ABC for viderekomne

Croquis. Synapse. Vyer. Jeg husker det var en personlig seier da barna begynte å si prosit, men med Store ord legger forfatter og illustratør Ronny Haugeland listen betraktelig høyere. Den nye boken hans er en kombinert fremmedordbok og quiz: Hver bokstav har fått et dobbeltsidig oppslag med en scene som skal illustrere et – ofte vanskelig – ord. Regn med å konsultere fasiten bakerst i boken hyppig, for dette er ikke en bok som gir deg mange hint.

La oss ta bokstaven E som eksempel: En mann i hvit dress står i baren og skal bestille en drink. Han blir avbrutt av en Smørbukk-aktig figur som sier «…En vodka martini. Ristet, ikke rørt, til den hemmelige agenten. Selv tar jeg en til av husets melk med dobbel porsjon sjokoladepulver, takk. Sett det på regninga mi». I bakgrunnen står et større oppbud av James Bond-skurker og skuler, mens en kroppsbygger-aktig type gjemmer seg bak disken og kaldsvetter. Hvilket fremmedord på E skal vi frem til? Det langt fra åpenbare svaret er «Etablissement».

På ville veier

Alfabetbøker kommer gjerne leseren i møte, for eksempel ved å overstrø sidene med ting som begynner på den aktuelle bokstaven. Slik gir de også yngre lesere en mulighet til å være med å peke og rope ut «Eple! Enhjørning! Emblem!» Ronny Haugeland går motsatt vei, og virker å finne stor glede i å lede leseren på villspor. Mange av oppslagene i Store ord har dialog eller handling som peker aktivt bort fra løsningsordet, og etter en titt i fasiten går den voksne leseren gjennom en tankeprosess som kan oppsummeres med «Vent, hva? Hvor? Å, ok da».

Mye av dette har å gjøre med at Ronny Haugeland er en kompromissløs entertainer. Det er to kvaliteter som burde være gjensidig utelukkende, og som gjør at det meste han lager er veldig tilgjengelig, men også litt piggete. Som tegneserieskaper ble han kjent i visse kretser rundt år 2000 med serien Downs Duck, som er akkurat slik den høres ut. Den samme mainstream-med-motstand-holdningen er åpenbar i sci-fi tegneserien Torden Gorgon som for tiden er midt inne i en forviklingsføljetong med veldig mange drap i Lunch-bladet. Og sist, men ikke minst, er det tydelig i personaen hans Bingokongen, en jovial bingovert som gjerne holder hoff på Blå i Oslo, og som gradvis blir fullere og mer aggressiv etter hvert som kvelden skrider frem.

Og akkurat her må vi snakke litt om målgruppen for denne boken.

Visuell eksplosjon

«Hei, hei, alle barna! Det er jeg som har laga denne boka. Hent en voksen, for dette kan bli kompliserte greier.» Slik starter Store ord med en advarsel fra forfatteren selv, og som du sikkert har skjønt er det ikke tomme ord.

Illustrasjonene er store, burleske og lekne, de har masse detaljer og et ikke ubetydelig innslag av det groteske. Kombinasjonen gjør stilen til Haugeland unik, og han er både lett å kjenne igjen og umulig å etterligne. Om vi behandler boken som et sett med illustrasjoner, må den kalles en suksess. Tegningene er rare, overfylte og fulle av bevegelse. Store ord er aldri kjedelig å se på.

Som konsept fungerer boken derimot ikke – i alle fall ikke som en barnebok. Forlaget selv anslår målgruppen å være mellom 9-12 år, noe som virker direkte underlig. Store ord kan kanskje heller leses som en voksenparodi på barnebøkenes alfabetsjanger. Men selv voksne lesere vil ha problemer med å gjette riktig på mer enn halvparten av disse oppslagene, og for yngre lesere vil fraværet av detaljer på samme bokstav føre til at illustrasjonene ikke holder på interessen. Det er rett og slett ikke nok å gjøre på disse sidene, overfylte som de er.

Jeg aner med andre ord ikke hvem denne boken er laget for. Jeg mistenker at svaret egentlig er «godt voksne lesere som allerede liker Ronny Haugeland.» Men dét finner jeg ikke i fasiten.