Å være ung er for jævlig

Det begynner å bli en stund siden forlag og kritikere etterlyste «den store norske innvandrerromanen». De siste årene har vi fått et fint tilfang av norske forfattere som skriver for både voksne og yngre lesere om erfaringer med å tilhøre flere etnisiteter og kulturer. Ett av de ferskeste skuddene på stammen er Aon Raza Naqvi, som i høst debuterer med ungdomsromanen Forbanna ungdom. Dette er en medrivende og godt skrevet roman med en spennende tematikk. Brageprisnominasjonen denne boken høstet i år, er vel fortjent.

Et prosjekt som feilet

Når jeg sier at tematikken er spennende, er det fordi jeg ikke har lest så mange bøker, eller sett så mye annen kunst, som har tatt for seg hvordan tiltak for å hjelpe unge, også som en del av en integreringsprosess, kan mislykkes. Vi har kunnet lese og se filmer om unge flerkulturelle som lykkes og som mislykkes, som deles mellom ulike forventinger fra foreldre og samfunn, eller som gjør opprør mot sosial kontroll. Men det er sjelden at hjelpeapparatet er temaet. Og et hjelpeapparat som feiler, er i alle fall ikke noe vi liker å smykke oss med her i Norge. Romanens handling strekker seg tjue år tilbake i tid, og tar for seg et helt reelt forebyggende prosjekt, ART, som først ble introdusert i Norge omkring år 2000. Larvik var en kommune som satset på ART for å «øke sosial kompetanse og redusere aggressiv atferd hos ungdom», som boken beskriver det. Prosjektet var del av et større levekårsprosjekt. I dag er ART nedlagt som nasjonal satsing fordi resultatene ikke var så gode.

For både ungdom og voksne

I boken treffer vi Noh på 15 år som vokser opp i Larvik tidlig på 2000-tallet. Han og kameraten Behzad har problemer med å tilpasse seg skolehverdagen. De rømmer fra en fjelltur og kommer også opp i slåsskamper. Rektor og lærerne ved skolen mener at guttene trenger hjelp, og tilbyr dem et sinnemestringskurs; Aggression Replacement Training (ART). Sammen med to andre elever med lignende problemer, men helt andre utgangspunkt, skal Noh og Behzad snakke om gode og vonde følelser, skrive og spille teater. I det hele tatt følge et terapeutisk opplegg som Noh anser som mer verdifullt for kursleder Erling enn for de unge som er der. Når kurset er over, er det i alle fall ikke så mye som er endret for de fire ungdommene, og Noh sier: «[f]or mange av oss er dette kurset bare en påminnelse om at vi er utskudd. Og at på slutten så stikker alle og gir opp.» Men kanskje kan man ane et håp allikevel, hvis man leser mellom linjene.

Når jeg leser Forbanna ungdom, er det lett å tenke på deler av Shezan Shakars Tante Ulrikkes vei og Oliver Lovrenskis Da vi var unge. Bøker skrevet for voksne om ungdom som sliter med å finne sin plass og eventuelt havner på skråplanet. For det er unektelig noe ved Naqvis ungdomsroman som peker mot et mer voksent leserunivers. Særlig dette at boken ikke forteller alt. Vi blir presentert for ulike situasjoner som hovedpersonen befinner seg i – situasjoner som kontrasterer, speiler eller utfyller hverandre, men der linken mellom dem ikke alltid er eksplisitt uttalt. Et klart eksempel er skildringene av samlingene på ART-kurset som hele veien blir en kontrast til det øvrige livet Noh og Bezhad lever. Samlingene fremstilles med mye humor, og flere ganger ler jeg høyt, men når man til syvende og sist skal forstå hvorfor ART-kurset feiler, så må man tenke utover det boken forteller, og samle trådene selv. Derfor kan det være smart å ha litt livserfaring når man leser denne boken.

Språklig balanse og intertekstualitet

Aon Raza Naqvi skriver godt. Han skriver lett og tidvis humoristisk, men med tyngde, og dette er en språklig balanse som ikke er enkel å mestre. Lettheten finner vi i den dialogpregede teksten, som også utenom dialogene ligger tett opptil en muntlig fortellerform. Det er Noh som er bokens jeg-forteller, og han har en dagligdags, ung stemme. Via Erlings kommentarer til tekstene Noh skriver på ART-kurset, forstår vi at han har et talent for å uttrykke seg gjennom språk. Det merker leseren også. Det er i Nohs klare betraktninger om det vanskelige, samt i de mange indirekte fortellergrepene, at boken får sin tyngde. For selv om dette ofte er en morsom bok, er den også trist. Det er ikke småting Noh står i. Livet hans er preget av rasisme, ensomhet, mangel på et sted å være på fritiden, mangel på mål i livet, relasjoner til heller tvilsomme folk, vold og straff både hjemme og ute, samt bruk av ulike rusmidler. Det er vondt å lese hvordan hans virkelighet og den myke ART-metoden krasjer, og hvordan metoden ikke evner å gå inn i realitetene, men bare blir fine ord. Men på kurset får han positiv feedback på seg selv og det han kan. Så kanskje er kurset godt for noe allikevel?  

Om jeg har noe å utsette på Forbanna ungdom, må det være at kapitlene er veldig korte, mange av dem bare et par sider, og dette gjør lesingen ganske oppstykket. Kapitlene er dessuten utstyrt med overskrifter, gjerne med intertekstuelle referanser, som «48 laws of fjelltur», «Wild at heart», «Brødrene Karamasov», «Karl & Co» osv. Referansene kan lett gå over hodet på en 15-åring og er også litt å tygge på for den voksne. Men ellers er dette en bok jeg varmt kan anbefale til ungdom i alle aldre.