Å lese de samme historiene på ny og på ny

Jeg er sju år, jeg er snart elleve år, jeg er fjorten, og jeg er snart voksen. Det er ferie, vinterferie, påskeferie, sommerferie, og det er annahver helg hele vinteren. Vi er på hytta. Jeg har med meg bøker i sekken, men de har jeg lest ut i løpet av den første kvelden. Det gjør jo ikke noe, for vi har bøker på hytta også, og jeg leser de samme bøkene hver eneste gang vi er der. Barnebøkene, og voksenbøkene. De gamle avisene, og ukebladene. Vestly, Lindgren, Jack London, Ambjørnsen, Turner. Det er slik jeg velger hva jeg skal lese. Enten plukker jeg bare fra hylla, eller så velger jeg bøker utifra hva søsknene mine leser. Søstera mi er fem år eldre enn meg, og hun leser Stekte grønne tomater av Fannie Flagg hver gang vi er der, og siden hun gjør det, vil jeg også det. Det er den første romanen beregna på voksne jeg leser, det gjør meg veldig stolt, og den er nydelig. Denne boka innebærer at en gammel dame forteller deg historien om en liten by ved siden av Alabama, fra begynnelsen av nittenhundretallet frem til boka blir utgitt i 1986. Jeg elsker jo å bli fortalt historier, så den blir en fast tradisjon i feriene.

Syv små australiere av Ethel Turner er annen kjær gjenganger på hyttesofaen. Den handler om en familie i Australia, som består av sju ville unger, som har en mamma som er død, en pappa som er streng militær, og en stemor som bare er tyve år gammel. Alt foregår for kjempelenge siden, den gangen da det bare var gutter som kunne være ville, og pikene skulle være ordentlige og ha papiljotter i håret om natta. Boka er fantastisk. Illustrasjonene er silhuetter av jenter med innsvinga liv og oppsatt hår, og pappaer med uniform og sverd. I og med at silhuettene er sorte, gir de meg rom til å legge helt mine egne mennesker i fortellingen. Boka har en veldig tilstedeværende forfatter, her er det noen som snakker til meg! Romanen begynner med: «Før du setter i gang med å lese denne fortellingen, vil jeg advare deg. Hvis du tror du kommer til å lese om noen supersnille barn, og kanskje ett som er litt uskikkelig, så det er lett å se forskjell på hvem som er snille og hvem som er slemme, bør du heller legge fra deg boka straks, og finne frem en av de riktig bra bøkene som voksne synes at barna har godt av å lese.» Jeg legger aldri boka fra meg, men sitter i sola utafor hytta, og lar forfatteren fortelle meg den samme historien om ungene som bor sammen i den store villaen i Sydney, om Judy som har vært rampete, og som dermed faren sender vekk på kostskole. Men hun kommer tilbake! Hun har gått til fots fra kostskolen til villaen, og det har hun brukt ei uke på, og pådratt seg tuberkulose samtidig. Veldig spennende! Når hun hoster, kommer det blod på lommetørkleet hennes. Alle barna og den unge stemoren drar på landet fordi de skal komme seg etter det. Dette er en av de første bøkene jeg gråter av, for Judy dør der. Hun redder den lille broren sin, og dermed faller et tre over henne, slik at hun brekker ryggen, og jeg gråter like mye hver eneste gang hun sier farvel til oss.

Jeg ligger og leser om natta på hytta, vinduet er oppe, og lyset er på. Pappa sier det er derfor jeg får så mange myggbitt. En kveld leser jeg igjen Stekte grønne tomater.  Det er ei tjukk bok, og en kveld kommer det en mygg og setter på seg på side 257, og jeg slipper boka ned, og når jeg åpner boka igjen er det en blodflekk på både den siden og på siden ved siden av. Og jeg tenker at det er en fin historie, og jeg tenker at det er det jeg får når jeg leser alle bøkene mine, fine historier å samle på.

Boka kan leses i bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket)

Amalie Klæbo er bibliotekar ved Ås bibliotek i Akershus. Hun sender stafetten videre til Vibeke Stokka, bibliotekar ved Porsgrunn bibliotek.