Tittel: Pølsetjuven
Tekst: Marianne Gretteberg Engedal
Illustratør: Marianne Gretteberg Engedal
Forlag: Samlaget
Årstall: 2019
Antall sider: 42

Å stjele eller ikke stjele

Pølsetjuven er en forunderlig original fortelling om et velkjent tema: Våg å være deg selv.

Kjell har et problem: Han er medlem av «Familien Tjuv» – men vil slett ikke være tyv. Når bestevennen Pølse-Per (hver familie har sine spesialiteter!) reiser på ferie og huset hans blir stående tomt, ser familien til Kjell sitt snitt til å stjele så mye de klarer derfra. Da er det ikke lett å være Kjell.

polse-pa-hodet 1

Marianne Gretteberg Engedal debuterer med Pølsetjuven, og sjelden har jeg sett en så stilsikker debut. Tematikken er velkjent: Lytt til deg selv, ikke bukk under for press. Men på grunn av den originale og morsomme framstillingen, er dette først og fremst en befriende bildebokfortelling som ikke belemres med en eksplisitt moral. Her kan vi boltre oss i fiffige detaljer og merkelige karakterer. Bare det at alle ser så rare ut, men likevel lever i en verden som ligner vår, men som samtidig er noe helt for seg selv, er fascinerende. I én familie har for eksempel alle tre bein, og i en annen, åpenbart en vedhugger-familie, har alle et tre som vokser på hodet. Familien til Pølse-Per har kaninører!

Et slags kart over området ser vi allerede på bokas innsidepermer, som gir oversikt over et nabolag der også husene har sine personligheter. Med en diger pølse på taket er for eksempel huset til Pølse-Per lett å identifisere. Og helt for seg selv, øverst på en bakketopp, ligger et hus med fangestriper; det er ikke vanskelig å se hvem som bor der.

«Å stele er jobben vår.»
«Familien Tjuv» kjennetegnes ved fangestriper på genseren og en nifs maske rundt øynene – ja, både katten, babyen, de to storebrødrene, som til alt overmål figurerer som én og samme person (to hoder, én tanke?), moren, faren – og bestemoren i gåstol. Ja, og så Kjell, da, som ikke vil stjele – en rent ut sagt eksistensiell utfordring for ham. Problemet etableres tidlig: Kjell sitter hjemme mens resten av familien kommer tilbake fra tokt, fornøyde etter en natts fangst. «Hei, bror! Kvifor var du ikkje med på tokt?», spør storebrødrene. «Eg hadde berre ikkje lyst», er det enkle, men likevel så kompliserte svaret til Kjell, mens han tilsynelatende er intenst opptatt av et par pinner som han like etter forsøker å balansere på toppen av hodet sitt. Bare denne lille detaljen vitner om at Engedal har et våkent blikk for barns store og små prosjekter.

Kjell forsøker å argumentere mot familien sin, og ved middagsbordet på venstre side av et oppslag spør han: «Kvifor stel me, eigentleg?» Ved hjelp av nesten umerkelige grep forstår vi at dette er noe som plager Kjell gjennom store deler av dagen, for samtalen fortsetter på høyre side av oppslaget, men nå befinner han seg i en ny situasjon: Han sitter i badekaret sammen med faren, som fortsetter sin forklaring: «Å stele er jobben vår.» I en liten badestamp sitter bestemoren, med hårruller på et skallet hode, og det er tydelig at familien har drevet med tyveri i flere generasjoner: «Alt kan og må stelast!», sier bestemoren med det jeg best forstår som en skrukkete, gammel stemme, skrevet med skjelvende bokstaver. Det er både komisk og trist på en gang: Underlige karakterer i en fastlåst situasjon – ja, det er et perfekt utgangspunkt for en fortelling.

fanger

Formbevisst
Det er bildene som forteller hva som skjer og hva figurene tenker og føler; teksten opptrer for det meste som replikker i snakkebobler. Bildene veksler mellom store og små motiver, mellom nærhet og avstand, mellom å være i flere små ruter, som i en tegneserie, og å dekke en hel side eller et helt oppslag. Variasjonen skaper dynamikk og effektfulle tempovekslinger.

Når Kjell i en absurd scene i skogen er på vei for å levere tilbake det han ble tvunget til å stjele fra Pølse-Per, er han tett på leseren på venstre side av oppslaget, der han tviholder på bildet han har stjålet (ja, av en pølse). Han fyller hele siden. På høyre side trer andre, underlige figurer fram: én etter en som også flykter fra det de forventes å passe inn i: En cowboy vil være tryllekunstner, en slakter vil ikke være slakter, og et merkelig dyr vet ikke hva han vil. Blant annet! Det store, nære bildet av Kjell og de mindre bildene av flere andre karakterer understreker hvordan Kjell går foran og viser vei for de andre.

andres-onsker

Gjennom en felles innsats hjelper de utstøtte Kjell med å frakte alt tyvgodset tilbake til Pølse-Pers hus – og dette er formidlet uten tekst i det hele tatt, ja, det er nettopp et ordløst samarbeid, om natta, når det selvsagt er nødvendig å være stille.

Og slik kunne jeg ha fortsatt. Pølsetjuven er så visuelt overbevisende at det er en fryd å lese den. Den holder tilbake fortellende tekst og åpner opp for at barneleseren kan få utforske hva som faktisk foregår, samtidig som bildene balanserer behovet for informasjon: Bildet av den konfronterende familien når de oppdager at alt tyvgodset er levert tilbake, for eksempel, levner ingen tvil om hva de mener om saken.

Forventningspress
Det faktum at boktittelen er Pølsetjuven, samtidig som vi ser Kjell smile stivt mot leseren, understreker Kjells kamp med seg selv: Han er jo langt ifra noen pølsetyv. Tittelen lyver. Familien er skuffet over Kjells mangel på tyvegenskaper på en måte som gir meg løse assosiasjoner til Ronja Røverdatter og hennes opprør mot familiens forventninger om at hun også skal bli røver: Pølsetjuven handler nettopp om å våge å stille spørsmål ved det man er født inn i og som familien krever av deg. Det handler om å tørre å være annerledes, om å klare å stå imot presset, om selv å kjenne etter hva som er det riktige å gjøre.

Til sin store overraskelse blir ikke Kjell forvist fra familien – han får bare sparken som tyv. Og hvordan han liksom vokser da, idet det går opp for ham at han faktisk ikke trenger å gjøre det som egentlig er forventet av ham, formidles gjennom fire ruter, der snakkeboblene stiger lengre og lengre til værs i takt med lettelsen.

Kjekt å ha?
Det er fullt mulig – hvis man vil – å lese samfunnskritikk ut av Pølsetjuven, men fordi vi først og fremst har å gjøre med en så underlig fortelling som er så morsomt framstilt, blir kritikken aldri påtrengende. Men hva skal egentlig «Familien Tjuv» med alle tingene de stjeler? Tilsynelatende handler det bare om at de skal ha så mye som mulig. Ørten stjålne veggur, badeender, verdensberømte malerier, kjøkkenmaskiner – og så videre. Mest av alt er det komisk. Ja, vi har all grunn til å le – og kanskje ler vi også fordi vi på ett vis gjenkjenner oss selv i vår egen overflod.

 

kjell-vegrer

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.