Å gå i barndommen

Da jeg ble spurt om å skrive «Mitt barnebokminne» tvang boka Kom snart igjen, Anne av Evi Bøgenæs seg fram. Dette er langt fra den beste boka jeg leste som barn, men jeg elsket den! Nok et eksempel på at det ikke alltid er samsvar mellom litterær kvalitet og hva unga selv liker.

Hva husker jeg av denne boka? Den handler om en ensom gutt, som blir venn med ei jente som heter Anne. Siden viser det seg at Anne er barnehjemsbarn. Gutten blir plaget av noen andre gutter. Hjemme er det en ung, pen dame som passer på ham.

På tide å se på boka med nye øyne, 50 år siden sist. Det viser seg at grunnen til at den unge damen bor hos gutten, Lars som han heter, er at foreldrene bor i utlandet mens Lars har flyttet hjem for å gå på norsk skole. Siden han blir mobbet, skulker han skolen. Han møter Anne og sammen lager de sin egen fantasiverden.

Felles har de savnet etter mor; Lars’ mor er i Hongkong og Anne har en fantasimor som baker boller og syr pene kjoler til henne. Lars har også stjålet en kniv fra en klassekamerat, og har dårlig samvittighet for dette. En ny lærer, ved navn «lærer Hagen» dukker opp, og ordner opp i flokene. Boka er klart preget av tida den er skrevet i, kjønnsrollemønsteret er stereotypt, «lærer Hagen» bor på hybel og har «ingen til å stelle for seg»(!) og typisk for tida røyker han med den største selvfølgelighet. Mens dagens barnebøker gjerne har en åpen slutt og overlater litt til leseren, er det ikke grenser for hvordan alt – absolutt alt – løser seg i denne boka. Her er happy ending så det står etter! De voksne veit best, de er sterke og trygge – og temmelig endimensjonale. Boka er moraliserende, det er ikke tvil om hva som er rett og galt.

Hvorfor likte jeg denne boka så godt at jeg leste den om og om igjen som barn? I motsetning til Anne Cath. Vestlys glade barneskare har ungene i denne boka en del å slite med. Egentlig var jeg et ganske melankolsk barn som hadde lett for å bekymre meg over alt mulig, så kanskje jeg fant noen å identifisere meg med og fikk satt ord på noen følelser. Og kanskje ga den jublende slutten i kontrast til tristessen i første del av boka et følelsesmessig løft, og litt trøst og styrke?

Trass i åpenbare litterære svakheter har boka mye varme, og ble et hyggelig gjensyn. Likevel er boka – ikke uventet – en av de bøkene som tida har gått i fra og som bør forbli i magasin for spesielt interesserte.

Eli Frisvold er bibliotekar ved Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek og står bak bloggen Elis lesebabbel. Hun sender stafetten videre til My Ragnhild Malfang, bibliotekar ved Skedsmo bibliotek og tidligere leder av IBBY Norsk barnebokforum.

«Barnebokminner – fordi hukommelsen er en uvurderlig kritiker.»