi antagelig aldri klart å bygge noe som helst og Tussi ville stått i snø til ørene den dag i dag og frosset seg aldeles ihjel. Så her var det dramatikk. Og min mormor var ikke den som la fingrene imellom. For meg var de to Ole Brumm-bøkene noen av de fineste leser/lytteropplevelser jeg hadde  som barn. Og Brumm, det var mormor og jeg og Brumle, som medaktører i spennende, men likevel underlig trygge eventyr.

For meg vil nok klokken alltid være litt før elleve, og tenker jeg på Brumm så vil jeg også alltid tenke på min egen barndom og jeg vil alltid høre min mormors milde bjørnestemme si: «Sitt ned, har du spist frokost?» Ellers må jeg jo si at jeg som voksen av og til har tenkt på at denne måten å «leve» en bok på, dvs. liksom være med i handlingen, kanskje har bidratt mer enn noe annet til at jeg ble forfatter. Jeg vennet meg til at ingenting egentlig slutter, men at alt kan fortelles videre eller på en annen måte – og dessuten: Hva gikk foran, hva hendte før fortellingen begynte? Og dette er noe som har fulgt meg. Lysten til å dikte med og lysten til å dikte videre… Og er det ikke nettopp den virkning god litteratur bør ha på sine lesere? En god bok er som en trampoline for fantasien. Den gir tanken noe å hoppe og sprette på. Jeg er glad jeg hadde en mormor som lærte meg dette – og Ole Brumm var boken hun viste meg det med.

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Tor Åge Bringsværd er forfatter og har skrevet en rekke bøker både for barn og voksne. Han sender stafettpinnen videre til fotograf Marie Sjøvold.