Tittel: Aarons maskin
Tekst: Sverre Knudsen
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2011
Antall sider: 506

ISBN 978-82-02-36373-4

Aarons maskin

MARKEDSKREFTER I YTTERSTE KONSEKVENS

Politiske bøker for barn og unge møter sjelden motstand så lenge de er politisk korrekte. Sverre Knudsens 500 siders angrep på globalisert markedsøkonomi, er ikke lenger venstreradikal provokasjon, men humanistisk høysang.

Aner jeg en ny trend? Høstens mest populære kurs ved Handelshøyskolen i Bergen er overraskende nok etikk. Målet til professor Knut Ims er å lære framtidas økonomer empati; få dem til å forstå at våre handlinger bør være basert på ønsket om å ville andre vel. Blant annet går metoden ut på å legge inn omkostninger for mennesker og miljø når nye prosjekter skal kalkuleres. Også psykologiske faktorer må med for å oppnå størst mulig lykke hos flest mulig. Økonomisk velstand gjør oss beviselig ikke lykkeligere dersom vi ikke føler oss trygge og frie. Vi trenger å kunne stole på menneskene rundt oss, vi trenger gode venner, god helse og sikre jobber mer enn maksimal økonomisk profitt. Ernst Friedrich Schumachers essay «Buddhist Economics» fra 1966 er ikke lenger alternativ økonomisk teori marginalisert på den politiske venstresida.

Representativt trekløver
Aarons maskin plasserer seg midt i denne nye trenden innen økonomisk tenkning. Hovedpersonen Aaron (15) er spesielt opptatt av det vakre rundt seg, og han har en egen evne til å sanse andres følelser. Når faren får jobb i storkonsernet Libercorp, flytter han inn i konsernets fasjonable boligområde og begynner på konsernets skole for privilegerte elever. Sverre Knudsens politiske agenda er åpenbar. Libercorp viser seg å være grunnlagt av tre kamerater som alle kan sies å representere ulike aspekter ved internasjonal økonomi. Julian Libermal er den geniale og eksentriske oppfinneren med tro på at vitenskapen har potensial til å oppfylle slagordet «verdi for alle». Fredrik Mann er regnskapsfører i rullestol, en forkrøpla økonom som har jobba seg opp til kynisk styreleder. Strøm er filosofen som har forlatt trekløveret, han arbeider som vaktmester og har planer om å trekke seg tilbake som buddhistmunk. Problemene oppsto den gangen de tre trengte kapital for å realisere flere av de geniale oppfinnelsene. Selskapet ble aksjeeid, et styre overtok beslutningene, og «verdi for alle» ble erstatta av «verdi for aksjonærene».

Tran med sitronsmak
Målgruppa er ifølge forlaget 12–18 åringer, og økonomileksjonene serveres med skje:

      «Det er riktig at Libercorp er blitt uendelig mye større enn oss tre, og kanskje selskapet kan sammenlignes med

et enormt fartøy

      . Men det er ikke uten styring. Det er et aksjeselskap med et styre og en daglig ledelse som hele tiden sørger for å styre virksomheten i den retningen

Markedet

      vil. Det er Markedet som styrer dette skipet.»

 

      «Men markedet har ingen moral,» sa Strøm rolig. «Markedet har bare én vilje, og det er profitt. Denne gigantiske bomben blir styrt blindt etter den kursen som er mest økonomisk innbringende.»

 

    «Ja, men markedet tar aldri feil!» sa Fredrik Mann ivrig. «Markedet har alltid rett. Det er det som styrer verden i dag.» (s. 470–471)

 

Jeg fornemmer likevel ingen sterk smak av tran. Det kommer først og fremst av at vi befinner oss i et framtidsunivers med fantastiske – og til dels humoristiske – innslag. For eksempel leveres beskjeder av levende «budbisker» som flytter seg gjennom høyhusets rørsystem drevet av vakuum. Her er det rom for karikerte typer, inkludert de belærende. Gjennom filosofen Strøm agerer Sverre Knudsen guru og stiller Aaron eksistensielle spørsmål for å vekke ansvarsfølelsen som må til for å redde verden fra aksjonærenes hensynsløshet: Hvem er du? (Du er det du gjør.) Hvor går grensen mellom deg og resten av verden? (Du er en del av alt.) Hva må ligge til grunn for dine handlinger? (Medfølelse.)

