Tittel: Kritiker. Nordisk tidsskrift for litterær krititik og essayistik
Forlag: Ariel Förlag
Årstall: 2015

Å lage kunst for barn

Siste utgave av det svenske litteraturtidsskriftet Kritiker har ambisjon om å skape en kritisk, faglig diskusjon rundt temaet barn og kunst, skriver Ole Hval.

Kritiker er et nordisk litteraturtidsskrift som første gang kom ut i 2006, og som i 2013 ble nominert til Årets kulturblad av Föreningen för Sveriges kulturtidskrifter. Som man kan lese i et tekstutdrag fra nettsidene deres, http://www.kritiker.nu, vil redaksjonen at tidsskriftet skal være et sterkt kritisk forum for litteratur og skille seg fra den mer overflatiske dekningen man finner i nyhetsmediet. Fokuset i Kritiker skal ifølge redaksjonen ikke være å beskrive eller analysere bøker, men «selve leseakten», som innebærer at litteraturen ikke er tenkt som noe avsluttet. Denne åpne, kunstfilosofiske tilnærmingen gjør tidsskriftet mer tilgjengelig for andre fagfelt enn litteratur.

Siste utgave av Kritiker tar for seg temaet barn og litteratur, og i tråd med målsetningen gjør de dette med bred penn. De ulike forfatterne som er representert skriver ikke bare om litteratur for barn, også litteratur om barn, litteratur av barn og barndom som konsept er dekket. I tillegg knyttes artiklene sammen av kunstneriske bidrag – essays, litterære tekster og illustrasjoner er med på å skape et metanivå og en undring rundt temaet. Tilnærmingen er så bred at det kan være vanskelig å holde tråden gjennom tidsskriftet. Overordnet vil jeg likevel si at en diskusjon om litteratur for barn er den dominerende.

Forfatternes stemme

Det er en stor fordel for Kritiker at mange av tekstene er skrevet av utøvende forfattere som forteller om sine konkrete erfaringer. Disse tekstene gir klare bilder på hva slags problemstillinger som kan oppstå når man utvikler barnelitteratur.

I artikkelen «Muren» forteller ungdomsbokforfatter Jessica Schiefauer om press fra forlaget og samfunnet for øvrig om å tilpasse bøkene til målgruppen. For å utgi sin første bok måtte hun etter instruks fra forleggeren tilpasse formatet og legge inn en tydelig konfrontasjon og forsoning, noe hun syntes svært lite om. Schiefauer opplever at det eksisterer en mur mellom litteratur og litteratur for unge voksne, hvor ungdom på en eller annen måte skal beskyttes fra det uforståelige eller det vanskelige. Og det er voksne som roper på beskyttelsesmuren, sier hun, ikke de unge voksne.

Den norske forfatteren Gro Dahle opplever også at voksne er i overkant redd for hva barn tåler. Hennes billedbøker for barn tar ofte opp mørke temaer fra barns liv, som omsorgssvikt eller vold i hjemmet. I en av historiene hennes, Sinna mann, skildres en far som blir stor og farlig når han blir sint, hvilket gir et uhyggelig bilde på en voldelig far. Men mens de voksne kan gråte eller synes dette er ubehagelig, sier Dahle at hun aldri har møtt noen barn som har blitt redde av historien. Dahle anerkjenner at det er en balanse mellom å være kunstnerisk og pedagogisk, men hun er opptatt av at vi må ta barnas mørke på alvor og se at barn er individer på lik linje med voksne.

Tekstene i Kritiker stiller spørsmål ved noe viktig i det å skape kunst for unge: Hvem skal bestemme hva barn og unge kan forstå eller tåle? Og hvor skal man sette grensene? Også i scenekunst er det lett å tenke at yngre målgrupper har behov for enklere, mer tradisjonelle historier med et innhold de kan tåle. Men som vi for eksempel så i Ann Liv Youngs prosjekt med ungdom under Stamsund Internasjonale Teaterfestival i år, er det verdt å sette spørsmål ved vår vurdering av de unges evne til å delta i grenseutforskende teaterformer.

Tilpasning

Temaet tilpasning diskuteres også i et referat av en samtale mellom de to illustratørene Ann Forslind og Emilie Östergren, som begge lager fortellinger for barn. Östergren har en nokså pragmatisk holdning og mener det er naturlig å ha en enklere dramaturgi og et klarere tema når hun henvender seg til barn. «Folk säger jo, du kan göra samma historier för barn, men det är bara ord,» sier hun. Forslind på sin side sier at hun også tenker annerledes når hun tegner for barn, men kvier seg for å kalle det tilpasning. For henne handler det heller om å ta barnets perspektiv og kommunisere med den man skriver til.

Det Forslind kommer inn på her, og som jeg savner litt i øvrige diskusjoner i Kritiker, er at tilpasning kan handle om andre ting enn å forenkle og tydeliggjøre. Innenfor scenekunsten har for eksempel teaterprofessor Faith Guss laget teaterforestillinger basert på observasjoner av barns lek, med et premiss om at det finnes et eget estetisk formspråk i barnekulturen som voksne kan sette seg inn i. Guss har observert at barn utfordrer fortellerstrukturer og hierarkier i lek, og at det ikke nødvendigvis er forløpet som fenger, men bestemte situasjoner og temaer. En interessant påstand fra Guss er at teater for barn burde ha en mer åpen form som tillater eksperimentering og utforskning. Slik det framstår i Kritiker, mangler det en diskusjon på litteraturfeltet rundt potensialet i å tilnærme seg målgruppa og la seg inspirere av barnas uttrykksmåter.

