Å kjempe for et samisk liv

Alt for flokken
av Kathrine Nedrejord
Aschehoug 2024
222 sider
Ungdomsroman

Sommerfuglhjerte
av Moa Backe Åstot
Oversatt av Nina Aspen
Cappelen Damm 2024
184 sider
Ungdomsroman

Kathrine Nedrejord skriver både veldig godt og veldig rutinert. Alt for flokken er et godt stykke arbeid enten du leser den for intrigens skyld, for å få en bredere forståelse av hvilken hverdag og utfordringer det samiske samfunnet møter, eller om du leser den for å fryde deg over velvalgte, presise formuleringer som oppsummerer en sansning.

Drømmen om reindrifta

Hovedpersonen Elle (17) bor i den fiktive bygda Čáppanjárga («Den fine halvøya» på nordsamisk – eller kanskje «Vakkerneset») et sted i Finnmark. Stedet er stort nok til å ha egen videregående skole. Elle veksler mellom å bo med mor og stefar, og far og stemor. Alle fire foreldrene er samer, faren er reindriftssame, og Elle drømmer om å overta reinflokken etter faren. Faren ønsker likevel helst at den motvillige lillebroren til Elle skal overta.

Alle medlemmene i familien, inkludert to halvsøsken, farens foreldre og Elles venner har hver sin måte å uttrykke sin samiske identitet på. Jeg tror egentlig ikke at boka er skrevet som et lærestykke for at norsk ungdom skal forstå samene, men jeg har heller ikke lest noen annen bok som presenterer samisk ungdom bedre, både med et bredt perspektiv og så naturlig integrert i handlingen. Jeg spår at boka raskt vil bli oversatt til nordsamisk, og at den kommer til å avløse Ellen Marie Vars’ bok Kátjá (1986) som den ene samiske ungdomsromanen alle må lese.

Den ytre handlingen i Alt for flokken kretser rundt at et gruveselskap ønsker å etablere seg i  Čáppanjárga, om hvordan den nyetablerte Miljøungdommen-gruppa i bygda protesterer mot dette, og om hvordan bygda blir delt av planene. Nedrejord forklarer i dialoger og indre monolog hvordan naturinngrepene ødelegger for reindrifta: «Det er et stort område de skal ta, noe av det sikreste beitet vi har sjøl de dårligste vintrene.»

Protestene og demonstrasjonene er handlingsstrukturen i en roman som har sin styrke i den brede skildringen av Elles liv, identitet og veivalg. Nedrejord bygger opp og knytter sammen en intrige bestående av små og store hendelser, inkludert to kjærlighets- og sjalusi-historier. En romanse i nåtid og en tapt kjærlighet fra fortiden som presenteres kalkulert sakte i retrospektiv opprulling. 

Dette er Nedrejords sjette ungdomsroman siden Hvem er jeg når du blir borte? (2016). Hennes forfatterskap veksler mellom drama, voksenbøker og ungdomsbøker; hun debuterte i 2010 med Transitt. Når vi ser på ungdomsbøkene hennes samlet ser vi at alle tar utgangspunkt i Finnmark (selv om Det finnes ingen sannhet (2021) foregår i en by som ligner Tromsø, er det tidligere hendelser i Finnmark som driver historien), og at Nedrejord beveger seg stadig lenger inn i spørsmål om samisk oppvekst og identitet.

En annen av de fine kvalitetene i boka er de mange små, presise stemningsbildene som fanger en samisk livsfølelse: «Terrenget … bare fortsetter og fortsetter og fortsetter. Tundra, dvergbjørk, uendelig slettelandskap, noen fjelltopper i det fjerne, og ikke minst bevegelse, rein som beiter, rein som går, rein som ennå trur den lever fritt og kan boltre seg.»

