Adolf Hitler – blod og ære

Et tabu er brutt!

En barnebok om Hitler? Betyr det at dagens ungdom har fått et like fjernt forhold til denne historiske morderen som vi selv hadde til Napoleon? Med ”Adolf Hitler – blod og ære” har Knut Lindh prestert en velskrevet biografi, og man kan godt forglemme seg – slik man kan i alle gode bøker. Eller er det ubehagelig nært?

Forskjellen på Napoelon og Hitler blir vi daglig påminnet om, siden avisene fortsatt refererer til sistnevnte i forbindelse med krigen i Midt-Østen og åpningen av Holocaust-senteret. Det har vært en del av vår politiske oppdragelse å ta stilling til Hitler – og vi skal føle avsky. Denne oppdragelsen er bekreftet gjennom norsk barnelitteratur, som til nå har fortiet Hitler. Knut Lindh bryter et 60-år gammelt tabu når han som første norske forfatter prøver å formidle Hitler-fortellingen til barn og ungdom. Det føles vanskelig å overse dette perspektivet når man leser boken.

Heltefortelling?
Biografier for ungdom om historiske personer er tradisjonelt heltefortellinger, med oppdragelse som formål. Vi kjenner sjangeren fra de mange ”Historien om”-bøkene, en serie som i liten grad problematiserer sine utvalgte forbilder. Disse skildringene er tilskåret som sekulære helgenfortellinger. Knut Lindh ligger tett opp til samme sjanger, men bryter den rettlinjete fortellingen med forbehold og avveininger. Dermed vinner han en mer nøytral skildring av Hitler, men mister nok noen lesere – spesielt i den yngste målgruppen til ”Historien om”-serien.

Glemte kapitler
Denne anmelderen lar seg likevel begeistre av Knut Lindhs stil og formidlerevne. Selv om stilen er nærmere fagboken enn romanen, er det god fremdrift i fortellingen, og ikke minst en språklig rytme som kler dette stoffet. Mindre rytmisk leverer forfatteren selve innholdet, siden han har tatt et valg om å fortelle litt om alt. Den åpenbare fordelen er at vi får plass til de mer glemte kapitlene i skolens historieundervisning. Ulempen er at boken beveger seg så trangt i Hitlers egen synsvinkel at leserne burde vite noe om tiden og nazismen på forhånd.

Uten Norge
Adolf Hitler – blod og ære fungerer virkelig godt for oversikt og repetisjon om Hitlers karriere. Denne lesemåten er støttet av nyttige tidstabeller og kart, selv om boken mangler et register. Spesielt interessant er det å bli tatt systematisk gjennom perioden mellom 1920 og 1933, for igjen å bli minnet om at Hitler faktisk erobret makten i Tyskland ”nesten” med demokratiske midler. Husk: Det var Quisling som ble statsminister uten å ha velgerne bak seg – ikke Hitler. Denne boken har for øvrig droppet både Quisling, Hamsun og det norske perspektivet mot krigen og nazismen, sikkert som et bevisst valg, men ikke helt gjennomført. Det forutsettes at leseren har hørt om Bronselaget fra før, og plutselig ”hører” vi et sitat på nynorsk, av utenriksminister Halvdan Koht. (s 167) Det blir etter hvert opplagt at Knut Lindh med sitt Hitler-perspektiv bare skriver en av flere fortellinger om nazismen og krigen, og at fortellingen fort kan skifte mening hvis skolen toner ned dette stoffet.

Ubesvarte spørsmål
Med unntak av første kapittel følger vi Hitlers liv strengt kronologisk, og det er vel bare jødesaken som blir gitt synsvinkelskifte, innlevelse og fordypning. For å forstå Hitlers betingelser, burde også andre grupper hatt sin egen synsvinkel. Hva tenkte kommunistene, og hva tenkte vanlige tyskere om dem – og om inflasjon? Hva med ofrene for likvidering i egne rekker? Hvordan var det i Hitlerjugend? Jeg savner også en mer grundig innføring i Hitlers propagandateknikk. Selv om grammofonplater og film blir nevnt (s 116), er det ikke nødvendigvis så lett å forstå virkningen av slike medier – dengang. I samme åndedrag kunne man gått mer inn på nazismens vilkår for lesernes egne drømmejobber, innen kultur og media – med interne synsvinkler. Selv om jødene får sitt, er det et savn i Lindhs bok at vi ikke føler mer på frykten i statsterror og krig. Sånn sett er han tro mot sin synsvinkel – Hitler fulgte jo helst krigen på kartet.

