Adele Lærum Duus: Anmeldelse av tidsskrift – Q-barnekultur

Lekkert og vidtgapende
Q-barnekultur er et lekkert tidsskrift, men taper litt på at det gaper over for mye.

Tidsskriftet som skulle romme alt

Siden våren 2009 har Q-barnekultur kommet ut i papirutgave, men det har eksistert som nettside siden 2007. Barnekulturen kjemper om plass i pressen, og taper ofte, og derfor er det fint at det finnes et tidsskrift der man kan lese om hva som rører seg på denne fronten. Kulturrådet synes også dette, og har latt Q-barnekultur komme inn under innkjøpsordningen. Men barnekulturen er et stort felt. På  nettsiden www.qbarnekultur.no gjør redaktøren det klart at ambisjonene er store: 

”Q-barnekultur er et magasin – print og web – for alle som er opptatt av kunst og kultur for barn. Magasinet er tverrkunstnerisk, dekker alle uttrykksformer og skal være et forum for diskusjon, informasjon og faglig oppdatering på temaet.”

Dette er ikke lite å skulle leve opp til.

Grundig om film
Temaet i årets første utgave er film og animasjon, og det blir grundig belyst gjennom 11 forskjellige artikler. Hvordan står det egentlig til med barnefilmfeltet her til lands? Danckert Monrad-Krohn, leder for Kristansand internasjonale barnefilmfestival mener at distributørene er nøkkelen til bedre bredde i barnefilmutvalget. For en barnefilm kan være så god den bare vil, men hvis den ikke får en distributør med på laget, kommer den ikke ut. Kinosjefen i Fredrikstad forteller at de viser stort sett alle barnefilmer som kommer for å skape best mulig utvalg for barna. Vi får møte seniorrådgiveren i Medietilsynet som gir en kort innføring i hvilke faktorer som spiller inn når de skal sette aldersgrense for barnefilmer. Aldersgrensetemaet blir fulgt opp av en filmanmelder som savner mer variasjon i utvalget og som mener at fokus av og til blir feil når det gjelder aldersgrensebestemmelsen. Vi får også vite at praksis for å opplyse om aldersgrense er svært forskjellig på de ulike tv-kanalene. Det er fint å få mange ulike belysningspunkt, men det hadde vært fint med mer problematisering både rundt kvalitet på barnefilm, og kriteriene for aldersgrensen.

Barnefilm sett kunstnersiden
De neste artiklene handler om filmskaping, og Agnete Haaland belyser ulike sider ved arbeidsforholdene til barneskuespillere i filmer. Her er det er viktig å vite hvilke rettigheter man har, og de voksne må hjelpe barna å tenke igjennom hva man kan risikere ved å bli profilert både i presse og på spin off produkter. Barneskuepiller Thomas Stene Johansen fra den nyeste filmen om Olsenbanden forteller om hvordan det er å være med i en slik produksjon. Han fremstår som svært proff til tross for sin unge alder, og er et godt eksempel for det skuespiller Johannes Joner uttaler i neste artikkel: Det å arbeide med film gir barn helt spesielle egenskaper, for kultur i praksis hjelper barn å utvikle seg. Dette er ikke vanskelig å være enig i.

Inn i animasjonen
Den mest interessante artikkelen under filmtemaet er kanskje intervjuet med Anita Killi fra Trollfilm AS. Hun har laget animasjonsfilm basert på Gro Dahle og Svein Nyhus sin bok Sinna Mann, og forteller om denne prosessen. Ikke bare får vi innblikk i skapelsen av noe vi sjelden ser på andre måter enn som ferdig produkt, men Killi kommer med viktige og interessante tanker rundt det å skape film av en bok, og om å gjøre det med kvalitet. Artikkelen henviser også til Killis nettside www.trollskog.no der man kan se klipp fra filmen. Det anbefales!

Både for voksne og barn
Q-barnekultur scorer en god del på å ta med barna i magasinet. Det er tross alt barnekultur det handler om, og et vellykket eksempel på dette ”Verksted”, der leseren selv kan lage en animasjonsfilm ved hjelp av en Zoetrope. Det er tydelig og godt forklart, med gode bilder; noe en voksen kan gjøre sammen med barn. De små intervjuboblene der både barn og voksen får uttale seg om ulike tema fungerer også svært godt, både visuelt og innholdsmessig. Det bidrar til å lette inntrykket og gjøre det mer tilgjengelig for alle.

Kunstløftet
Hva inneholder så magasinet utenom filmtemaet? Kunstløftet fra Norsk Kulturråd blir viet tre artikler – en fra prosjektledersiden, og to fra kunstnersiden som har fått støtte til sine prosjekter. Her kommer det frem at over 80 prosent av midlene går til prosjekter i Oslo og Akershusregionen, uten at dette blir forklart på noen mer inngående måte enn at det følger kunstnernes bostedsmønster. Denne skjevfordelingen gjelder dessverre alle ulike kulturelle støtteordninger som kommer fra sentralt hold. Hvis Q barnekultur tenker å være et forum for diskusjon, bør de gå dypere inn i denne saken. For hvor er vi om noen tiår hvis levekårene for de kunstnerne som befinner seg utenfor Oslo og Akershus er blitt så dårlige at folk gir opp? Ønsker man å fortsette å ha kultur andre steder i landet må man legge til rette for at det kan være mulig. Her må man se nærmere på årsakene til bostedsmønsteret som prosjektleder for kunstløftet Rolf Engelsen viser til.

Smørbrødliste med sparsommelig innhold
På Q barnekultur sine nettsider skal det finnes oversikter over ulike kulturtilbud til barn over hele landet. Her viser det sparsomme innholdet hvor vanskelig det er både å opprette en slik oversikt, sikre at den virkelig dekker hele landet, samt å oppdatere innholdet, slik at smørbrødlisten er aktuell. Her finnes mye bedre kilder andre steder, som gratisavisen Barn i Byen, som ikke bare har egen, fullt oppdatert kulturkalender, men som også rommer intervjuer med kulturaktører, anmeldelser og innlegg i barnekulturdebatten. Barn i Byen scorer høyt på å holde seg til det som skjer lokalt i Bergen.

Mer rom for kritikk
Q-barnekultur ønsker å dekke hele kunstfeltet for barn, og i dette nummeret er de innom film, litt teater, musikk og skulptur. Jeg regner med at hovedvekten vil ligge på noe annet i neste nummer, og at de på den måten får oppfylt bredden. Generelt vil jeg si at magasinet bør vie mer rom for kritikken, og for diskusjonen. Hva med anmeldelser av scenekunst, film og litteratur for barn? Slik magasinet fremstår i denne første utgaven i 2010, er det grundig og informativt om filmtemaet, det har en lekker innpakning med flotte bilder og tykke sider, det dekker (heldigvis) også noe kultur som foregår rundt i andre landsdeler enn rundt Oslogryta. Men det er viktig at et slikt tidsskrift ikke bare gir små overfladiske smakebiter på hva som rører seg overalt. Man må stille krav til barnekulturen, man må våge å stille spørsmål til kvaliteten ved hva vi tilbyr de unge håpefulle. Ved å gi større rom for den faglige og kulturpolitiske diskusjonen, vil et slikt tidsskrift få mer dybde, bli mer levedyktig, og den stive prisen kan lettere forsvares.

Nytt nummer av Q-barnekultur med tema klassisk musikk publiseres 22. september 2010.