Den som vokter lyset
av Ellen Fjestad
Vigmostad & Bjørke 2019
133 sider

Døgnfluedans
av Ellen Fjestad
Vigmostad & Bjørke 2015
218 sider

Sammen skal vi holde himmelen
av Ellen Fjestad
Schibsted Forlag 2012
207 sider

Å gi noen hjertet sitt

Ellen Fjestads Luka-trilogi har god driv og bygger på et originalt premiss, men mangler sammenheng og klarer ikke innfri lovnadene fra førsteboka.

Kunststudenten Luka og trommeslageren Gard møtes i en motorsykkelulykke, når kroppen til Gard hamrer inn i Lukas og de begge havner på sykehuset. Ulykken blir starten på en tett forbindelse, en kjærlighetshistorie så altomfattende at Gard vil gi Luka hjertet sitt. Ikke i metaforisk forstand, slik moren hans mener når hun foreslår det, men helt bokstavelig: Han vil arrangere en dobbel hjertetransplantasjon.

Det er altså dette det skal handle om i Ellen Fjestads Luka-trilogi. Den første boka, Sammen skal vi holde himmelen, ble utgitt i 2012 etter at Fjestad ble kåret til vinner av Schibsteds manuskonkurranse. Med boka vant hun også ungdommens egen bokpris, Uprisen, sammen med Marianne Kaurins Nærmere høst. Førsteboka ble fulgt opp med Døgnfluedans i 2015, og avsluttes nå med Den som vokter lyset.

Byttet av hjerter danner et originalt premiss for den uvanlige kjærlighetshistorien, og Fjestad gjør også en god jobb med å bygge opp forventningene mot operasjonen. Samtidig åpner hun for interessante spørsmål som: Hva betyr det å virkelig elske noen? Hvordan blir man bundet sammen når man bærer en annens hjerte? Imidlertid krever et såpass spesielt premiss en grundig oppbygging.

Fjestad bruker mye plass på å etablere den nølende kjærligheten mellom Luka og Gard i Sammen skal vi holde himmelen, men etter at Gard introduserer ideen om hjertetransplantasjonen, blir tempoet skrudd kraftig opp, slik at hele prosessen fra valget om å gjennomføre operasjonen til slutten av romanen blir presset inn på knapt 40 sider. Det høye tempoet kommer også til uttrykk i dialogen mellom Luka og Gard rundt avgjørelsen om hvorvidt de virkelig skal gjennomføre den livstruende operasjonen:

– OK. Vi gjør det.
– Mener du det? Gard lyser opp. Tar hendene til Luka.
– Ja. Jeg mener det. Vi må forte oss før jeg ombestemmer meg.
– Hvis du er i tvil, kan vi ikke gjøre det. Det kan ikke gjøres om. Dette er ikke som en tatovering.
– Vi gjør det. Hun ser han inn i øynene.
– Du må være helt sikker.
– Jeg er sikker. Jeg har jo tenkt på det i et helt døgn.

I disse avsnittene legger Fjestad premissene for lesningen av resten av trilogien, og som leser og kritiker må jeg stoppe opp og spørre: Kan jeg tro på dette? Altså ikke realistisk sett, men innenfor rammene av fiksjonen?

Hvorvidt «et helt døgn» er lang tid å tenke på en livsfarlig operasjon som vil innebære en livstid på immunsupprimerende midler, må riktignok sees i perspektiv av at det er to mildt suicidale ungdommer som snakker her. De elsker hverandre, og de har dårlig tid: De har begge planer om å dø før de fyller tretti. Likevel: Kunne ikke Fjestad ha tatt seg litt bedre tid, eller i det minste ha underbygd en interesse for hjerter eller transplantasjoner hos Gard før forslaget ble introdusert? Kanskje er ungdomslesere mer tilbøyelige til å gå med på denne vendingen, som jo tar form av en slags perfekt metaforikk? Begrunnelsen fra Uprisen kan tyde på det: «De to bøkene det er snakk om, er begge realistiske, levende, men også ekstraordinære og uvanlige». Vel, la oss for enkelhets skyld si at jeg også kjøper det.

Klisjeer og hjertemetaforikk

Fjestad er ikke redd for klisjeer eller sentimentalitet, verken i skildringene av kjærligheten mellom Luka og Gard (her både luktes det som bringebærdrops og kjennes som måneskinn) eller i hvordan Luka formidler de politiske budskapene sine (gjennom malerier av utsultede isbjørner og sleske olje- og miljøministre med nevene fulle av penger). Iblant kommer hun unna med det, og skaper sterke bilder på hvordan de to ungdommene er de første til å virkelig se hverandre, som i skildringen av maleriet Luka har malt av Gard i Døgnfluedans:

Nå står han ytterst på stupebrettet. Fullt påkledd. Bassenget er tomt. Det er ikke noe vann som kan ta imot han. Likevel må han hoppe. Han kan ikke gå ned igjen. Det er ikke sånn Gard er. Han innrømmer ikke når ting er vanskelige. Han smiler heller og går utfor. Han står der en liten stund. Kjenner på det. En siste gang. Hvordan det er når neglene presser seg inn i håndflatene.

