Absurdteater i skogen

«Foran, bak, lang, lang rekke. Hva gjør alle sammen? De står i kø.» forteller baksideteksten til Per Dybvigs bildebok med nettopp tittelen: De står i kø. Det oppsummerer også stort sett handlingen i denne fortellingen om en pelskledd liten fyr som heter Kvist. Han kjeder seg og finner en kø i skogen som han prøver å innta, men det viser seg å være vanskelig. Køen er endeløst lang, og Kvist får beskjed om å stille seg bakerst. Bakerst er veldig langt borte, og alle forsøk på få innpass avvises av de andre dyrene.

Imponerende artsmangfold

Per Dybvig har lang erfaring med å skape rare dyr. Han er, sammen med Bjørn Rørvik, faren til reven og grisungen-serien, der hver utgivelse introduserer nye arter: Fjompenisser, Dåsemikler, Vaffelfisk og Reddikhai. Han har visualisert Månekameleoner og en rekke andre ubehagelige dyr du skulle ønske ikke fantes, men som dessverre finnes, i Jo Nesbøs Doktor Proktor-univers. For bare å nevne noe. Nå debuterer han med en bildebok hvor han står for både tekst og bilder. Og der han tar sjangeren rare dyr til nye høyder. For i denne køen finner man mye gøy. Det er dyr fra alle verdenshjørner. Noen gjenkjennelige arter som nesehorn og gaupe. Andre mer diffuse hybridvesener med hatt og frakk, håndveske og medbrakt lesestoff. Dybvik er kjempegod til å tillegge karakterene sine personlighet og individuelt gemytt. Kvist møter skulende blikk, avvisende kroppsspråk og streng irettesettelse når han prøver å snike i køen; «de ser opp og ned og bortover» fortelles det innledningsvis i verbalteksten, mens bildene utvider inntrykket av at her er det ingen som er klare for å inkludere nykommeren. Ei heller kommunisere med hverandre.

Stillstand i køen

De ulike oppslagene zoomer inn og ut på køen og på enkelte deltakere som av ulike grunner velger å tre ut av rekken. Spenningen knytter seg til hva som finnes i enden av køen. Hva er verdt å vente så lenge på at noen i rekken har holdt ut helt siden forrige vinter? Og vet alle andre enn Kvist hva som egentlig er målet med dette prosjektet? Det får vi aldri vite. Dermed får fortellingen et snev av Mens vi venter på Godot-absurditet. Her er det ingen tydelig dramaturgi eller konflikt og dermed også lav tekstlig intensitet. Naturlig nok. For å stå i kø er jo nettopp en svært stillestående aktivitet. Som voksen leser kan man selvsagt tolke denne historien som en liten fabel over livets meningsløshet, eller som en advarsel mot å passivt følge strømmen uten å stille spørsmål. Men det krever evnen til å lese med fordobling, og dermed også lesererfaring og litterær kompetanse. VGs anmelder skrev entusiastisk at voksne bør unne seg en bildebok i ny og ne. Det er jeg helt enig i! Men når forlaget kategoriserer dette som en bildebok for aldersgruppa 3-6 år, vil nok mange i primærmålgruppa lese dette som en konkret historie om å stå i kø og aldri komme til døra. Og da lurer jeg på om det er nok for å engasjere de yngste leserne?

Opprør eller aksept?

Rett skal være rett. Det blir litt action på slutten når elefanten får rollen som dyrisk løvblåser og blåser hele køen ut av vater. Der køen har snirklet seg fra venstre mot høyre sidekant underveis, skaper Dybvig en effektiv snueffekt ved å la elefanten blåse hele bøtteballetten tilbake dit de kom fra. Dermed saboteres hele køordningen når dyrene nærmest spruter i alle retninger. Og gjett hvem som utnytter det midlertidige kaoset som oppstår til å stille seg forrest og starte køen på nytt? Kvist, som egentlig var på jakt etter noen å leke med, gjør opprør mot rekkefølgen, men innordner seg like fullt at det faktisk finnes en kø som alle er ment å skulle innta. Den åpne slutten kan sikkert være uvant frustrerende for noen barn, men inviterer samtidig til aktiv meddiktning hvis man fabulerer om hva som venter den som orker å vente på tur. Dersom man som leser takler lite ytre handling og stor grad av tekstlige tomrom, er belønningen en bildebok med verdens kanskje visuelt vakreste kø.