For snill mor?
Hvordan opplever vi så Hitler, som person? Knut Lindh mener nok at tiden er moden for en mer nyansert fremstilling, men dermed beveger han seg også bort fra den tradisjonelle ungdomsbiografien – som sjanger. Hvordan skal vi forholde oss til en hovedperson som blir skildret i forfatterens debatt med seg selv? Da er vi straks i fagboken eller i voksenbiografiens verden. Og hvor vil forfatteren egentlig med utsagn som dette: «Kan hende fikk lille Adolf mer omsorg enn han hadde godt av»? (s 17) Hitler hadde altså en snill mor. Vi får også vite at han hadde en streng far, at han ga blaffen i flere skolefag, og muligens var frigid – siden han ikke gikk på horehus. Hvis disse eksemplene skulle antyde freudianske forklaringer, så kjenner vi vel mange gryende despoter?

Tragediens helt
Den vaklende personanalysen blir reddet i land når forfatteren oppsummerer Hitlers karakter på side 71, og da med fagbokens nøkterne forbehold. Det er lett å forstå hvorfor. Som biograf skal man være skeptisk, ikke bare til Hitlers etterlatte skrifter – men også til hans tale og handlinger. Hitler talte sin egen sak for ettertiden, i en selvkomponert plan om å likne fortidens store hærførere. Samtidig skal man passe seg vel for vår egen fastlåste grunnfortelling, hvor Knut Lindh i hvert fall har hentet denne setningen: ”Det var ikke et spill for en britisk gentleman med gode hensikter.” (Om Neville Chamberlain, s 151)

Med buksa nede?
Knut Lindh bryter med Hitlers egen fortelling ved å fortelle om mageproblemer og hyppig bruk av narkotiske medisiner. Men blir Hitler noe mindre helt av den grunn? Med dårlig mage nådde han store mål, i sin egen fortelling. Og det er vel tvilsomt om narkotikabruk kan forklare det fatale toget mot Moskva; i kampen mot Stalin handlet det like gjerne om å spise eller bli spist. Det er også mulig å hevde at han egentlig ikke lurte noen, siden både jødehatet og krigsplanene var uttalt tidligere.

Tankevekkende
Det har tidligere vært tre oversatte Hitler-biografier for ungdom på det norske markedet. Alle tre legitimerer seg ved å gi Hitler negative karakteristikker, som ond, doven eller arbeidssky – uten nødvendigvis å bekrefte karakteristikkene i selve fortellingen. For den historieinteresserte er det mer tankevekkende å lese Knut Lindhs beretning, som lar historiske tilfeldigheter plassere en mer ordinær person i ondskapens origo. Men tilfeldigheter gjør seg bedre i virkeligheten enn i litteraturen. Som spenningsforteller må også denne forfatteren gi Hitler et personlig verktøy som kan forklare den bratte karrieren: Hitlers evne til å tale. Hitler gikk ikke på kafé for å sludre, men for å prøve ut sine formuleringer (s 78). En så målbevisst holdning har vi lest om før – og da nettopp i barnas historiske heltefortellinger.

En anakronisme?
I dag bør det være mulig å skrive om Hitler uten å bli beskyldt for å nøre nazistiske svermerier. Men med historiefagets synsvinkel er en Hitler-biografi også en anakronisme.Vårt historiske blikk retter seg ikke lenger mot enkeltmennesker, enten de var helter eller skurker, og fortidens tyranner er bare symboler for ettertidens ideologier. Så hva kan vi lære av en slik bok: Er det mulig å fange det nazistiske mysterium med Hitlers egen synsvinkel hvis kjernen til problemet egentlig ligger i kollektivet – i tiden – eller i oss selv?

Les mer!
Så sent som i 1987 valgte den gamle ”Historien om”-serien å innlemme Napoleon i heltegalleriet ved siden av Helen Keller og Albert Schweitzer. Boken spanderer bare noen få setninger på Napoleons synder i Egypt, da han drepte tusenvis av krigsfanger og foretok aktiv dødshjelp på egne soldater. Ellers er beretningen diktert av Napoleon selv, panegyrisk og nasjonalistisk. Det er lett å la seg rive med i en hærførers tragedie, men hvis noen vil lære om Napoleon, så anbefaler jeg Tolstojs Krig og fred – som ser krigen fra den andre siden. Derfor håper jeg at mange leser Knut Lindhs bok om Hitler – og etterpå leser mer.