Å forstå seg på verden

Bob går hjem fra butikken, men stanser: «Hvad mon der er på den anden side af træet derovre?». Han har vært der én gang før, men måtte rømme da det kom en hund. Så kommer Hilbert, som for øvrig også er en hund, og det er i møtet mellom disse to at handlingen utspiller seg – hvis man kan kalle det for handling. Til Bobs store forbauselse kan Hilbert fortelle at han har vært bak treet flere ganger, men at det ikke var noe spennende der, ja, at han har reist hele verden rundt, og at han til og med kan fly. Bob stusser, men så går de hver sin vei. Treet blir stående uoppdaget. Og nettopp her – ved at det faktisk ikke skjer noe i boka, ved at vi aldri kommer oss bak treet – ligger bokas store overraskelse.

Stillstand
Her er det nemlig en forventning som blir brutt: Bob legger ut på vandring, og i mye barnelitteratur er en slik vandring, eller reise, selve drivkraften i fortellingen, og helten går gjerne gjennom en forandring nettopp som et resultat av denne reisen. I Treet står fortellingen forunderlig stille: De to figurene står stadig på det samme stedet, og treet er stadig like langt unna.

Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris har vokst fram av et ønske om å løfte fram barne- og ungdomslitteraturen i Norden. Dette er tredje gang en av Bárður Oskarssons bøker er nominert, og Treet er et kjærkomment bekjentskap. I sin anmeldelse av Den flate kaninen (Hin flata kaninin, 2013) her på Barnebokkritikk løfter Ulla Rhedin fram Oskarssons evne til å variere bildevinklene ved å la helfigurbilder veksle med fugleperspektiv på en virkningsfull måte. I Treet, derimot, er det en form for stillstand og monotoni ikke bare i handling, men også i uttrykk: Vinkelen er den samme, avstanden likeså – på samtlige oppslag. På én måte gjør dette boka mindre interessant rent visuelt, og det kan hende det går på bekostning av en del yngre lesere. Samtidig er det stillstanden som kjennetegner fortellingen: Perspektivet utvides jo nettopp ikke, og form og innhold henger slik sett bemerkelsesverdig godt sammen.

Enkelt og effektfullt
Illustrasjonene er minimalistiske pennetegninger, plassert i en håndtegnet ramme på høyre side av hvert oppslag: En vei, et tre. Her får figurene rom. Kun små justeringer i framstillingen av kroppsspråk og uttrykk gir dermed stor effekt. Kontrasten mellom det lavmælte uttrykket i illustrasjonene og Bobs verbale utrop – i versaler – etter hvert som han blir mer og mer forskrekket over det Hilbert forteller, resulterer i en absurd humor som preger hele boka: «FLYVE?! råbte Bob og var lige ved at gøre et lille hop». 

Slår Bob seg virkelig til ro med at han ikke behøver å se hva som er bakenfor treet? Tilsynelatende ja, for boka ender på samme måte som den starter – med tre utelatelsesprikker på venstre side, der verbalteksten konsekvent har vært plassert, og på høyre side en tegning av Bob som vandrer langs veien. Forskjellen er at han på det første oppslaget har treet foran seg, og mot slutten har han lagt det bak seg. På det aller siste oppslaget er det bare treet igjen, som et pek til leseren, som fremdeles har treet foran seg – og fremdeles er uvitende om hva som kan være bakenfor, akkurat som Bob. Ja, for hva gjør vi med det vi ikke vet, men som vi lurer på?

Verden vil bedras
Det er noe dypt menneskelig over kaninen, nemlig ønsket om å forstå seg på verden. Men istedenfor å følge sin egen nysgjerrighet og lengsel etter å utvide horisonten sin, lar Bob seg forstyrre av en (løgnaktig) hund: Han mister av syne det han opprinnelig var interessert i. Eller er det slik at han villig lar seg manipulere, fordi han ikke ønsker å vite sannheten, kanskje av frykt for at den skal være ubehagelig? Å tro på Hilbert gir Bob muligheten til å fortsette å undre – og ikke minst: til ufortrødent å fortsette sitt liv. Boka kan leses som en stillferdig kritikk av mediebildet, ved at den viser fram hvor enkelt det er å stoppe utforskertrangen og nysgjerrigheten i oss, på grunn av støy: Det er så lett å la seg avlede av sensasjoner, sanne eller usanne. Man må stole på seg selv i virvaret av stemmer som vil fortelle hvordan verden ser ut.

Samtidig inviterer boka til en motsatt forståelse: Man må slå seg til ro med at man uansett ikke kan erobre verden fullt ut; det vil alltid være et tre man ikke har sett. Slik sett formidler Treet også den eviggyldige sannheten om at man skal være fornøyd der man er.

Jeg blir ikke helt ferdig med Treet. Den lille boka avstedkommer en rekke tolkninger og filosofiske spørsmål som sidestiller barnet og den voksne fordi det ikke finnes noen klare svar: Ser verden lik ut for alle? Er det nok å vite bare det vi vet? Hvor stor er verden? Eller hvor liten? Kan vi leve på andres fortellinger?