Den eneste som skriver om tilpasning på denne måten er dramatiker og regissør Malin Axelsson, i teksten «Den barnsliga teatern – om lekens estetik och föraktet för det barnsliga». Hun poengterer at det å ta barnets perspektiv ikke handler om å «sänka sig» til barnets nivå, men å heve seg over hierarkier og konvensjoner og tørre å være mer leken, slik dadaistene gjorde det på starten av 1900-tallet. Hun mener vi kan snakke om det barnslige teatret på tvers av aldersgrupper. I Kritiker er det mange diskusjoner som behandler skillet mellom barne- og voksenkultur, men det står overraskende lite om hva barnekulturen i så fall kan innebære.

Barnelitteratur som speil

Et annet tema som går igjen i flere av artiklene, er barns evne til å speile seg i historiene de møter, og hva slags betydning det har for deres identitet og forståelse av verden.

I artikkelen «(Vi)ssa barn» sier Sarah Abdollahi at den som skriver om barn har stor makt, og at selv om barnelitteraturen kan virke ren og uskyldig, er den også med på å bygge opp de unges bevissthet. Historier kan gi barn styrke, skriver hun, men de kan også krenke dem og gi dem et dårlig selvbilde. Blant annet nevner hun tegneserien Bamse och Svartskalle, som i 1988 ble gitt ut av Statens Innvandrerverk for å motvirke mobbing. I fortellingen møter vi et piggsvin med svarte pigger som ikke får leke med de andre, men som etterhvert blir godtatt fordi han er kjempegod i fotball. For Abdollahi blir dette et bilde på at «brune barn» først kan bli en del av «det hvite fellesskapet» når de gjør nytte for seg, og hun bruker det som eksempel på at språket kan være med å normalisere rasisme.

Ylva Gripfelt er også opptatt av språkets makt over barnet. I teksten «Vitare kan ingen vara», analyserer hun boka The Bluest Eye fra 1970 om Pecola, en afroamerikansk jente fra Ohio i USA, som drømmer om å bli hvit. Pecola ser bilder av hvite mennesker overalt, og for henne har blondt hår og blå øyne blitt definisjonen på vakker. Gripfelt mener Pecola blir fullstendig henvist til ideene som ligger i språket, fordi hun mangler en egen stemme.

Gripfelt og Abdollahi bruker begge eksempler på rasisme for å vise hvordan barn speiler seg i fortellingene de møter. Artiklene blir særlig interessante i lys av Kristin Hallbergs analyse av barnelitteraturen i «Barnlitteraturens spegel». Hallberg jobber med barne- og ungdomslitteratur både som forsker og kritiker og forsøker å gi et bilde av hvordan barnet egentlig blir framstilt i denne sjangeren. Hennes konklusjon er at barnet oftest ikke møter et speil av seg selv, men et speil av et voksenlitterært barnekonsept.

Barns evne til å speile seg i historiene vi voksne forteller, og den makten vi voksne har til å påvirke barnets bilde av hvem det er eller bør være, er noe utøvere innenfor all kunst for barn er nødt til å forholde seg til. Det er interessant å tenke over hva slags type barn vi framstiller i fortellingene våre, og hvilke deler av barnekulturen vi unngår å vise fram.

For bredt

Noe som ødelegger litt for leseopplevelsen av tidsskriftet som helhet, er at temaet barn og litteratur er blitt tolket veldig vidt. Jeg har trukket fram tekstene som tar opp kunst for barn, men det tas opp en overflod av problemstillinger, og på et så kunstfilosofisk nivå, at helheten kan bli overveldende og uoversiktlig. For eksempel oppleves artiklene om skolesystemet litt på sidelinjen i akkurat denne utgaven, og en tekst av Tone Schunnesson som diskuterer homoseksualitet i forhold til konseptet om reproduksjon, er veldig vanskelig å se i sammenheng med resten av stoffet. Jeg tror redaksjonen med fordel kunne snevret temaet litt inn, eller foretatt et mindre utdrag av tekster. Da ville man kunne fått et mer oversiktlig tidsskrift og kommet enda mer i dybden på enkelte spørsmål.

Men for all del, mange av problemstillingene som tas opp i bladet er aktuelle og relevante, også for scenekunstfeltet. Både når det gjelder diskusjonen om å tilpasse seg til en yngre målgruppe og refleksjonene rundt barns evne til å speile seg i de fortellingene de møter. Det høye ambisjonsnivået i tidsskriftet åpner for en faglig sterk refleksjon hvor diskusjonene både er konkrete og mer overordnede. Det trekker litt ned for leseopplevelsen at tekstene spriker i så mange retninger, men er man villig til å sortere litt i stoffet, tilbyr dette nummeret av Kritiker skarpe spørsmål og observasjoner om barn og kunst.

 

Anmeldelsen ble først presentert på scenekunst.no 18.08.2015. 

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.