Tittel: Min første biografi – Pushwagner
Tekst: Hilde Louise Asbjørnsen
Illustratør: Anette Moi
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2022
Antall sider: 32

Å danse for å holde varmen

Biografien om Pushwagner for 3-6 åringer balanserer på en knivsegg mellom rosa pastell og rusmisbruk.

Jeg var på besøk hos en venninne da jeg nevnte at jeg hadde fått i oppdrag å skrive om en bok om Pushwagner. «Skriver du om Pushwagner? Vet du, for noen år siden kom jeg opp i en krangel med ham og Stefan Stray om vaskemaskinene her i sameiet …»

Alle har sin historie om Pushwagner, født Terje Brofos. Det ble tydelig da kunstneren døde i 2018: Avisene var fulle av minneord som handlet om at folk hadde møtt ham på byen eller danset med ham eller fått et bilde av ham en gang. For å være en kompromissløs samtidskunstner var mannen høyt elsket. I den grad at han nå er gjenstand for foreløpig siste bind i bokserien Min første biografi for unge lesere. Men kan et hardt kunstnerliv ytes rettferdighet i en fargerik billedbok?

08-09-tegnebord-liten

En biografilesende barndom

Jeg vet ikke hvor mange biografier du leste som barn, men selv tror jeg antallet kan telles på en hånd. På tross av at jeg slukte stort sett alt som var skrevet ned fra jeg lærte å lese, kan jeg ikke huske at jeg vurderte å plukke opp Historien om Helen Keller eller de andre bøkene fra Forlagshusets Eliteserien. Hvorfor skulle jeg lese om hva som faktisk skjedde med Julius Cæsar når jeg hadde Asterix? Jeg innser at jeg kanskje var nokså alene om dette. I dag ville jeg trolig vært enda mer isolert som ikke-biografilesende barn, i alle fall om jeg skal tolke ut fra det stadig økende tilfanget av slike bøker for yngre lesere. Alle seriene prøver å finne sin nisje, selv om resultatet ikke alltid blir slik forlagene håper.

Gyldendals serie Min første biografi skiller seg ut ved å henvende seg til den yngste målgruppen av dem alle: barn på 3–6 år. Min første tanke er: Har så unge lesere behov for biografier? De fleste av dem har store vansker for å skille fantasi fra virkelighet i utgangspunktet, så det å fortelle historier fra virkeligheten vil nødvendigvis ha en begrenset verdi.

Min andre tanke er at bøkene i større grad enn ellers er laget for å appellere til foreldrenes behov for å markere sin identitet. Andelen treåringer med en naturlig kunnskapstørst på Jahn Teigens liv (en annen av bøkene i serien) må være forsvinnende liten. Følelsen av å holde en livsstils-rekvisitt er kanskje enda større med høstens utgivelse av Pushwagner. Det er ikke en uberettiget følelse. Men utgivelsen har likevel livets rett.

16-ikke-flink-nok

Passende forfattere

Et av grepene Gyldendal har gjort i flere av Min første biografi-bøkene, er å la dem bli ført i pennen av mennesker som har en tilknytning til personen de skriver om. Biografien om polfarer Liv Arnesen er skrevet av Cecilie Skog – den eneste kvinne i verden som har nådd både Nordpolen, Sydpolen og Mount Everest, og toppen av det høyeste fjellet på hvert kontinent. Boken om Sonja Henie er skrevet av skuespiller Ine Marie Willmann som spilte hovedrollen i filmen om skøyteløperen fra 2018. Når musiker Hilde Louise Asbjørnsen har skrevet om Pushwagner, er det fordi de to samarbeidet rundt utstillinger og konserter, og Pushwagner designet et plateomslag for Asbjørnsen i 2015.

Spørsmålet er om dette er nødvendig for noe annet enn markedsføringen av bøkene, for innholdet er holdt på et veldig enkelt nivå for å treffe den unge målgruppen. Sammen med de to sidene med mer leksikalske etterord som er et fast innslag i bokserien, får likevel både små og store lesere et godt inntrykk av personene det handler om.

27-suksess

Enkelt og klart

Forfatterne av Min første biografi har det ikke nødvendigvis enkelt, all den tid de må håndtere den skitne virkeligheten og samtidig gjøre den fordøyelig for små barn. Egon Låstad var inne på det samme i sin omtale av boken om Sonja Henie – i hvor stor grad skal vi forklare treåringer om oppgjøret etter andre verdenskrig i en bok om jenten som var flink til å stå på skøyter?

Tilsvarende har Hilde Louise Asbjørnsen i boken måtte navigere et liv som nesten i overkant levde opp til kunstnermyten med narkotika, alkohol og utenforskap. Det gjør hun og illustratør Anette Moi stort sett på en god måte: «Han ble trist og ensom, og i to år bodde han på gata. Om kvelden gikk han på restaurant og danset for å holde varmen og drømme seg bort.»

Språket er enkelt og klart, men kanskje må foreldre trå til for å forklare hva alkohol og narkotika egentlig er. På samme måte er illustrasjonene til Moi fargerike og mildt humoristiske. De peker mot Pushwagners egen stil og fargebruk, samtidig som hun legger til sine egen vrier. Se: lille Pushwagner som barn sammen med familien, allerede antrukket hvit skjorte og solbriller. Solbrillene sitter forresten på gjennom hele boken, et grep som både gjør kunstneren gjenkjennbar og som fungerer distanserende på en god måte.

Serien Min første biografi er i innhold og design inspirert av den internasjonale Små folk store drømmer, som også blir gitt ut av Gyldendal. Og det er klart at noen liv er lettere å fortelle små barn om enn andre. Pushwagner er langt fra det eneste eksempelet i denne serien på at det kan fungere å skildre både opp- og nedturer for barn. Det er kanskje aldri for tidlig å bli fortalt at livet ikke bare skal være en ubrutt kurve som peker oppover.

Til og med Jahn Teigen møtte veggen på et tidspunkt, selv om det er lett å glemme.

 

28-29-brygge

 



Skrevet av:

Kommentarer