Andre ganger vipper det over i det banale. Særlig i de poetiske kursivpartiene faller metaforikken gjennom, som i skildringen av dialysepasienten Kristians tapte kjærlighet i Den som vokter lyset:

For lykken blir som et åpent sår når en står midt oppe i den og vet at den ikke skal vare. For tiden hadde allerede tatt Kristian og Johannes der de sto ved skigarden og tygde på hvert sitt strå. Litt for tett, litt for stotrende, og det den reisende tok bilde av, var ikke kjærlighet, men lengsel.

Det er ikke imponerende språkføring, dette, og det er lite å lese mellom linjene. Likevel lykkes Fjestad i å skape en intensitet og en særegen, mørk stemning i trilogien, samt et gjennomgående høyt tempo som, der det ikke blir for hektisk, skaper et godt driv i handlingen.

I den første boka alternerer synsvinkelen mellom Luka og Gard, uten at synsvinkelskiftene blir tydelig markerte – en allvitende forteller beveger seg inn og ut av tankene til de to hovedpersonene. I lys av viktigheten av informasjonen Gard holder skjult for Luka og leserne, ville det nok ha fungert bedre å holde synsvinkelen jevnt hos henne, slik Fjestad går over til i de etterfølgende bøkene. Blandingen mellom svartsyn og pågangsvilje gjør Luka til en spennende og uvanlig hovedperson, og i kombinasjon med de utradisjonelle livsvalgene hun og Gard foretar seg, gir dette handlingen en egen intensitet og et stort handlingsrom – som om alle muligheter er åpne.

Ufokuserte oppfølgere

Det er ikke mulig å skrive denne anmeldelsen uten å avsløre den avsluttende vendingen i Sammen skal vi holde himmelen, så her kommer en spoiler: I slutten av førsteboka dør Gard. Dødsfallet hans kommer brått og uventet, særlig i perspektiv av at dette er begynnelsen på en trilogi, og som leser er mitt fremste spørsmål når jeg leser avslutningen: Men hva skal det handle om videre, da?

Her ser det ikke ut til at Fjestad heller har noe klart svar. En rekke nye motiver og karakterer blir introdusert i de to oppfølgerne: trusselen fra den sveitsiske klinikken som har foretatt operasjonen, vennskap med skolekameraten Jørgen, den truede gårdsdriften til moren og en mulig forelskelse i hackeren Liv. Det kan virke som om Fjestad har mye hun vil gape over, og de fleste trådene slippes igjen uten noen skikkelig forløsning. Flere av de dramatiske hendelsene, som at Luka uten problemer klarer å bryte seg inn på Ullevål sykehus og klatre uoppdaget opp på taket av slottet, balanserer dessuten på grensen til det utroverdige. Andre løsninger, som at Luka plutselig får tilgang til arvepenger akkurat når hun trenger 500 000 kr, står fram som litt for lettvinte.

I tillegg lar Fjestad Luka «mimre» tilbake til en rekke hendelser i forholdet mellom henne og Gard som leseren aldri har fått ta del i. Flere ganger blir jeg sittende og bla meg tilbake – hvordan var det med den kiteinteressen hans igjen? Hvor leste jeg om den dokumentaren de så om en hjertetransplantasjon? Men nei, Gards «opphengthet i vind» eller dokumentaren de «så sammen» ble aldri skildret i Sammen skal vi holde himmelen. Ikke finnes det spor etter frøene han etter sigende hadde plantet i alle vinduskarmene i fabrikkleiligheten heller. Det er som om Fjestad legger til detaljer og karaktertrekk ved Gard ettersom det er behov for dem i plottet, et grep som svekker troverdigheten til fortelleren og skaper en merkelig, litterær inkonsekvens.

Mer graverende er det likevel at gåtene som var Lukas viktigste drivkraft i Døgnfluedans: hva som egentlig skjedde med hjertet til Luka i kroppen til Gard, og hvorvidt hjertet hans i kroppen hennes vil hindre Luka fra å elske noen andre, blir fullstendig forlatt i Den som vokter lyset, til fordel for et nytt prosjekt.

Kjærlighetstrilogi – eller klimatrilogi?

Når motivasjonen til hovedpersonen skifter fra bok til bok, blir det først og fremst Lukas klimaprosjekt som binder bøkene sammen – forsøket hennes på å få folk til å åpne øynene for hva som er i ferd med å skje med klimaet på jorda, og rette blikket mot Norges rolle som oljenasjon. Fjestad lykkes relativt bedre i å skape progresjon i denne handlingslinjen, selv om sabotasjeaksjonene til Luka er såpass like at de blir noe repeterende. Likevel når spenningen knyttet til klimaaksjonene aldri opp til intensitetsnivået til kjærlighetshistorien, og Fjestad klarer heller ikke i å tilføre noe nytt til denne etter hvert velbrukte tematikken.

Som leser skulle jeg ønske at Fjestad holdt seg mer lojal til premissene hun har lagt for handlingen, som jo på tross av svakhetene har en særegen originalitet ved seg. Er det egentlig mulig å elske igjen når man bærer på noen andres hjerte? Det blir det opp til leserne selv å finne svaret på, forhåpentligvis på mindre bokstavelig vis enn hovedkarakterene til Fjestad.

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.