Å være ung er for jævlig

O GRUFULLE, PIRRENDE VIREKLIGHET

Av Mariann Youmans, forfatter

Takket være min kjære bestefar, forlagsdirektør på Aschehoug Forlag fra 1955 til 1973, eller egentlig hans kone, min fine, bokgale momo, satt jeg med Å være ung er for jævlig i hendene som 10-åring. De fikk jo alle Aschehougs bøker hjem til seg, også etter at bestefar var død, og en bok som denne var beregnet på «ungdom». Den havnet derfor hos barnebarna, og var muligens tiltenkt min tre år eldre søster. Mitt liv fram til da hadde vært fylt av bøker – fra amerikanske bildebøker, fransk, oversatt, stor litteratur, de evinnelige Ung i dag-seriene og de gule, grønne, røde og blå Juniorbøkene, iblandet et skred av gamle klassikere og korrekte 70-talls raddisbøker for barn der far stelte hjemme og mor var skogvokter.

Biografien med Christiane F. i hovedrollen var noe annet, det skjønte jeg bare på forsiden. Dette hadde en fornemmelse av det virkelige livet – et liv mer dyptpløyende, råere, og kanskje sannere enn min beskyttede tilværelse. I Ullevål Hageby kunne nok mye foregå bak lukkede dører, men det eneste mennesket jeg kjente som eksempel på skråplantilværelsen, var fylliken Goggen. Goggen satt utenfor kjøpmann Jørgensen på hjørnet og drakk pils hver eneste dag, og hadde han vært heldig og fått morgenpilsen innenfor snippen, vanket det ofte klem på moren min og en femmer til is på oss barna.

Så lykken var stor da jeg dagen etter våknet og var syk. Akkurat passe lunken. Med vond hals, men klart hode, i strålende form til en dag med Christiane F. Og hvilken dag. Med gru, og spenning i knærne, leste jeg om den stakkars Christiane, som hadde fortalt sin historie til journalistene Kai Hermann og Horst Rieck, i magasinet Stern i Tyskland. Hvordan gikk det an at en 12-åring røykte hasj, ble banket opp hjemme, ble sprøytenarkoman, prostituert, mistet bestevenninnen sin, av overdose, da hun var 14 år?

Tårene sto i øynene på meg og jeg ble vill av å tenke på at også voksne leste dette, uten å gjøre noe, uten å stoppe galskapen. Dette var ikke eventyr om folk langt vekk, denne historien skjedde ikke bare i hodene våre. Dette var virkelighet. Her, nå, sto det en jente på bare 13 år i høyhælte sko og ventet på kunder hun kunne selge kroppen sin til. Og her, nå, og egentlig det verste ved det hele: Fantes voksne menn som var villige til å betale. Som likte sex … med barn. Det var nesten ikke til å forstå, og samtidig pirrende å tenke på – den uunngåelige, fornedrende tragedie i årene der du skal slå ut i full blomst og bli noe her i livet, går du i stedet til helvete. En dårlig barndom fører til dårlige valg, hasj til heroin, stoff til prostitusjon, du er plutselig fanget av et skjebnenett det kjentes vanskelig å komme ut av selv for en 10-åring fra Norge. Bahnhof Zoo stasjon var ikke SÅ ulikt Ullevål Stadion. Eller i alle fall ikke Vestbanen, Slottsparken eller andre steder i min umiddelbare nærhet.

Verdens grufullhet og ubarmhjertighet rykket nærmere, med ett. I løpet av en dag i sengen, gjennom noen timer med en bok, følte jeg meg opplyst, smartere enn alle andre tiåringer i området. De var opptatt av strikkhopping og gutter. Jeg visste bedre. Å være ung kunne være FOR jævlig.

«Etter hvert begynte jeg å like meg i den møkkete stasjonshallen, i alle fall følte jeg meg hjemme der. Jeg merket ikke lenger stanken av piss og desinfeksjonsmidler. Gatepikene, skreppene, tyrkerne og andre utlendinger, snuten, uteliggerne, alkisen, spyet – alt sammen ble mitt faste miljø fra morgen til kveld. Det var der jeg hørte til, ganske enkelt fordi Detlef var der.»

Takk til Norsk Barnebokinstitutt for bildet av forsiden. Boka fins i deres samling.