Tittel: Adam den tredje i fjerde
Tekst: Torun Lian
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2005
Antall sider: 187

Adam den tredje i Fjerde

Mobbeoffer, jeg?

Forsideillustrasjonen til Torun Lians Adam den tredje i fjerde viser den nakne ryggen til en spinkel, sårbar gutt; Adam ti år, formodentlig. Lyshåret og kortklipt med noen utslettaktige pletter på huden skuer han mot en blågrå måneaktig klode og den blå himmelen, som viser seg å være et utsnitt av et astrologisk himmelkart.

Omslagsillustrasjonen kan lede en til å tro at denne romanen handler om barnets store eksistensielle spørsmål til tilværelsen. Det er feil. Adams problem er ikke i stjernehimmelen og fremtiden. Det befinner seg her og nå og handler om hvordan han skal komme seg usett og ubemerket til og fra skolen og hvordan han skal manøvrere for å unngå trøbbel i skolegården. Om han ikke lykkes i å gjøre seg usynlig, kan det få alvorlige følger. Første kapittel første scene viser hvor farlig Adams tilværelse er: Noen sjuendeklassinger binder genserermene hans bak på ryggen, trekker glidelåsen på den litt for trange ytterjakka helt opp til halsen og knytter skolissene sammen før de henger ham opp i en knagg utenfor et klasseværelset, mens Adam – i hvert fall ytre sett – tar den ekstremt ubehagelige og skremmende situasjonen med stoisk ro. Det hele er usentimentalt fortalt av jeg-fortelleren Adam:

      Det var ikke én av de fra sjuende som ikke fikk veldig mye ut av det. De var overlykkelige. De lo så tårene rant.

 

    Men de fikk meg ikke ute av fatning for det. Jeg begynte ikke å bråke eller sprelle eller noe, for hvis du gjør det, så slutter de aldri. Da kan det hende de begynner med prikkedøden, for eksempel. Og det er kanskje det verste. Det var best at ingen kom på prikkedøden, så der hang jeg da, så stille og slapt jeg bare greide ved siden av en selvlysende regnjakke som noen hadde glemt igjen. Adam den tredje i frede, en lyshåra, litt liten og tynn type på ti år.

Hjemme har Adam storebroren Oscar, som ikke lar en anledning gå fra seg til å gi ham ”kokkos”. Så ille er det at Adam heller sitter i busskuret (hvor han ser ut som om han er på vei til noe han har å gjøre) og venter til moren er på vei hjem, enn å risikere å være alene hjemme med broren.

Utgangssituasjonen er ikke den beste, med andre ord. Men fortellingen tar snart en ny vending da Monster-Eva, skolens andre mobbeoffer, begynner i Adams klasse. Slik Adam ser det, har ikke han noe problem med mobbing. Mobbeofferet, det er Eva det. Dessuten er Eva det monsteret som ryktet og mobbingen har gjort henne til – derfor kan Adam vente seg hevn. Han har tross alt vært passiv deltager i plagingen hun har blitt utsatt for. Den nye klassekameraten setter med andre ord Adam i høyeste beredskap og spenner teksten stramt opp mellom ytterpunktene hysterisk angst og ufrivillig humor samtidig som handlingen skyter fart. Snart har Eva fanget Adam inn og fortellingen tar nok en gang ny vending og handler om vennskap og om å overkomme det vonde – med et krydder av romantisk komedie – slik hovedpersonenes navn bærer bud om. Denne omskiftelige fortellingen full av overraskelser slutter derfor på det stedet som omslagsillustrasjonen viser til: Adam kan rette nakken og se framtiden lysere i møte.

Men før Adam og Eva har kommet så langt har deres ekstreme situasjon satt seg i kroppen på dem. Akkurat som Monster Eva er beryktet for aldri å gråte uansett hva hun blir utsatt for, er Adam kjent for ikke å ha noen stemme. Han tar ikke bare imot mishandlingen uten å mukke og prøver å gjøre seg usynlig i verden ved å smette og smyge seg unna alle potensielt ubehagelige situasjoner, men han har dessuten mistet så mye av stemme at han verken sladre, forsvare seg eller gjøre seg gjeldende.

Psykologien og realismen i denne fortellingen ligger likevel mest underteksten. På overflaten henter fortellingen sin styrke i Adams lakoniske jeg-fortelling som gjør det tragiske komisk og krydrer det hele med overdrivelser. Det er et muntlig preg over språket hans, og selv om det selvfølgelig er kunstig og langt fra slik en tiåring faktisk snakker, virker det ekte og gjør det lett å tro på Adam og det gjennombruddet han til slutt opplever da han vinner stemmen sin tilbake.

I fjor skrev Jon Ewo ungdomsromanen Svart. Og Cirka hvitt om mobbing. Den romanen var en dobbel skildring av både hvor ille det kan ende, og hvor håpet ligger. Adam den tredje i fjerde henvender seg til litt yngre barn, men den handler om det samme: Den som mobbes må ikke gi opp. Det er alltid mulig å ta tilbake livet sitt.

Når Torun Lian er forfatteren er det ikke til å unngå at en leter etter filmen i boka, som med Frida, Bare skyer beveger stjernene og Ikke naken. Når det gjelder Adam den tredje i fjerde ser det som om Torun Lian står overfor en utfordring når hun skal overføre Adams karakteristiske fortellerstil til lerretet. Men sjangeren blir den samme: en humoristisk skildring av norske barns hverdagsliv, men med en litt mørkere klangbunn.



Skrevet av:

Kommentarer