Å spise eller bli spist

Jeg har så lenge jeg kan huske vært fasinert av det groteske! De gamle norske eventyrene mamma leste for meg, der folk fikk skåret strimler i ryggen eller gikk med huet under armen, tegneseriene for voksne som jeg slukte rått som fjortis og splatterfilmene jeg måtte se om igjen tjue ganger. Fantes det noen barnebøker på søttitallet som vekket denne fasinasjonen?

Det gjorde det helt klart, ble jeg nylig minnet på da jeg fant en sliten lefse i en kasse på loftet hos mamma og pappa. Hvorfor lå ikke disse restene av en bok trygt arkivert i samlingen min på Grünerløkka? Det var jo en av få bøker som gjorde størst inntrykk på meg da jeg var en liten knert. Svaret er enkelt: Det hadde aldri vært min bok!

Det var broren min som fikk Jeg er en fisk av José Luis Garcia Sánchez/Miguel Angel Pacheco, illustrert av José Ramón Sánches. Selv fikk jeg boken Jeg er et tre i samme serie. Det stakk i hjertet da jeg sammenlignet de fantastiske illustrasjonene i Jeg er en fisk med de utrolig dølle tegningene i min. Broren min var ikke interessert i bøker, men da han så hvor stor eiertrang jeg hadde til boken hans, var et bytte helt uaktuelt. Selv om boken forble hans var det jeg som slet den ut. Vi hadde tross alt samme bokhylle. Men jeg fikk aldri fred i sjelen ved tanken på at den ikke var min.

I boken følger vi en fisk fra han som liten er en av tre tusen søsken. De andre blir spist eller dør av forskjellige årsaker. Særlig brutal er en fangstscene der fiskene spiddes og hele havet blir blodrødt. Vår utvalgte fisk tilegner seg kunnskap om havet som leserne får ta del i. Han blir en periode den store fisken som spiser alle andre før han havner i et akvarium og får et idyllisk liv. Illustrasjonene til Sánches er frodige, detaljerte og fargerike.

Boken ga altså tidlig grobunn for det groteske i et barnehjerte. Men det er også en annen ting som har levd videre i meg. Dyrene som symbol på menneskelige egenskaper. Dyrene er ikke bare hovedpersoner i nesten alle bøkene mine. Når jeg skal illustrere en artikkel får jeg også som regel poengene frem ved å bruke dyr.

Da Jeg er en fisk dukket opp igjen, nå nettopp, gjorde ikke illustrasjonene mindre inntrykk på meg enn de gjorde den gangen. De drev meg ut på nettet hvor jeg klarte å oppspore og kjøpe en tysk utgave. Heldige er de som snubler over en norsk en, som ikke er lest i fillebiter! Tenk hvis broren min hadde vært enebarn! Da hadde boken kanskje ligget i en kasse på et loft i Mint Condition!

Reidar Kjelsen tok hovedfag i illustrasjon ved SHKS i Oslo i 1994. Siden det har han illustrert rundt 50 barnebøker og skrevet 14 av disse selv. Han har ellers hatt oppdragsgivere som McCann, Playboy, Arena, Dagbladet og Akershus Fylkeskommune. Han har hatt 4000 leselystforestillinger i det norske skoleverket. Reidar Kjelsen er litt av en tulling! Det skjønner du fort hvis du tar en tur på www.svinepelsen.no

Reidar sender stafettpinnen videre og vil utfordre John Arne Sæterøy (Jason) til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

Foto: Cappelen Damm