Å doomscrolle uten skjerm

Voksne er utrolig kjipe mot barn, tenker jeg etter å ha lest Mariko Miyata-Janceys Hanna og Hani – en ungdomsroman hvor alle de voksne oppfører seg fullstendig eksemplarisk og akkurat slik en tenker seg at foreldre og kontaktlærere bør oppføre seg mot barn i starten av tenårene.

Så hva er problemet? Vel, det finner vi egentlig utenfor boken. For det er her voksne i årtier har innprentet barn at om de bare gjør nok for miljøet – om de bare plukker plast på stranden og bretter melkekartongene og ikke dusjer for lenge – så vil kanskje ikke isbjørnene og skilpaddene dø. For ikke å snakke om hvor skadelig det er med alt som er gøy – fra mikroplast i glitterprodukter til utslippene fra en flyreise til Kreta. Ikke tenk på at de voksne politikerne kan gjøre mer for miljøet på en ettermiddag enn du kan gjøre hele livet – bare vær sint på deg selv for at du ikke gjør mer.

«Det er vi som er fremtiden»

Hanna er en av dem som virkelig har internalisert denne veldig strevsomme måten å være i verden på. På tross av engasjementet for miljøet er hun en stille jente. Hun fryser til når hun skal holde presentasjoner i klassen, og de andre ser på henne som en særing.

Ting begynner å bli litt lettere når Hani begynner i klassen. Hun er høylytt der Hanna er stille, framfusende der Hanna er tilbakeholden – men kanskje like sær. De to faller naturlig inn i en rytme, så et vennskap … og så kanskje til og med en begynnende romanse? Teksten er vag på dette punktet, men Hanna blir i alle fall varm i kinnene av å tenke på Hani, og gutten som åpenbart er forelsket i henne blir ikke viet mange linjene i denne førstepersonsfortellingen.

Men så går jo Hani med hijab, noe Hanna har hørt er kvinneundertrykkende. Og så bruker hun aluminiumsfolie i stedet for matpapir:

«Jeg kan ikke være med Hani, ikke så lenge hun ikke bryr seg om å ta vare på miljøet, ikke så lenge hun bruker hijaben, ikke så lenge hun bare tenker på seg selv. Jeg vil ikke være lei meg, men jeg kjenner tårene presse på likevel. Men det er jo dette som er det riktige, overtaler jeg meg selv. Hodet vet jo det. Det er vi som er håpet. Hvis ikke vi, hvem skal ellers få verden på rett kjøl? Det er vi som er fremtiden.»

Skurken i eget hode

Mariko Miyata-Jancey romandebuterer med Hanna og Hani, etter å ha samarbeidet med illustratøren Skinkeape på billedboken Mieko danser (Gyldendal, 2023). Og hun er god. Språket flyter enkelt og godt, situasjonene er hverdagslige og gjenkjennelige, og det knyter seg i magen på leseren i takt med at det topper seg for Hanna.

Men selv om Hannas hode doomscroller selv uten mobiltelefon, er ikke dette en spesielt mørk bok. Det er glede her i det begynnende vennskapet, i hvordan Hanna blir ønsket velkommen av Hanis familie, og i alle de forståelsesfulle lærerne og foreldrene. Boken trenger knapt andre skurker enn noen generiske mean girls – Hannas kvernende tanker gjør det vanskelig nok for henne.

Det er også noen scener som vipper mellom komikk og tvangstanker når Hanna får mensen og oppdager at menskopp kanskje ikke er så enkelt i virkeligheten – og når hun dekket av mensblod febrilsk forsøker å stoppe plastbiter fra fugene i dusjen fra å nå avløpet. Eller var det gummi? Da er det kanskje i orden likevel, siden det er et naturprodukt?

Og når sviket kommer og alt rakner, så ordner det seg også på en måte som føles fortjent.

Lett og vanskelig

Hanna og Hani er satt sammen av en rekke enkle puslespillbiter: Den litt rare jenta; den nye, litt annerledes-rare jenta; klimaengasjement; begynnende pubertet; og kanskje også ønsket om å bli likt.

Miyata-Jancey setter dem sammen og i bevegelse på en måte som gjør dem levende, og som gjør dette til en bok som både er lett og vanskelig å lese. Litt som å sjekke nyhetene i feeden nå til dags.