Idealismen lever
For voksne har Sverre Knudsen skrevet mest krim, for ungdom har han skrevet mest om kjærlighet, gjerne med sosialistiske undertoner. Barneboka Fabrikken uten hjerte (2006) er kanskje den tydeligst politiske fram til nå, nærmest en slags oppvarming til Aarons maskin, og handler om en fabrikkledelse som bedrar både kunder og ansatte. Det er likevel et langt steg videre å få utgitt en politisk ungdomsroman på over 500 sider – med varsel om at dette bare er starten på en triologi. Budskapet er tydeligere enn i Aleksander Mellis 600 siders oppgjør med realityfjernsyn og politikk som tv-underholdning i Barneregjeringen (2008). Likheten ligger i mursteinsformatet, og hvordan en spenningsfortelling brukes til å føre leseren inn i komplekse og urettferdige realiteter. For selv om Aarons maskin er en politisk roman, er den først og fremst en spenningsbok der de mange og komplekse hemmelighetene i storkonsernet avdekkes gradvis for både Aaron og leseren. Alle klassekameratene hans har foreldre i Libercorp, og når én gruppe foreldre kynisk utnytter en annen, blir det komplisert for avkommene. Korrupte foreldre gir ikke nødvendigvis korrupte barn, og det er særlig spennende å se hvem Aaron viser seg å kunne stole på i kampen mot «de onde».

Her er nemlig mange trekk fra fantasysjangeren. Libermals oppfinnelse «Libermax» viser seg å være en slags hjerne-separator som kan skille det gode fra det onde i mennesker, og Aarons spesielle evner er nødvendige for å utvikle den. Innen noen overskuer konsekvensene, settes maskina i produksjon. Jeg går ut fra at de neste bindene vil gi et større bilde av hvordan verden vil se ut med mennesker som enten mangler medfølelse eller er gjennomført godtroende.

På troverdigheten løs
Den uanstrengte skrivemåten vitner om at Knudsen er en erfaren forfatter. Beskrivelsene av rom, interiører og folk kan likevel bli i drøyeste laget. Visuelle detaljer gjør seg strengt tatt best på film. Aarons indre liv kunne derimot gjerne vært mer levende, det ville letta innlevelse blant alle disse sære typene. Troverdigheten reddes av at det futuristiske miljøet gir rom for usannsynligheter. Og kanskje må det spesielt observante lesere til før noen undrer seg over små logiske brister som hvordan en gutt som vitterlig er overvåka, kan ta seg uhindra inn i hjertet av Libercorp.

Knudsen når i mål med budskapet uten å ofre spenninga – og omvendt. Men også Aarons maskin operer med et diskutabelt fiendebilde der de onde først og fremst er onde. I fantasysjangeren er det vanlig, i virkeligheten er det verre, og denne boka befinner seg et sted midt i mellom. Den israelske ambassaden reagerte nylig på Hans Sande og Silje Granhaugs Pappa er sjørøvar (2011), om pappaen som smugler vann til tørste palestinske barn forbi snydens fulle israelske grensevakter. Det er fristende å leke med tanken på hva som ville skjedd dersom Knudsen ikke hadde døpt multikonsernet sitt for Libercorp, men for Norway Enterprises eller Statzoil. Det blir ikke samme snert i en fortelling som fyrer løs på markedsliberalismen som generelt fenomen. Kanskje hadde det også tvunget fram et mer nyansert fiendebilde? Jeg tviler i hvert fall ikke på at Knudsen mener alvor når han i bokas sluttstrid går så langt som til å la munker ty til våpen for å bekjempe de kommersielle kreftene. Her skriver han seg ut av det jeg antar regnes for politisk korrekt også blant tilhengere av mer human økonomisk tenkning. Visst kan det diskuteres. Men nettopp dette engasjementet gjør at Knudsen lykkes i å få leserne til å stille spørsmål ved de økonomiske kreftene vi lever under.



Skrevet av:
Kommentarer