Stemme til erfaringer

Da jeg studerte sørsamisk historie og kulturkunnskap for 10 år siden, leste jeg et par artikler som hver på sin måte beskrev de ulike uttrykksformene for en sørsamisk identitet: språk, landskap, reinen, storfamilien, samisk kunsthåndverk, og forholdet til naturen og naturkreftene er blant de elementene som religionshistorikeren Jorunn Jernsletten og sosialantropologen Gro B. Ween nevner. (les mer om dette i Wikipedia-artikkelen sørsamer). Uten å vite det sikkert, har jeg inntrykk av at dette er noenlunde likt i den nordsamiske kulturen som Nedrejord skriver fra, og den lulesamiske kulturen som Moa Backe Åstot skriver fra.

Både Nedrejord og Åstot gir stemme til opplevelser og erfaringer som drøfter hva det vil si å ha og beholde en samisk identitet. Elle i Nedrejords roman lever med en avklart samisk identitet. Hun bruker mye tid på å reflektere over hva som kan true den samiske kulturen; tap av reindriftsarealer, og det å måtte flytte ut av Sápmi slik at man mister språket. Den diskusjonen hun har hatt med faren om sin egen plass i reindrifta får sitt svar på en måte som er mettet av betydning. Hun får tilegnet seg en egen joik, som en bekreftelse på at hun hører til i reindrifta.

Avskjed og tilknytning

Vilda (14) i Moa Backe Åstots roman Sommerfuglhjerte føler selv at hun har vokst opp i ytterkanten av en samisk levemåte, og jobber med seg selv, vennene og familien for å finne ut hvordan hun skal forme sin egen samiske identitet. De mest tydelige markørene er språket, og «kofta» (samedrakten), i tillegg til at hun drømmer om å kunne mestre rutinene i reindrifta. I den lykkelige, avklarte slutten av romanen tenker Vilda nettopp dette, at «Alt virker brått å være innen rekkevidde: språket, reinsdyrene, kofta.» – det er disse tre elementene som er «alt» for henne nå.

Historien begynner med at morfaren dør, den samme uka som han har lovet Vilda å være hennes hjelper når hun skal begynne å lære seg samisk. Den intense blandinga av sorg, besluttsomhet og savnet av en veileder blir et godt utgangspunkt for en forvirrende sommer full av stemningsskifter.

De tre generasjonene som Åstot forteller om, synliggjør den samiske dobbeltstraffinga som i vår tid rammer de som er mellom 50 og 80 år gamle: i oppveksten ble de truet og skremt fra å snakke samisk av lærere og andre myndighetspersoner. Den skammen de da ble påført, gjorde at de ikke lærte språket videre. Nå, når de samepolitiske og rikspolitiske stemningene har snudd og ungdommer brenner etter å ta språket tilbake, blir foreldre og besteforeldre klandret for at de lot være å føre språket videre til sine barn.

Sommerfuglhjerte kan leses som en sommerdagbok om en mislykket forelskelse, eller en historie om hvor vanskelig det er å være tenåring og sørge over bestefar på den måten man ønsker. Som en typisk kjempende helt i en ungdomsroman er Vilda innom de fleste prøvelser, lag på lag. Håpløs lillesøster, uforstående foreldre, den første mensen, og en gutt som likevel ikke er interessert i henne. Hun møter også tvil og skepsis når hun prøver å overbevise vennene om at hun faktisk er same, selv om hun ikke har gått på sameskolen.

Åstot er dyktig og dreven på samme måte som Nedrejord i dette at hverdag, framtid, liv og identitet er bygget sammen i en bredere historie. I begge bøkene er hovedintrigen pakket inn i et større bilde av bihistorier og supplerende perspektiv som gjør at leseren kan velge flere lesemåter og røde tråder gjennom boka. Man kan lese Nedrejord med vekt på kampen mot gruveselskapet, eller kjærlighetshistorien. Og man kan lese Åstots bok som en historie om en mislykket forelskelse.

For meg ble altså begge bøkene gode studier i hvordan en samisk identitet kan vinnes, formes og utvikles. Begge romanene er lesverdige, poengterte og egnet til å bli klokere av.